Horisont 14.01.19
BRYGGEN BY NIGHT: – Jeg har vært kritisk til å legge Bybanen over Bryggen, men det er nå den eneste måten å få politisk flertall for å bygge den videre til Åsane, sier Anna Elisa Tryti. (Foto: Magne Fonn Hafskor)

Kvart same, halvt sunnmøring, helt bergenser

Anna Elisa Tryti (Ap) er middelalderhistoriker, og skulle slik sett være godt rustet til oppgaven som byutviklingsbyråd for en by med historie nærmest på hvert eneste gatehjørne.

Er det noe Bergen har behov for, så er det en fagbyråd som både ser de lange historiske linjene og behovet for å gjenskape et levende bysentrum. Dette trenger ikke å være en motsetning, tvert imot.

Så er det også få byråder det har svinget like mye rundt i de siste årene enn henne. Akkurat nå er hun i vinden i en sak der hun slår ring om et lenge neglisjert historisk område av byen vår (ja, jeg tenker på de gamle klosterruinene i Kaigaten – mer om den saken lenger ute i intervjuet).

Anne Elisa Trytis – som oftest både bokstavelig og billedlig talt kledd i rødt – politiske engasjement begynte på slutten av 80-tallet, da det var mye diskusjon rundt eldreomsorg.

– Tanken med regionreformen er å bryte opp den store konsentrasjonen av makt og ressurser i Oslo. Da trenger vi et stort og kraftig Vestland.

– Du kan si at vi hadde en nordisk «thathcerisme light», der sykehjemsutbyggingen skulle stoppe opp og alle skulle tas vare på hjemme. Jeg var opptatt av at vi skulle fortsette sykehjemsutbyggingen, og gikk inn i Arbeiderpartiet fordi jeg mente at det var den beste veien for å få ting gjort, sier hun.

Dessuten ønsket hun en bybane til Bergen, og var svært fornøyd da Bystyret vedtok at den skulle være «ryggraden i det fremtidige kollektivsystemet».

– Jeg er først og fremst miljøpolitiker, men jeg er også svært opptatt av arkitektur og av å fremme et myldrende og menneskevennlig byliv, legger hun til.

OPPVOKST I AFRIKAS JUNGEL

TIL SUNNMØRE MED PIPPI-FLETTER: Kontrasten var stor da Anne Elisa Tryti kom hjem etter å ha bodd sine første år i Afrikas jungel. (Foto: Privat)

Hennes barndom og oppvekst er hurtig oppsummert, dersom vi velger å hvile på hennes egne ord.

– Jeg ble påbegynt i Afrika, født på Haraldsplass i Bergen, så tilbake til Kamerun, der mine foreldre var misjonærer. Der bodde vi fra jeg var ett år og frem til jeg begynte på skolen.

Faren hennes var prest, og ble ansatt i en menighet nord for Ålesund da de vendte hjem til Norge. Da Tryti var i konfirmasjonsalder, flyttet familien til Eidsvåg, etter at faren ble vigslet til prost i Hamre menighet. Han ble senere ansatt i Sandviken menighet, der han ble nødt til å lære seg et nytt språk.

– De likte ikke at han snakket nynorsk, forteller Tryti.
– Da sa han at «jeg snakker både engelsk, fransk, kinesisk og flere afrikanske språk, så da kan jeg vel lære meg et fremmedspråk til – og lærte seg bokmål.

– Snakker du noen afrikanske språk selv?

– Hehe. Jeg var så liten da vi flyttet fra Kamerun, men jeg kan enda noen setninger på det lokale språket «mbumb», svarer hun, og spør meg om jeg «ajeno belake le?» («har du det bra?»).

Jeg ser uforstående på henne, så hun svarer like godt selv: «Belake, belake mo» («bra, helt bra»).

– Jeg er kvart same og oppvokst i jungelen, så om ikke det skulle gi meg krefter, både magiske og andre, til å ta kampen i den politiske jungelen, så vet ikke jeg, sier hun, og klarer nesten å tippe oss tilbake på det kommunepolitiske sporet.

