Det kommende året skal Samuel Massie seile jorden rundt, sjøsette et piratskip og få hele Norge til å danse. Å gi absolutt alt eller ingenting lærte han av en maorihøvding som sov på sofaen hans i fire måneder.
Historien til Samuel Massie (23) begynner for alvor med en 16 år gammel gutt som i mangel på mål og motivasjon er i ferd med å sabotere sin fremtid med rus og likegyldighet. Skjebnen endrer seg når hans mor lurer ham til å begynne på folkehøyskolen, hvor et bål i skogen endrer hans liv for alltid.
Som polfarer, forfatter, foredragsholder og programleder i «Rett fra hjertet» og årets «Skal vi danse», har Samuel syv år senere opplevd flere eventyr og lært mer om livet, og om døden, enn de fleste. Samuel inviterer Bergensmagasinet til et intervju på Årstad videregående skole, hvor han er blitt bedt om å holde et motivasjonsforedrag for ungdommen.
– For meg er det viktigste å vise ungdommen at kan jeg, så kan alle, sier han.
FRA LÆREGLEDE TIL LÆREGRU
Det er med glede og nervøs spenning at en fem år gammel Samuel på sin første skoledag står klar med ryggsekken i gangen hjemme, og spør sin mor om de kan dra tidlig på skolen. Klokken er bare halv åtte, men tanken på alle vennene han skal få og alt han skal få lære, gjør ventetiden nesten uutholdelig.
– Kom jeg ikke på skolen før klokken tolv, så skyldte jeg på syndromet. Lærte jeg ikke noe, så skyldte jeg på dysleksien. Diagnosene gav meg en unnskyldning til å ikke gidde noe.
De første seks-syv årene er Samuel glad i å gå på skolen, men tiden viser snart at det å lære ikke er så enkelt eller gøy som før. Uten mestringsfølelse og med falmende selvtillit og nysgjerrighet for livet, blir fem minutters skulking etter friminuttene fort til et kvarter, så til timer, og deretter til hele dager.
Legene gir ham mange diagnoser, blant annet dysleksi og noe de kaller for «forskjøvet døgnrytmefase-syndrom».
– Jeg har dysleksi, og dette skapte etterhvert store problemer for meg. Men «forskjøvet døgnrytmefase-syndrom» hadde jeg ikke, jeg satt bare oppe hele natten og så på TV og spilte dataspill. Kom jeg ikke på skolen før klokken tolv, så skyldte jeg på syndromet. Lærte jeg ikke noe, så skyldte jeg på dysleksien. Diagnosene gav meg en unnskyldning til å ikke gidde noe, for i følge legene var jeg jo syk, så da var det det ingen vits i å prøve lenger, sier Samuel.
Ikke en eneste morgen eller kveld går forbi uten at Samuel krangler med sin mor om skolen. Han begynner å søke etter et miljø hvor han kan få være seg selv.
– Hjemme satt jeg ofte på gutterommet og gren på grunn av det enorme prestasjonspresset på skolen, og jeg gikk med skuldrene oppe hele tiden fordi mamma maste og jeg ble ansett som et problem for skolen og for henne. For å senke skuldrene søkte jeg ut mot gaten til venner som lot meg være meg selv, og begynte å flørte med dop, forteller Samuel.
Samuels mor vet ikke sin arme råd. Noe må gjøres.
Etter niende klasse søker Samuel seg inn på frisørlinjen.
– Av en eller annen rar grunn så jeg for meg at jeg skulle gå i klasse med alle de damene, men jeg kom ikke inn. Jeg kom inn på mekanisk, men droppet ut etter tre måneder, og hadde ingen fremtidsplaner.
Samuels mor vet ikke sin arme råd. Noe må gjøres.
SENDES PÅ «MARSHMALLOWSKOLE»
En dag Samuel kommer hjem, ligger et merkelig brev og venter på ham. De eneste brevene Samuel er vant til å få, kommer enten fra bestefaren, som stadig er ute på reise, fra banken, eller fra NAV. Han åpner brevet, og oppdager at avsender er Folkehøgskolen 69 Grader Nord.
I brevet kan skolen informere om at til tross for hans unge alder, og at søknadsfristen er forbi, så ønsker de med stor glede å akseptere ham til det kommende skoleåret, basert på hans fabelaktige søknad og enorme engasjement for seiling og friluftsliv.
– Jeg sa at jeg så aldeles ikke hadde tenkt å gå på noen forbaska marshmallowskole, og i hvert fall ikke i Nord-Norge.
