– Vi må slutte å fortelle barn og unge at de kan bli det de vil, og heller gi dem troen på at de har noe eget de kan bringe til bordet, sier Andreas Gravdal, som driver enmannsfirmaet Anticoach.
Vi lever i en tid der stadig flere går rundt med en følelse av ikke å strekke til, og både unge og voksne snakker om at de har møtt «veggen». «Da er det på tide å ta en fot i bakken og spørre: hva i huleste er det vi holder på med?» skriver den selvlærte foredragsholderen Andreas Gravdal på nettsiden til Anticoach, som er det nye navnet på enmannsfirmaet han har drevet i ti år.
– Mange av dem som faller av det klassiske lasset, gjør det ikke fordi de ikke har evner og talenter, men fordi det lasset ikke er for alle.
Han fortsetter med å love at han kan «hjelpe slitne strebere og flinkiser med å oppnå litt dårligere resultater» – fordi meningen slett ikke er at du skal bli den beste versjonen av deg selv, slik vi er blitt tutet ørene fulle med like siden millenniumsskiftet, men at du tvert imot bør «skape deg et liv som gjør at du lever. Og puster. Og liker».
SELVBILDE OG IDENTITET
– Poenget mitt er at vi må skape en tro hos barn og unge på at de har noe eget å bidra med. Har du den tanken i hodet ditt, så blir ting mulig. Uten den tenker du kanskje at det går dårlig med deg. Dette er kanskje det viktigste vi kan gi barn og unge gjennom skoleløpet, sier Gravdal.
– En journalist spurte meg om hvem jeg mente skulle ta de kjedelige jobbene. Da tenkte jeg at du har ikke skjønt noe av det jeg snakker om. I mitt hode er det en kjedelig jobb å være ingeniør i Equinor. Jeg gjør mine ting og trives med det, mens en annen aldri ville gjort det jeg gjør, utdyper han.
– For noen kan det være helt perfekt å sitte i kassen på Kiwi. Vi må slutte å rangere jobbene; si at det er en bra jobb, mens det er en drittjobb. Da stempler vi både folk og jobbene. Jeg bodde i USA i et halvt år, og opplevde en helt annen stolthet over det man gjorde. Selv han som stod på gatehjørnet og solgte kaffe og hotdog fra en tralle, var stolt over det han gjorde. Det var hans tralle.
Et møte med Andreas Gravdal er en ganske intens affære. Han snakker mye, uten at det er plagsomt, siden det han sier faktisk har et innhold som får deg til å tenke over ting i ditt eget liv. Hvor mye tid bruker vi egentlig på å strekke oss mot nye mål, på å ta på oss nye oppgaver, gjerne før vi har fullført de gamle? Jeg kan bare svare for meg selv, og det gjør jeg også, inni hodet, mens jeg prøver å få med meg det han sier.
SKAPER SLITASJE OG STRESS
– Vi setter så mange krav til oss selv. Det triste er at selv når du leverer gode resultater, så føler du aldri at det er godt nok. Du skal levere, du skal ha sosial kapital, se bra ut, trene – det er så mange områder vi skal eksponere oss på og vise at vi er flinke. Dette skaper en type slitasje som forplanter seg like ned til barn i barnehagealder. Du kan se at de er stresset.
– Det vi hele tiden glemmer, er at vi er begrenset, samtidig som vi lever i en tid der «ubegrenset» nesten er et mantra – du skal ha ubegrenset tilgang på lykke, tid, internett, og x antall ting.
Gravdal mener at problemene oppstår fordi vi ikke innser at det er begrensninger for hva vi kan rekke over og hva man kan få til.
– Ingen av oss kan være best i alt – heldigvis – men alle har noe de kan gjøre ganske bra. For min egen del handler det om å formidle; det er noe som jeg mestrer ganske bra, og som jeg liker og trives med. Men dersom jeg i tillegg skal prøve å være veldig god på regnskap, så strekkes strikken litt for langt.
Her tror jeg han er ved noe av det som er kjernen i budskapet, og som jeg selv kjenner meg godt igjen på. Ja, jeg burde sikkert trene mer, men jeg har aldri likt det, og heller aldri følt at det er «meg». Andre ting? Selvfølgelig, men dette skal ikke handle om meg og mine begrensninger.
DU TRENGER IKKE VÆRE «BEST»
– Den digitale tsunamibølgen som har slått inn over oss har åpnet opp for et hav av muligheter. Dette er vel og bra, men vi må ikke glemme at vi som mennesker har begrensninger, råder Gravdal, som i løpet av de siste åtte årene har holdt hundrevis av foredrag for skoler, høyskoler, organisasjoner og bedrifter over hele landet, hatt mange en-til-en-samtaler, skrevet to bøker, og startet en egen podkast.