HOLLANDSK GIN SOM SYKEHUSSPRIT

VIKTIG KUNNSKAP FOR EN KOMMENDE POLITIKER: Da Trytis far var prest i Skodje, tok pensjonert prost Ludvig Vågdal henne gjerne med på fisketur på fjorden. – Han lærte meg å ro, forteller hun. (Foto: Privat)

Selv vil jeg først vite mer om tiden hennes i den lille afrikanske republikken tett på ekvator. Moren hennes var misjonær og sykepleier, og jobbet mye med spedalske, mens faren var like mye bygningsarbeider som prest.

– Han bygget hus for rømte slaver, forteller hun.
– Vi bodde på en liten misjonsstasjon helt i utkanten av landsbyen, så jeg sovnet hver natt til lyden av jungellyder, fjerne trommer og dans. Det er en egen intensitet i tropenatten, med lukter, lyder og farger – spesielt i regntiden.

– Var det farlige dyr der?

– Det var løver og elefanter, men de farligste var slangene. En gang falt en slange ned i sengen min, en annen gang kom min mor ut på altanen akkurat tidsnok til å stoppe en stor slanger fra å hugge min bror i hodet. Det var også mengder av små skumle mygg.

– Ble du smittet med malaria?

– Ja, jeg har hatt både malaria og dysenteri, og mistet en periode evnen til å gå – med femti mil til nærmeste sykehus.

– Fikk du gin som medisin da?

– Hehe. Nei. Dette var på 60-tallet, da Kamerun var en føderalstat under Frankrike. De franske likte å gi gaver, og en gang fikk min far en stor flaske genever (også kalt hollandsk gin, journ. komm.). Den havnet på sykestuen, der min mor brukte den til å desinfisere sår med.

INTERMEZZO I NAUSTDAL

Byråden har som nevnt hatt en travel høst, men har også funnet tid til å hvile litt ut mellom slagene. Hun beskriver seg selv som «storspiser av aviser», helst på papir, og trives best når hun får omgi seg med bøker.

– Ellers er jeg mye både på sjøen og til fjells. Jeg elsker å seile langs vestlandskysten; fra Kinn, Askrova og Alden i nord til fabelaktige Rosendal i sør.

Hjemme i Bergen setter hun stor pris på bare å rusle rundt og være en del av et myldrende byliv, gjerne med et museumsbesøk lagt inn i ruten.
– Jeg setter også stor pris på ulike kunst- og kulturarrangementer, fra kirkemusikk med store oratorier til samtidskunst.

DANSEN RUNDT BUDEIA: Feiring av Kjartan Slettemark med avduking av den fem meter høye Budeie med Kjartanroser i 2007. (Foto: Egil Sunde)

Det siste fikk hun til fulle demonstrert i perioden 2006-2009, da hun var rådmann (eller «rådmenneske», som høres mer riktig ut i dag) i Naustdal kommune. Hennes manns familie ætter derfra, så de ønsket å bo der mens barna var små.

– Vi ønsket å gi dem et skikkelig vestlandsperspektiv på tilværelsen, så de ikke skulle bli rene bygutter. I dag er begge gode hjortejegere.

Naustdal kommune var den gangen med i ROBEK-registeret, som betyr at de var i stor økonomisk ubalanse og satt under fylkesmannens administrasjon.

– Min tid som rådmann i Naustdal var et fabelaktig eksperiment, forteller hun.
– Jeg erklærte slagordet «Unntakstilstand og utvikling», og opplevde å ha en kontrakt både med befolkning og fylkesmann i tiden frem til vi igjen hadde overskudd. Det tok vel to år.

EN FEM METER HØY BUDEIE

ÅRETS POLITIKER 1994: «Hun er politikeren som tør der andre tier» skrev Bergens Tidende da de kåret Anna Elisa Tryti til Årets politiker i 1994.

Trytis medisin var en kombinasjon av innstramming i driften og satsing på samtidskunst.

