Sunt Rett Hjem
Ove Landro (foto: Magne Fonn Hafskor)

Dødlinjen

LEDEREN: Hele livet har jeg måttet forholde meg til deadline. Direkte oversatt betyr det dødlinjen. Etter dødlinjen er det slutt.

I fotball betyr det at ballen er tapt, og motstanderen kan sette spillet i gang igjen. I mediebransjen betyr det at du må sende avisen til trykkeriet. Du være ferdig. Dette skaper naturligvis et press. Det endrer stemningen. Folk går fortere, snakker fortere, spiser fortere.

Noen blir skjerpet av deadline, andre blir stresset. Noen blir begge deler. Og etter mange nok år blir det en del av hverdagen. Du kjenner ikke til noe annet, og deadline blir en del av deg, noe du kjenner på mens du spiser middag, mens du legger barna, mens du ser på tv, mens du sover.

Alt for lenge hadde han gjort det som var forventet av ham, og ikke fulgt sin egen indre stemme. Han hadde ikke motet til å følge hjertet og intuisjonen, som alltid vet hva du egentlig vil bli, egentlig vil gjøre.

Skuespillere har premiere. Fotballspillere har seriestart. En prosjektleder har en presentasjon. En daglig leder skal forberede et morgenmøte og peke ut en retning. En håndverker skal bygge ferdig et hus. En advokat skal forberede en klients sak. En musiker skal spille inn et album og øve til en konsert. En lærer skal få elevene gjennom et pensum. Elevene har eksamen. Og foreldre skal rekke jobb, middag, leksehjelp og fritidsaktivitet, og det er i trafikken, kø på butikken, spagetti nå igjen, pappa?

I Bergensmagasinet har vi deadline annenhver fredag, og da ser vi på hverandre og sier: Det er jammen godt det er helg, vel vitende om at mandagen kommer fryktelig fort, og da skal du ha en plan for neste avis. I en dagsavis er det deadline hver eneste dag, og i en digital hverdag er det deadline hvert sekund.

Det må være slik. Uten deadline ville alt bare vært kaos. Deadline setter et premiss, fungerer som et mål for hvor vi skal, og påvirker tempoet i arbeidet vi gjør.

I utvidet forstand er livet i seg selv en dødlinje. Da er det over. Ingen flere utspark fra mål. Ingen tilleggsminutter, ekstraomganger eller omkamper, og vi må gjøre det beste ut av tiden på jorden. Prøver vi hardt nok? Er vi lykkelige? Hånden i været: Kommer bare dagene uten at du reflekterer over livet du lever?

Arne Ulvolden er nesten dobbelt så gammel som meg. Men under samtalen med ham på en kafé i Bergen sentrum, jeg drakk kaffe, han drakk te, slår det meg at han er akkurat som meg. Arne har erfart mer, naturligvis, og livet har satt sine spor, han har kanskje rukket å oppleve flere nedturer, men han har også hatt flere oppturer.

Men bak de blå øynene er han som meg. En ung gutt. Som stadig blir eldre. Som hadde en drøm om å bli hvalfanger, men som ikke turte å følge drømmen og satset på det trygge. Tok den enkleste veien. Og han fikk et godt liv. Men han måtte bli godt voksen før han turte å lytte til hjertet og velge sin egen vei.

Alt for lenge hadde han gjort det som var forventet av ham, og ikke fulgt sin egen indre stemme. Han hadde ikke motet til å følge hjertet og intuisjonen, som alltid vet hva du egentlig vil bli, egentlig vil gjøre.

– Din tid er begrenset, så ikke kast den bort på å leve noen andres liv, sa Apple-grunnlegger Steve Jobs. Han ble 56, men fikk utrettet mye i sitt yrkesliv. Hva han utrettet på privaten er en annen historie, som du kan se på Netflix.

Men han hadde naturligvis et poeng. Og det var denne drivkraften og viljen som drev ham fremover. Han hadde også en deadline, og helt til sin død lå han foran sine konkurrenter, og enda det er åtte år siden han gikk bort, er det som om han fremdeles har et forsprang.

Det fineste med reisene til Arne og Samuel Massie, som vi har kunnet følge på TV 2, og som vi får se mer av senere i år, er møtet mellom to generasjoner; at det er nærmere 60 år mellom dem, hindrer ikke bestefar og barnebarn i å se verden sammen; med Samuel bak rattet og bestefaren i sidevognen har de krysset de mektige Andesfjellene mellom Argentina og Chile. De har hoppet i fallskjerm og besøkt Papua New Guinea.

Hele tiden mens Arne har levd med kreft i venstre nyre, en kunstig hjerteklaff og en rygg som måtte opereres før de dro.

– Jeg hører så dårlig, skjønner du, sier Arne til meg i begynnelsen av samtalen; smiler unnskyldende mens han setter det klare blikket i meg.

Men han ser mer enn noen gang, grønn stær til tross. Og hodet og hjertet har aldri hatt det bedre. Hele tiden med vissheten om at han snart skal til kontroll igjen.

Jeg holder lederen til det siste. Sender den ikke før vi nærmer oss deadline. Tenker på Arne og Samuel som skal på ny reise. Jeg får ikke vite hvor. TV 2 vil eie sin egen historie. Men jeg vet at bestefaren har gjort inntrykk på mange, satt fotavtrykk, skapt glede. Håp.

Han ble aldri hvalfanger. Men Arne ble seg selv. Og bær over med meg om jeg blir svulstig på slutten, men jeg tenker at han fanget livet.

Og det er alt jeg tenker på mens alle rundt meg går fortere, snakker fortere, spiser fortere og kjemper mot deadline.

Ove Landro
Redaktør Bergensmagasinet AS | Helgesensgate 17 | 5038 Bergen | Norge
ANNONSE:

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this