Florvaag Hus Gåsakilen
FRISK LUFT: Da Arne Ulvolden ble uføretrygdet, bestemte han seg for at han ville flytte ut av sentrum, og få mer armplass. Han fant en tomt i Øygarden, nærmere bestemt i Perhusbakken på Hellesøy. – Livet her ute er midt i blinken for meg, sier 83-åringen.

Kunsten å leve hele livet

– Da jeg endelig tok kontroll over mitt eget liv, kjente jeg på en enorm frihet. Først da var jeg meg selv. Men da var jeg over 80, sier Arne Ulvolden.

Han vokste opp i Otta i Gudbrandsdalen. De var ti søsken. Arne var nest yngst.
– Jeg har bare en søster igjen. Hun er 94. Selv er jeg blitt 83.

Han tenker seg om i noen sekunder, som om han regner på det. Han ser på meg og smiler.
– Jo, jeg er født i 1935. Jeg blir 84. Du verden, jeg begynner å bli en voksen mann.

– Vi burde lage en skole som gir ungdommen kunnskap om mer enn bare matte. Vi er så opptatt av fag, at vi glemmer å lære ungdommene om livet.

– Vi bodde på gård, og jeg hadde en fantastisk barndom. Da jeg var 16 år spurte presten hva jeg skulle bli. Hvalfanger, sa jeg. Men jeg sa det ikke til noen andre. Jeg ble jo aldri det. Jeg gikk på gymnas, og så var det noen som mente at jeg måtte gå på befalskolen, og jeg hadde ikke selvtillit til å si i mot, forteller Ulvolden.

– Senere tok jeg den den letteste veien og gikk på lærerskolen, som den gangen var i Bodø. Hvalfanger-toget var gått. Foruten hvalfanger drømte jeg om å bli enten lege eller ingeniør, og jeg hadde gode nok karakterer til å få det til, men så var det dette med selvtilliten, da, sier han.

– Jeg kaller det feilvalg, men det er ikke dumt å gjøre feil heller, og jeg har hatt et fantastisk liv. Jeg har reist jorden rundt.

HOLDT PÅ Å GÅ GALT

VILLE BLI HVALFANGER: – Vi bodde på gård, og jeg hadde en fantastisk barndom. Da jeg var 16 år spurte presten hva jeg skulle bli. Hvalfanger, sa jeg. Men jeg sa det ikke til noen andre. Jeg ble jo aldri det.

83-åringen forteller at han har bodd flere plasser, blant annet i Ålesund og på Hamar hvor han var lærer. Han har også vært rektor på en spesialskole i hjembygden Otta.

Han og konen fikk to barn, en gutt og en jente. Da datteren flyttet til Bergen, flyttet Arne etter og bosatte seg i byen i 1979 med adresse Asylplass.

Da han ble uføretrygdet noen år senere bestemte han seg for at han ville flytte ut av sentrum, og få mer armplass.

Han fant en tomt i Øygarden, nærmere bestemt i Perhusbakken på Hellesøy, hvor han bygget en hytte. Det han ikke klarte selv, fikk han en venn til å hjelpe seg med.

Og der ute ved havet har han hatt nok av tid til å tenke gjennom alt han har opplevd. Både før og etter at barnebarnet, Samuel Massie, tok ham med på en reise rundt i verden. De er blitt bestekompiser nå, Samuel og Arne.

– Det som har hendt med Samuel har fått meg til å reflektere både over livet, og hvordan det er for ungdommen å vokse opp i dag. Det holdt jo på å gå galt med ham, sier bestefaren.

Han beskriver barnebarnet som en vilter, glad og harmonisk gutt.

– Han gledet seg veldig til å begynne på skolen, og slik jeg husker det gikk det bra de første årene. Men så ble han tristere og tristere, og senere har han jo vært åpen om at han ble en skoletaper. Egentlig er det ikke så rart, slik som skolen er bygget opp, sier den pensjonerte læreren.

– Alle skal gå i takt og lære det samme, på samme tid og nå det samme høye nivået. Det er forventet at alle skal være gode i matematikk, enten du har evner eller ikke. Dette er en av kjepphestene mine.