– Tanken var at undringen du får i møte med samtidskunst du ikke alltid forstår, får deg til å stille spørsmål – noe som er selve grunnlaget for å skape endring og utvikling. Så vi laget utstillinger og festivaler sammen med kunstnere som hadde tilknytting til Naustdal.

Høsten 2006 kom nå avdøde Kjartan Slettemark – naustdøling og en av Nordens fremste samtidskunstnere – på besøk. Han hadde med seg skulpturen Budeia, som han hadde laget av en slik blomstervase i stål som du gjerne finner på sykehusavdelinger, en vinylplate og en liten kleshenger med et hode inni.

Kunstnerens ønske var å få denne reist som en fem meter høy skulptur i anledning hans 75-årsdag året etter. Tryti tok ham på ordet, og satte i gang. Hennes mann, Egil Sunde, fikk reist budeia, og Tryti ledet arbeidet med å arrangere en egen kunstfestival.

– Vi fikk kjørt en trailer fra Stockholm med Kjartans kunst, som vi stilte ut i alle skoler og i Kommunehuset, forteller hun.

Høydepunktet var avdukingen av skulpturen, som hadde fått navnet Budeie med Kjartanroser.
– Det var en fantastisk opplevelse, med 3000 til stede i striregn, og med Kjartan og disipler i dervisjdans rundt budeia.

Budeia står der fortsatt, og er blitt – sammen med Oddvar Torsheim-skulpturen Kyra – et viktig landemerke, turistattraksjon og identitetsbygger for naustdølingene. Slik sett har denne skulpturen fått noe av den samme funksjonen som Bryggen i Bergen – for hva ville byen vårt vært uten dette verdensarvstedet?

«RIV HELE RUKLET»

Til tross for at Bryggen ble fredet allerede i 1927, var det likevel lenge sterke krefter som ønsket å «rive hele ruklet». Denne debatten stilnet av etter brannen i 1955, og i 1963 ble det endelig gjort vedtak om at den skulle restaureres og bevares.

Det kan vi prise oss lykkelig for i dag. Og da nærmer vi oss saken som vi kort nevnte innledningsvis, nemlig muligheten for å få gjenreist et annet viktig bergenshistorisk landemerke.

Nonneseter Kloster ble sannsynligvis bygget på første halvdel av 1100-tallet, og ble brutt ned i 1529 da Lungegården ble reist. Da Lungegårdens nye hovedbygning ble oppført i 1724, forsvant restene av kirkemurene, men tårnfoten ble stående som en hvelvet kjeller, og det samme gjorde et kapell i gotisk stil på sørøstsiden av koret.

RØD POLITIKER PÅ BØLJAN BLÅ: – Jeg elsker å seile langs vestlandskysten; fra Kinn, Askrova og Alden i nord til fabelaktige Rosendal i sør, sier Anna Elisa Tryti. (Foto: Privat)

I Bergen kommune har det lenge vært vedtak om å rive Sølvvarefabrikken i Kaigaten 1 nettopp for å frem igjen denne delen av det historiske Bergen. Samtidig har de nåværende eierne, Christoffer Sandal og Pål Didriksen, lagt frem et privat planforslag, der de ønsker å utvikle området til formålene forretning, kontor og tjenesteyting.

Da planforslaget deres ble lagt frem for 2. gangs behandling i Komite for miljø og byutvikling 6. desember, gikk de mot forslaget. Samtidig anmodet de Byrådet om «snarlig å gå i dialog med eierne av Kaigaten 1 med det formål å ivareta og utvikle klosteranlegget». Bystyret gjør endelig vedtak i saken 30. januar.

30 ÅR MED RIVNINGSPLANER

– Brødrene Lohnes sølvvarefabrikk ble regulert for riving i 1989, likeledes i bybaneplanen fra 2003 – begrunnet med at dette er nødvendig nettopp for å få Nonneseter Kloster frem igjen, sier Anna Elisa Tryti, som satt i Bygningsrådet i perioden 1988-1995 og var kommunalråd fra 1992 til 1995.