Samuel antar at brevet er kommet feil, og legger det fra seg. Ute i naturen har han aldri vært frivillig før, og den eneste gangen i sitt liv han har vært på en båt, var da han sammen med sin engelske far reiste med Englandsbåten, og spydde hele veien. Men brevet er kommet rett. Det er hans mor som i skjul har skrevet og sendt søknaden.
– Mamma så dette som en siste utvei for at jeg skulle komme meg bort fra rusmiljøet og inn i et læringsmiljø, og forsøkte å lokke med hvor kjekt det ville bli å være ute i naturen og grille marshmallows. Jeg sa at jeg så aldeles ikke hadde tenkt å gå på noen forbaska marshmallowskole, og i hvert fall ikke i Nord-Norge, da skulle jeg heller til Spania til señoritas og sol, ler Samuel.
Opprørt forteller Samuel en venn om hva som har skjedd. Til Samuels store overraskelse, overtaler hans venn ham til å dra, om enn ikke for å lære noe nytt, så for å treffe alle de fine damene der oppe. Dette er argumentasjon god nok, og Samuel setter seg på et fly nordover.
ET BÅL I SKOGEN
Samuels primære møte med folkehøgskolen er elendig. Etter å ha spydd seg gjennom den første seilturen, er han fast bestemt på å ta det første flyet hjem til komfortsonen, men overtales til å bli bare litt lenger. Og det er nå fremtiden skal endre kurs.
En iskald vinternatt får Samuel i oppgave å klare seg helt alene i skogen til neste morgen. Da han tidligere var blitt undervist i å tenne bål, hadde han ikke fulgt med, og sitter nå gråtende og kald i snøen mens han desperat forsøker å tenne et varmende bål. Etter mye frustrasjon og strev, klarer han det.
Men det er ikke kun en gnist i bålet som tennes. En gnist dypt inne i Samuel tennes også, en livsgnist som skal vokse til flammen som i dag brenner hardt for å leve livet til det fulle.
– Mens jeg satt der og ikke fikk til noen ting, og husket at da vi skulle lære å tenne bål så var jeg mer opptatt av å le av rævsprekken til læreren, så tenkte jeg at dette representerte jo hele mitt liv. Jeg bestemte meg der og da for at fra nå av skulle jeg gi alt på neste tur, og turen etter det, og hele året. Og slik ble det, sier Samuel.
TIL ANTARKTIS MED BERSERK
Den enorme forandringen og innsatsen til Samuel blir lagt merke til av folkehøgskolen sin seilerlærer, Jarle Andhøy. Andhøy spør Samuel om han vil bli med å seile Berserk til Antarktis. Med økende reiselyst og utferdstrang presenterer 17-åringen en kontrakt for sin mor, og ber henne signere den.
Dersom hun signerer, vil hun gi sin unge og uerfarne sønn tillatelse til å reise til et av jordklodens farligste steder. Samuel jobber hardt for å overtale henne.
Uvitende om dramaet som venter, legger Samueut på en verdensreise som skal sette ham i verdens søkelys.
– I jakten på grunner til at mamma burde la meg reise, begynte jeg for første gang i mitt liv å lese bøker. Jeg sa at for bare hundre år siden, så var det vanlig for 13-åringer å reise til sjøs, og viste til Amundsen og Nansen og andre polfarere, sier Samuel.
Og hans lidenskap får uttelling.
– Mamma var selvfølgelig livredd for hva som kunne skje, men tenkte at hun ville heller ha en sønn som lever livet sitt hundre prosent med de risikoene som følger, enn en som sitter på rommet og gråter.
Uvitende om dramaet som venter i Antarktis, legger Samuel i august 2010 ut på en verdensreise som skal sette ham i verdens søkelys.
MIDDAGSGJESTER HOS KANNIBALER
Det tar en hel måned på havet før Samuel endelig setter sjøbein og slutter å spy. Reisen sørover vil ta syv måneder, og Samuel har nå rikelig anledning til å sette livet i perspektiv. For det var ikke lenge siden gutten fra sentrum motløst gikk rundt i byens gater, og trodde at fremtiden ikke hadde noe godt å by på, bortsett fra en god fest.
– Jeg trodde at var man en taper på videregående, så var man en taper i livet.
Nå seiler han plutselig blant Stillehavsøyer mot Australia, New Zealand og Antarktis, sammen med fire mennesker som er blitt nære venner. Alt fordi han en natt ved et bål i skauen bestemte seg for å endre innstilling.
– Jeg trodde at var man en taper på videregående, så var man en taper i livet, og at folkehøyskolen ikke var noen skikkelig skole. Men det finnes flere måter å lære på, og folkehøyskolen endret alt for meg, sier Samuel.