SKOLE I NORD BLE REDNINGEN

Historien til Samuel Massie er blitt beskrevet både i pressen og i Samuels egen bok «Hold fast», som han skrev etter at han var tilbake fra den meget omtalte reisen til Antarktis med Jarle Andhøy og Berserk.

Men historien om Samuel og forholdet til bestefaren starter altså langt tidligere. Han hadde dysleksi, og slet med å holde konsentrasjonen oppe. Han sluttet på videregående etter bare noen måneder, hang med kompiser, og ble stadig mer likegyldig.

– Det var på den tiden Samuel begynte å snuse på narkotika, og vi var fortvilet, moren hans og jeg. Min datter prøvde å motivere ham til å gå på folkehøyskole, men det nyttet ikke. Samuel ville til Syden og danse med jentene, sier Ulvolden og smiler.

Men moren, Anne Marie Ulvolden, ga seg ikke, og skrev en søknad på vegne av sønnen, og tok hardt i da hun beskrev ham som en gutt som var glad i friluftsliv og seiling.

– Det ble redningen. At min datter løy om sønnens interesse for sjølivet, han som hadde kastet opp på Englandsbåten, får så være. Det var et inderlig ønske om at Samuel skulle endre kurs, og det gjorde han, bokstavelig talt.

Samuel kom inn på folkehøyskolen med navnet 69 grader nord i Balsfjord i Troms.

MÅTTE KLARE SEG SELV

For å forstå bestefarens engasjement for de unge, og hans kunnskap om kunsten å leve hele livet, må vi dvele litt ved barnebarnets opplevelse på folkehøyskolen.

– I ettertid ser jeg jo at jeg alltid har prøvd å innrette meg etter andre, vært opptatt av hva naboen ville si om jeg gjorde sånn eller sånn. Hele livet har jeg levd opp til andres forventninger.

I begynnelsen mistrivdes Samuel, men som han har fortalt til Bergensmagasinet tidligere, var det én spesiell hendelse som endret alt; en iskald vinternatt får Samuel i oppgave å klare seg helt alene i skogen til neste morgen. Da han tidligere ble undervist i å tenne bål, hadde han ikke fulgt med, og satt nå gråtende og kald i snøen mens han desperat forsøkte å tenne et bål. Etter mye strev klarte han det, og en gnist ble samtidig tent i den unge gutten.

– Etter to måneder kom Samuel på besøk til oss i Bergen, og da var han en helt annen gutt; han slo ut med armene og var seg selv igjen. Han hadde holdt på å gi opp livet, men nå hadde han fått det tilbake. Og da ser du hva en folkehøyskole kan bety for et menneske. Der tar man utgangspunktet i personen, i individet, sier Arne.

– Dette syntes vi var veldig interessant, min datter Anne Marie og jeg. Hun er helsesøster på en videregående skole, og hun sier at det er én ting ungdommene som kommer på videregående skole mangler: livskunnskap. Det høres kanskje selvfølgelig ut, men poenget er at vi burde lage en skole som gir ungdommen kunnskap om mer enn bare matte. Vi er så opptatt av fag, at vi glemmer å lære ungdommene om livet.

Han blir engasjert og forteller om leserbrevet han skrev, hvor han tok utgangspunkt i grunnskolens pensum. Han forklarer hvordan han har utviklet en modell hvor vi i større grad tar hensyn til individet.

– For eksempel når det gjelder matematikk, så kan man godt si at det er et logisk fag, som er bygget opp trinnvis, men mister du det første trinnet og ikke får med deg det grunnleggende, så kommer du ikke videre, forklarer han.

– Men klassen skal jo videre i pensum, og da sitter noen elever der og føler seg dumme. Og slik skaper vi mange tapere. Med mitt opplegg kunne man finne ut nøyaktig hva slags egenskaper en elev har, og ta hensyn til dette, i stedet for at elevene som ikke henger med, må følge det samme opplegget som alle andre, sier 83-åringen, som ikke fikk leserbrevet sitt på trykk noen steder.