Selve ordet «anticoach» dukket først opp i en samtale med en god venn, som mente at det var en dekkende beskrivelse for Gravdals virksomhet.
– Den digitale tsunamibølgen som har slått inn over oss har åpnet opp for et hav av muligheter. Dette er vel og bra, men vi må ikke glemme at vi som mennesker har begrensninger.
– Jeg følte at det stod veldig i stil til det jeg hadde levert over mange år, som nettopp har vært en motsats til mantraet om å bli «den beste versjonen av deg selv». Det jeg har formidlet, har gått på det å være fornøyd underveis. Måloppnåelse og suksess er ok, men ingen indikator for om man har det bra med seg selv. Jeg vil heller snakke om hvordan vi kan oppleve å føle oss «god nok», selv om vi ikke alltid er best i det vi holder på med.
– Så Anticoach er et nytt firmanavn?
– Ja, jeg tok det i bruk rett før sommeren. Tidligere brukte jeg mitt eget navn. Innholdet i det jeg gjør er det samme som før, men det er lettere å utvikle firmaet videre og knytte til seg flere med et slikt navn.
DE SOM «FALLER AV LASSET»
Gravdal er selvlært, og beskriver gjerne seg selv som en «høyskoledropout». Før han startet eget firma, jobbet han litt som skoleassistent, og ble da gjerne satt til å jobbe med dem som ikke fikk til alt.
– Det lærte jeg mye av. Mitt inntrykk er at skolen ofte handler om å lære barn og unge til å gå i takt. Jeg er overbevist om at ufattelig mange av dem som faller litt av det klassiske lasset, ikke gjør det fordi de ikke har evner og talenter, men fordi det lasset ikke er for alle.
– Hvordan kom du på å starte eget firma?
– Det kom litt inn fra siden. Jeg landet noen ideer mens jeg hadde pappaperm; jeg husker at jeg tenkte at den røde tråden i det jeg har drevet med har vært å hjelpe folk; å bidra til at de har det greit. Da kom tanken om å gjøre dette til et produkt. Jeg visste av erfaring at mye handler om identitet og selvbilde, og ikke om du er flink eller ikke.
[PostBlock id=158]
Første virkedag etter nyttårshelgen i 2010 var han i gang. Han leide seg et lite kontorlokale, og begynte å ta kontakt med folk. Uken etter kom responsen.
– Ballen begynte å rulle, og siden har det bare ballet på seg, sier han, og ler kort av sin egen vittighet.
SKREV TO BØKER
Etter hvert tenkte han at han gjerne skulle hatt noe teori å bygge ut foredragene med; noe å anbefale oppdragsgiverne til videre fordypning. Han forhørte seg hos bokhandlere om de hadde noe om unges selvbilde og identitet, men fikk til svar at de bare hadde slike bøker rettet mot voksne lesere.
– En av dem jeg snakket med sa, litt slik i forbifarten, at jeg kanskje burde skrive en slik bok selv. «Ja, kanskje jeg må det» svarte jeg.
Slik ble det også. Høsten 2011 kom han med «En utrolig bra bok for unge folk», utgitt på hans eget Sub forlag. Boken fikk en flygende start ved at den kom inn på innkjøpsordningen til bibliotekene, slik at 1550 eksemplarer ble spredd rundt på biblioteker over hele landet.
– Da følte jeg at det jeg gjør har en betydning; at ideene mine fikk et stempel som sa at «dette er bra». Jeg har gjort dette selv, og det funker.
Skrivingen ble nå en del av pakken, og i 2015 kom han med boken «2. plass holder, takk» – som ikke er en bok i tradisjonell forstand, men mer en samling av tanker han har gjort seg gjennom årene; utkrystallisert i korte tekstlinjer.
– Jeg prøver å skrive kort; å putte innhold og mening inn i korte ting, sier han.
I en periode la han ut en slik tekst på Instagram hver dag. En av disse ble fanget opp av den bergensbaserte artisten Marthe Valle, som brukte den som tittel på en sang. I og for seg er det en setning som oppsummerer hele Anticoach-konseptet hans: Alle vil bli sett, men ingen vil vise hvem de er.
Idrettscampus Bergen inviterer både unge og voksne til Generasjon utdatert – en dialogkveld om psykisk helse med helsesøster Anne Marie Ulvolden og forfatter og anticoach Andreas Gravdal. Litteraturhuset, mandag 15. oktober kl. 19.00.