– Om bord på båten kunne jeg ikke se på TV og holde på med mobilen, og under det ørtende nattskiftet langt borte fra et samfunn hvor mye skjer hele tiden, fikk jeg mye tid til å tenke. Å sitte alene på vakt i fire timer er en form for meditasjon.
– Vi kom frem til at det var bare én av ham, og fem av oss, så han kunne ikke spise oss alle.
Spenning blir det også underveis. Med kun muggent brød og syltetøy om bord er mannskapet sultne på skikkelig mat, og kun et steinkast utenfor kysten av Papua New Guinea er de i ferd med å ta et valg som i verste fall kan sette dem selv på menyen.
– Det vi visste, var at stedet er blant de mest kriminelle i verden, og har kannibaler. Men vi ville se en ekte kannibal, og da vi seilte inn mot kysten, så vi en skikkelse på stranden som vinket oss inn. Jeg tenkte at i Norge behandler vi alle likt, og vinket nervøst tilbake, og han ble kjempebegeistret, sier Samuel.
Mannskapet tar seg tid til å diskutere om de skal gå i land.
– Vi kom frem til at det var bare én av ham, og fem av oss, så han kunne ikke spise oss alle, ler Samuel.
Mannskapet går i land, og til Samuels overraskelse, snakker mannen engelsk.
– Jeg var nysgjerrig, så jeg spurte om han hadde spist mennesker før. Han sa at ja, det hadde han, men at kannibalisme hadde vært ulovlig i femti år, så det skulle vi ikke tenke på, men bare bli med ham til landsbyen for å møte de andre. Han hadde jo ikke forsøkt å ta et tygg av oss enda, så vi ble med inn i skogen til den pensjonerte kannibalstammen, ler Samuel.
I landsbyen får synet av besetningen barna til å gråte, og de voksne til å tilbe dem.
– De hadde ikke sett hvite mennesker før, så barna trodde vi var spøkelser og de voksne trodde at vi var stamfedre. Så vi bare spilte med i fem-seks dager.
MISTET TRE NÆRE VENNER
Reisen går videre, med alle kroppsdelene i behold. Samuel vet at vel fremme i Antarktis vil kun to av fem mannskapsmedlemmer dra videre over land til polpunktet. Kaptein Jarle Andhøy er selvskreven, og skal velge hvem av de fire andre som får bli med.
– Jeg så på dette som den ultimate testen. Jo mer risiko, jo mer gnist følte jeg, og tryglet kapteinen om å la meg bli med. Jeg gjorde alt jeg kunne for å overbevise ham; tok ekstra vakter, vasket opp og tok alle drittjobbene, og til slutt sa han at han ville ta meg med, sier Samuel.
– Det er litt spesielt å bare være 18 år og måtte skrive sitt testamente, jeg hadde jo ikke mer enn en halv snusboks å etterlate meg.
Men oppe i all lykken er det også alvor. Samuel, som nå har rukket å bli 18 år, må skrive sitt testamente. Foran ham venter 35 meter høye bølger, og deretter 30.000 bresprekker, og mange eventyrere før ham har omkommet i de barske omstendighetene.
– Det er litt spesielt å bare være 18 år og måtte skrive sitt testamente, jeg hadde jo ikke mer enn en halv snusboks å etterlate meg. Men å måtte skrive at «Mamma, leser du dette brevet, så er jeg død», det er noe som gir en nærhet til livet og døden. Den gamle Samuel ville ha blitt igjen på båten, men den nye ville gi hundre prosent, sier Samuel.
På hver sin firehjuling setter Andhøy og Samuel fart mot polpunktet over islagt hav og land. Med et stramt tidsskjema sover de kun fem timer annethvert døgn, og kontakter båten hver sjette time for å bekrefte at de har det bra. En kraftig storm blåser opp, og de får ikke lenger kontakt med båten. Etter 18 timer har Andhøy og Samuel ikke noe annet valg enn å grave seg ned, og vente på at stormen gir seg.
Så snart stormen er blåst over, gjør de et nytt forsøk på å kontakte Berserk. De får ikke kontakt. Andhøy ringer hjem til Norge, og får vite at på den niende dagen, den 22. februar 2011 kl. 05.20, hadde Berserk utløst nødpeileren, et nødrop om at båten er i fatal fare.
– Sjokk, sjokk, sjokk. Det finnes ingen fasit på hvordan man takler døden.