– Den gangen lot vi være å rive fordi vi ville ta vare på noen arbeidsplasser og en liten bedrift som det var vanskelig å flytte på. Etter at Sølvvarefabrikken flyttet til nye lokaliteter i 2011, var det ikke lenger argumenter tilbake for å utsette rivingen.

Advokat Steinulf Tungesvik, som representerer eierne, reagerer sterkt på rivingsplanene. I et intervju med Bergens Tidende 3. desember viser han til at planforslaget deres allerede er akseptert både av Statens Vegvesen, Fylkeskommunen, Riksantikvaren og kommunens egen fagavdeling.

– Det er noen som har gitt litt opp muligheten for riving, og tenker at det da er bedre å ruste opp enn å la området forfalle ytterligere, forklarer byråden, og legger til at en del kulturfaglige stemmer også ser det som riktig å ta vare på hele tidsdybden frem til i dag.

Dette er Tryti ikke enig i.
– Etter min mening er Nonneseter Kloster et spesielt viktig nasjonalt kulturminne, og da må de nyere bygningene vike. Dersom Sølvvarefabrikken hadde stått et annet sted, ville jeg neppe gått inn for riving, sier hun.

– Husk at Bergen er den eneste byen i Norge som har bygningsarv så langt tilbake. Middelalderparken i Oslo, som de kaller «Nordens Pompeii», har til sammenligning bare noen små steiner som ligger på bakken.

VIL BYGGE MIDDELALDERPARK I BERGEN

Bergen har derimot flere middelalderkirker, samt Håkonshallen, som er den største sekulære bygningen.
– Men vi har glemt litt av den søndre delen av byen, der Nonneseter Kloster lå. Mitt ønske er at vi kan få vår egen middelalderpark i dette området, med biblioteket og jernbanen som sentrale møtepunkter.

– Jeg er kvart same og oppvokst i jungelen, så om ikke det skulle gi meg krefter, både magiske og andre, til å ta kampen i den politiske jungelen, så vet ikke jeg.

Tårnfoten og klosterets søndre kapell er som nevnt alt som står igjen av byens eldste bygningsmasse. I tillegg, like under bakken, ligger det rester etter et femti meter langt kirkeskip.
– Dette er viktig kulturhistorie, viktig kirkehistorie og viktig kvinnehistorie. Innenfor disse murene var det et myldrende liv, med kvinner som delte tiden sin mellom studier, bønn og arbeid.

Klosteret var det eneste stedet der det var mulig for kvinner å få boklig lærdom. Det ble drevet av kvinner og ledet av kvinner, med administrasjon av store jordeiendommer over hele Vestlandet.

– Her var også strenge forordninger om hvilke typer menn som ikke skulle slippe inn om kvelden. Dette gjaldt spesielt de med geistlige grader, forteller Tryti, som har jobbet mye både med kirkehistorie og middelalderhistorie.

BERGENSKART FRA 1768: Bergen har alltid vært stolt av historien, noe som går frem av dette gamle bykartet, der vi har ringet inn Bryggen og Lungegården (der Nonneseter Kloster opprinnelig stod). Originalen er i Bergen byarkiv. (Foto: Magne Fonn Hafskor)

NORDATLANTERENS HOVEDSTAD

Hun har derfor sine ord i behold når hun forteller at byen vår vokste frem i kraft av sine sentrale funksjoner både for hele norskekysten og det oversjøiske Vestlandet (Grønland, Island, Færøyene, Skottland, Hebridene, Orknøyene, Shetland og Skottland).

– Da Håkon Håkonsson bygget Håkonshallen til sønnen Magnus Lagabøtes bryllup i 1261, fikk vi i praksis et regjeringskvartal for hele dette store nordatlantiske riket, sier hun.

– Bergen var porten mot det internasjonale samfunnet for hele kysten. Det er en arv vi bergensere må være mer bevisst på i dag, nå når vi skal bygge det nye Vestland fylke.

Dette er noe som har engasjert henne sterkt gjennom de to siste tiårene. Tilbake i 2003 var hun en av de fire forfatterne (de andre var Rune Nilsen, Georg Arnestad og Bente Vatne) bak Vestlandsmanifestet, som ble lagt frem på Vestlandskonferansen samme år.