FLYKTET TIL HELLESØY

Jarle Andhøy var seilelærer på folkehøyskolen i Troms, og la merke til Samuel. Da han skulle dra til Sydpolen for å hedre Roald Amundsen, hundre år etter Amundsens egen reise, tok han bergenseren med. I Sydishavet dro de to inn mot polpunktet, mens resten av mannskapet ble igjen på «Berserk», som den 22. februar i 2011 forsvant.

Tilbake i Norge ble Samuel Massie møtt av en mediestorm, og flyktet til bestefaren på Hellesøy, hvor han begynte å skrive bok.

– Jeg syntes han var i overkant ærlig i noen kapitler, og spurte hvorfor han måtte fortelle absolutt alt og stille seg selv så lagelig til for hugg. Da ble han såret, og jeg angret. I ettertid ser jeg jo at jeg alltid har prøvd å innrette meg etter andre, vært opptatt av hva naboen ville si om jeg gjorde sånn eller sånn. Hele livet har jeg levd opp til andres forventninger, sier Ulvolden.

Det er her han mener at han har lært mye av barnebarnet sitt.
– Han snakker om å lære å leve et rikt liv hele livet. Tørre å være seg selv, gjøre mer av det man har lyst til, og ikke være så opptatt av hva andre mener. Selv har jeg tatt feilvalg på feilvalg.

– Dette med å leve må læres. Hva er viktigst når man begynner på skolen? Er det ikke å lære hvordan man skal mestre livet? I dag står læreren der fremme ved kateteret og doserer, og halvparten av elevene sover for de har ikke interesse for det. Er dette bærekraftig? spør Arne Ulvolden.

GA IKKE OPP DRØMMEN

– På 79-årsdagen sa Samuel til meg at: «Neste år er du 80 år, og da skal vi til Papua New Guinea sammen og finne han kompisen som du mistet kontakten med en gang i tiden». Men jeg skulle gjennom en ryggoperasjon blant annet, og så gikk tiden.

Men Arne og Samuel ga ikke opp drømmen, og 83-åringen skrev en liste over hva han ønsket å oppleve, vel vitende om at han hadde en kunstig hjerteklaff og kreft i venstre nyre. Både listen og reisen ble lang.

At det er nærmere 60 år mellom dem, hindret ikke bestefaren og barnebarnet å reise verden rundt; med Samuel bak rattet og bestefaren i sidevognen har de krysset de mektige Andesfjellene mellom Argentina og Chile. De har hoppet i fallskjerm og besøkt nevnte Papua New Guinea.

CAMPET PÅ TOPPEN: Arne og Samuel campet med utsikt til det amerikanske kontinentets høyeste fjell. Aconcagua i Argentina ligger 6961 meter over havet, nær grensen mot Chile.

– Så lenge vi reiste, var det ingen utvikling på kreften. Men da jeg kom på kontroll senere hadde den vokst tre millimeter. Jeg skal inn til kontroll i sommer, opplyser Ulvolden.

Nå planlegger de ny tur, men hvor de skal dra vil de ennå ikke si noe om. Ulvolden gleder seg imidlertid til nye eventyr.

– Vi har alltid snakket om at vi ikke bare skulle foreta en verdensreise, men samtidig foreta en indre reise. Og på sist tur var det mine ønsker som skulle oppfylles, og han som skulle stille spørsmål. Denne gangen er det hans ønsker som skal oppfylles, og det er meningen at jeg skal stille ham intelligente spørsmål, sier Arne og smiler.

– Samuel har en livskunnskap som overgår det mange eldre har ervervet gjennom et helt liv. Alt det som han har opplevd; jeg har lært så mye av ham. Det som er viktig for meg er ikke bare disse reisene, men at det kommer frem hvordan vi tenker. Og det er dette jeg får tilbakemeldinger på fra folk som stopper meg på gaten også. De opplever at det er ekte, og at det er noe som berører dem, selv om det kanskje bare er dagligdagse problemer. Det er viktig at vi er ærlige.

UNGE OG ELDRE

– Hva ønsker du å formidle?

– Jeg er opptatt av dette med forholdet mellom unge og eldre og at vi kan lære av hverandre. Det er jo noen som aldri blir gamle. Dette har med kunsten å leve å gjøre; du skal leve hele livet. Også når du blir eldre. Og vi må tørre å komme ut av komfortsonen. Alt dette må vi faktisk lære allerede i barndommen.