Bekymringene som Andhøy og Samuel hadde da de gravde seg ned, er blitt til realitet. Berserk er sporløst forsvunnet, og deres tre venner, nordmennene Tom Gisle Bellika, Robert Skaanes og sørafrikanske Leonard J. Banks, er med all sannsynlighet død.
– Sjokk, sjokk, sjokk. Det finnes ingen fasit på hvordan man takler døden. Hele Norge og Bergen og verden kjente til hva som hadde skjedd. Jeg kunne ikke gå fem minutter på gaten uten at noen sa noe til meg og spurte hvordan jeg hadde det, sier Samuel.
I fire måneder etterpå søker Samuel tilflukt i bestefarens hytte på Hellesøy.
– Til slutt måtte jeg tilbake til livet, men det var med et falsk smil. I mitt hode var jeg hele tiden i Antarktis. Vi visste ingenting om hva som hadde skjedd med våre venner, om hvorfor de hadde forlatt tryggheten i Horseshoe Bay, sier Samuel.
Samuel er sikker på at han aldri skal ut på havet igjen.
TAR 18 PRIVATISTFAG MED MAORIHØVDING
Den 13. desember, nesten ett år etter den skjellsettende opplevelsen og på sin bursdag, får Samuel en telefon fra Jarle Andhøy. Andhøy vil vite hva som skjedde med Berserk, og spør om Samuel blir med til Antarktis for å finne svar.
– Jeg ba ham gi meg 24 timer til å tenke på det. Jeg snakket med min mor, som var støttende. Min far sa at dersom jeg reiste igjen, så var jeg ikke lenger hans sønn, men jeg måtte gjøre det, sier Samuel alvorlig.
– Å få en 160 kilo tung maorihøvding over meg midt på natten er en grei måte å bli voksen på.
Med i båten Nilaya tar Samuel med seg bøker og studerer til 18 privatistfag, men ikke til norsk og kristendom.
– Jeg hadde troen på meg selv, og studerte de fagene jeg følte jeg var klar til å studere. Norsk lot jeg vente litt, etter en eksamen i åttende klasse stod det i margen at dette er ikke nynorsk, dette er svensk, ler Samuel.
Underveis skal Samuel få uventet leksehjelp, i form av en maorihøvding ved navn Busby Noble. Andhøy og Samuel ble kjent med Noble på Samuels bursdag ett år tidligere, da Berserk var innom New Zealand før avreisen til Sørishavet.
Planen var egentlig ikke at Busby skulle være med Nilaya til Antarktis, men høvdingen, som gjorde litt mekanikerarbeid om bord, hadde sovnet under arbeidet, og våknet ikke før båten var kommet til havs.
– Ettersom han nå først befant seg om bord, så bestemte han seg for at han ville hjelpe oss med å finne ut hva som hadde skjedd med Berserk. Vi ble gode venner, og han delte seng med meg. Å få en 160 kilo tung maorihøvding over meg midt på natten er en grei måte å bli voksen på, ler Samuel.
Søket etter Berserk gav ingen svar, men Samuel fant en slags fred i å besøke området hvor han fikk ta farvel med sine tapte venner. Busby blir med videre til Norge, hvor han blir boende i fire måneder på sofaen hjemme hos Samuel.
– Det jeg lærte av Busby mens jeg studerte, og som jeg har benyttet i ettertid, er at når du først gjør noe, så skal du for faen gjøre det skikkelig. Hvis ikke, kan du bare drite i det. Skal du studere eller male et gjerde, så bruker du ikke en time på å gjøre det halvveis, men ti timer på å gjøre det skikkelig. Det er ti timer eller ingenting, sier Samuel, som i en hyllest har tatovert ansiktet til Busby på sin venstre overarm.
VIKINGHAKA OG SKAL VI DANSE
Sin introduksjon til eksotisk dans fikk Samuel i form av hakadans.
– Busby og jeg laget en dans som er en kombinasjon av maorienes hakadans og norrøn mytologi, og kalte det for «vikinghaka». Dansen skal dytte vekk frykten i deg selv, lage rom for styrke og skremme vekk fienden, som i vårt tilfelle var bølgene og naturen, men som vi kan ta med på land også.
Målet til Samuel er i første omgang å få hele Norge opp av sofaen for å danse.
Om vikinghaka etterhvert blir fast innslag i Skal vi danse, som Samuel i år leder sammen med Katrine Moholt, gjenstår å se. Målet til Samuel er i første omgang å få hele Norge opp av sofaen for å danse.