– Tanken med regionreformen er å bryte opp den store konsentrasjonen av makt og ressurser i Oslo. Da trenger vi et stort og kraftig Vestland.

«Ekteskapet» mellom Hordaland og Sogn og Fjordane ser hun da på som et første skritt på veien mot å gjenforene hele det gamle lovområdet Gulatingslagen, som opprinnelig strakte seg fra Sunnmøre i nord til Agder i sør, samt til Færøyene og Shetland i vest og Oppland, Buskerud, og Vest-Telemark i øst.

– Vestlandet har de tre fremste eksportfylkene. Vi er industrilandsdelen, med havets ressurser, kraftproduksjon og reiseliv, med en spektakulær natur og et rikt kulturliv, sier Tryti, som var fylkesdirektør for kultur og idrett i Hordaland fylkeskommune før hun ble byråd for byutvikling høsten 2015.

– Dersom hele denne landsdelen klarer å samle seg, kan vi få balansert makten. Derfor liker jeg å se på Vestland fylke kun som en begynnelse.

NONNESETER KAPELL: Det søndre kapellet fra ligger ved Nonneseter holdeplass på Bybanen i Kaigaten, like ved Bergen offentlige bibliotek og Bergen Storsenter. Kapellet ble reddet av Fortidsminneforeningen i 1891. (Foto: Nina Aldin Thune)

Fakta

Nonneseter Kloster

  • UTSNITT AV ET PROSPEKT FRA 1740: Nonneseter lå på landtungen mellom Store og Lille Lungegårdsvann. Det senere Lungegårdsanlegget, som vist på bildet, avspeiler klosterfirkanten.

    Nyere forskning har vist at Nonneseter var et benediktinerkloster for kvinner. Det ble sannsynligvis opprettet på første halvdel av 1100-tallet, i siste del av Sigurd Jorsalfars regjeringstid.

  • Snorre Sturlason refererer til Nonneseter i soga om kong Magnus Blinde i forbindelse med kampene i Bergen som endte med blindingen av Magnus i 1135. Han skriver om hvordan kongens soldater flyktet; «nokre opp i fjellet og nokre opp om Nonneseter og nokre inn i kyrkjene eller gøymde seg andre stader».
  • På begynnelsen av 1300-tallet hadde Nonneseter 35 nonner, en opplysning som fremkommer i dokumenter som omhandler abbedissevalget i 1320.
  • Ifølge Harald Bjørkvik hadde Nonneseter i Bergen (godset) før svartedauden det rikeste og største norske kvinneklosteret, og var rikere enn flere av mannsklostrene.
  • Fra svartedauden gikk det nedover for Nonneseter. Et dokument fra 1509 forteller at «et visst kloster kalt Nonneseter ved Bergen by, av den hellige Benedikts orden» ble oppløst av Kong Kristian I (reg. 1450–1481) og eiendommene overført til Munkeliv birgittinerkloster. Bakgrunnen var dramaet i 1455, da biskop Torleiv Olavsson ble drept foran høyalteret i Munkelivs klosterkirke og klosteret satt i brann. Nonneseter kloster var da «mer eller mindre fraflyttet», og ble lagt inn under Munkeliv for å skaffe birgittinerne livsopphold.
  • I 1528 skjenket kong Frederik I klosteret med tilhørende eiendommer til riksråd Vincens Lunge. Klosteret var da sterkt forfallent, og Lunge bygget det om til privat residens, derav navnet Lungegården.
  • Etter brannen i 1891 ble Lungegårds-anlegget så godt som fjernet. Tårnfoten og det søndre kapellet ble reddet av Fortidsminneforeningen, som kjøpte bygningene i 1891.
  • Tårnfoten ble bygget i 1130 eller før. Og er dermed Bergens eldste stående bygning. Kapellet stammer trolig fra en utvidelse av kirken rundt år 1250.

Kilder: Bergen byleksikon og Wikipedia

Magne Fonn Hafskor
Journalist i Bergensmagasinet. Send meg en epost
ANNONSE:

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this