– Husk at vi eldre ikke er annerledes enn de yngre. Men det er jo forskjell på eldre; noen tenker at «jeg vet jeg er 80 år, men inni meg er jeg 18». Men så har du andre som forventer at alt skal tilrettelegges for dem, ikke sant, og blir grinebitere. Og der tror jeg mye av nøkkelen til å mestre livet er å tenke at det ikke er spørsmål om hvordan man har det, men hvordan man tar det.

Ulvolden sier han ble 80 før han ble sjef i sitt eget liv. Før det levde han bare, i følge seg selv, opp til andres forventninger.

– Da jeg endelig tok kontroll kjente jeg på en enorm frihet. Først da var jeg meg selv. Det skal ikke være nødvendig at alle ungdommene gjør akkurat de samme tabbene som jeg har gjort. Og jeg har ofte tenkt at det er mange som hadde hatt gått av å gå på folkehøyskole. Vi skulle i grunnen gått på folkehøyskole alle sammen, smiler Arne.

Han siterer statsminister Erna Solberg.
– Aldri har kunnskapsnivået i skolen i Norge vært høyere, sa Solberg. Men hun nevnte ikke alle taperne. Er det bare de beste på fag vi skal legge til rette for i Norge? spør han retorisk.

– Hvis man i større grad tok hensyn til elevenes evner og interesser, ville vi få færre skoletapere. Bare det at en ungdom skal stoppe opp, miste lysten og ikke få føle mestring på grunn av et fag, for eksempel matematikk, synes jeg er galt, og det kan få store konsekvenser for en ungdom. At alle skal gå i samme takt er etter min mening hull i hodet.

Arne stortrives i Øygarden, og angrer ikke på at han flyttet fra blokkleiligheten på Lønborg.

– Jeg ville bruke kroppen og være mer aktiv. Her ute har jeg frisk luft og alltid noe å gjøre.  Etter at jeg fikk meg sjøtomt og båt drar jeg også en del ut og fisker, og livet her ute er midt i blinken for meg.

Grønn stær hindrer ham å kjøre bil, så han tar bussen fra Øygarden og inn til Bergen sentrum. Den tar to timer.

– Og bare nitten kroner, smiler han.

MØTER MED FOLK

– Hva vil du trekke frem fra turene med Samuel?

– Vi har opplevd mye, og vi traff mange interessante mennesker og fikk nye impulser. Dette er jo også Samuel veldig opptatt av, å treffe nye mennesker og lære nye kulturer å kjenne. Han er fabelaktig i møter med folk, enten det er unge eller gamle; han bare slår ut med armene og smiler uansett hvem vi møter, og så får vi god kontakt. Så opplevelsene på disse turene er sikkert godt tv, men det er relasjonene mellom mennesker jeg er mest opptatt av. Og hva som skjer i møtet mellom ung og gammel.

Ulvolden forteller om en gang han og Samuel skulle kjøre en tur østover. Da de kom til Voss sa barnebarnet at de måtte stoppe og stikke innom et eldrehjem. Der satt det en eldre kar sammen med sønnen. Arne og Samuel tok ham med til vindtunnelen på Voss, og den gamle satt og så på mens de to lekte seg i vindtunnelen.

– Jeg mestret det ikke godt nok, du må løfte hodet om du skal få skikkelig oppdrift, men det var moro å prøve. Da vi skulle si adjø til den eldre herren som hadde sittet og sett på oss, fikk han tårer i øynene og sa at det var den beste dagen i hans liv. Tenk deg det! Han satt jo bare der på eldrehjemmet hver dag, og en sånn kort tur var det som skulle til for å gi ham en uforglemmelig opplevelse.

IMPONERT AV BARNEBARNET: – Samuel har en livskunnskap som overgår det mange eldre har ervervet gjennom et helt liv. Jeg har lært så mye av ham, sier Arne Ulvolden.
Ove Landro
Redaktør Bergensmagasinet AS | Helgesensgate 17 | 5038 Bergen | Norge
ANNONSE:
Peisbord 800×300

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this