– Jeg synes at man ikke bare skal se på dans, men at det skal oppleves også. Dans er bra for humøret og kroppen, og om jeg må reise Norge rundt en landsdel av gangen, så vil jeg starte en danserevolusjon. Jeg kommer til å bruke Skal vi danse som en god unnskyldning til det, lover Samuel, som selv er mest glad i danser uten regler, som bryggedans, og i glade sportsdanser med regler, som jive.
Om oppgaven å presentere et show live, tenker Samuel som så:
– Jeg har en tendens til å snakke før jeg tenker, så å følge manuset vi blir bedt om å skrive før hvert show blir ikke så lett. Jeg tenker at jeg lar Katrine, som er stødig, lede, så får jeg bare prate. Vi ser hva som kommer og hva som skjer, og så får Katrine rydde opp, sier Samuel.
SKREV BOK, IKKE BESTÅTT NORSK
Etter at Samuel kom hjem fra sin andre tur til Antarktis, har han rukket mye, inkludert å bli forfatter. Helt alene satt han i seks måneder i kjelleren på bestefarens hytte og skrev boken Hold fast. Den handler om mestring, målbevissthet, død, sorg og forandring.
– Noe av det morsomme er, at selv om jeg har skrevet en hel bok, så får jeg ikke godkjent «bestått norsk eksamen», ler Samuel.
– Jeg er så glad for at jeg i så ung alder har innsett hvor viktig det er å lære av de eldre.
Det er med innholdet i sin bok at Samuel siden høsten 2014 har holdt nær tusen motivasjonsforedrag for skoler, bedrifter, institusjoner og konferanser. Samuel, som giftet seg i fjor sommer, er sjeleglad for at han har en tålmodig kone.
– For tiden så bor jeg for det meste i en leiebil, jeg er veldig mye vekke. Jeg er utrolig heldig som har en kone som godtar dette – i perioder.
Etter Skal vi danse er over, setter Samuel og bestefaren seil.
– Bestefar er 81 år, og det er på tide å få ham opp av godstolen og vestover på havet. Det er nå han skal få oppfylle noen av sine livsdrømmer, og jeg skal få anledning til å få livsinformasjon og lære masse av ham, sier han.
– Jeg er så glad for at jeg i så ung alder har innsett hvor viktig det er å lære av de eldre. Alle unge burde ta til seg så mye informasjon de kan fra dem. Og for de eldre, så blir det for dumt å sitte passiv og ikke forvente å få gjennomføre sine drømmer.
Vel hjemme igjen, blir det på tide å sjøsette et piratskip. Utenfor Oslo driver Samuel et prosjekt som hjelper tidligere rusavhengige og rusavhengige i avvenningsprogram å danne følelsen av mestring og samarbeid med andre mennesker. Programmet har som mål å hjelpe dem å ta steget ut i samfunnet som rusfrie og selvstendige individer.
– Vi bygger båter sammen, og seiler sammen. Min favorittbåt er «The Black Rose», som er inspirert av piratskipene i serien «Black Sails». Hun ser ut som et piratskip, med stort akterdekk, og skal være svartmalt med utskjærte detaljer i gullfarge, sier Samuel engasjert.
TENKER SOM PIPPI
Samuel er i dag et ja-menneske som tar ting på strak arm. Visse fremtidsplaner har han likevel. Da Samuel var på Papua New Guinea, ble han imponert over hvor glade barna der var i å lære. Han ønsker derfor å åpne en skole hvor læringsmetodene baserer seg på elevenes egen nysgjerrighet.
– Har man interesse, så kommer motivasjon og deretter mestringsfølelsen. Dysleksi er i dag min bestevenn som gir meg et ekstra push.
– Da jeg var der, sa jeg til en gutt at det må jo være kjekt å slippe å gå på skolen. Han svarte at her lærer vi ved å leve, og at de ikke har et ord for lærer.
I stedet bruker de ordet «viser». Barna oppsøker av egen nysgjerrighet viserne, som kan veilede dem i å få kunnskapen de selv ønsker og trenger å vite.
– For meg så snudde dette tankegangen min om hvordan jeg bruker veiledere rundt meg til å få informasjon, sier Samuel.
– Alle er født med motivasjon, og har man interesse, så kommer motivasjon og deretter mestringsfølelsen. Dysleksi er i dag min bestevenn som gir meg et ekstra push.
For Samuel er det viktig å ikke la frykten styre livet.
– Jeg tenker som Pippi Langstrømpe: Har jeg ikke gjort det før, så kan jeg det sikkert. Man må skille mellom de røde, negative tankene som gjør at man hopper av, og holde fast ved de grønne, positive tankene som gjør at man fortsetter på reisen i livet. Det er viktig å holde fast.
