Høsten kom en mandags ettermiddag, klokken halv sju, min yngste og jeg strakte hals mot vinduet og så at fire oransje blader ga opp og slapp taket fra greinen på det vindskeive treet i skråningen. Den røde bøtten på terrassen som jeg hadde glemt å ta inn ble kastet av gårde og snurret rundt på gresset som har sluttet å vokse nå som nettene er kaldere.
Hvor skal vi egentlig være i julen? spurte 10-åringen, snart 11, hun har for lengst begynt å telle ned, og det ligger en håndskrevet ønskeliste på sengen hennes, hun flikker på den om kveldene, legger til og trekker fra. Gleder seg. Som et barn.
Dette året har klimaet hardnet til i politikken. I Norge. I verden. Det har skjedd en dreining. Man er styggere med hverandre. Terskelen for å mobbe er blitt lavere. Man er blitt mer direkte. Arrogante. Antydningens kunst er lagt bort. Vi tar folk. Ler av dem. Håner dem.
Slik er hennes verden. Men den endrer seg, nesten uten at man legger merke til det, jeg vet det godt, for søsteren er to eldre, og hennes perspektiv er annerledes, hun er ungdom, hennes verden har utvidet seg, hun tar inn alt, forstår mer og evner å sette ting inn i en sammenheng. For litt siden skrev hun en tale om miljøet som hun fremførte for klassen. I valgfag har hun valgt «Innsats for andre», og lærer om frivillig arbeid. Ser hun Greta Thunberg, Erna Solberg eller Donald Trump på tv, skrur hun opp. Hun vil vite mer, hun vil forstå.
Men hva forstår hun? Hva forstår jeg?
Dette året har klimaet hardnet til i politikken. I Norge. I verden. Det har skjedd en dreining. Man er styggere med hverandre. Terskelen for å mobbe er blitt lavere. Man er blitt mer direkte. Arrogante. Antydningens kunst er lagt bort. Vi tar folk. Ler av dem. Håner dem.
Folkevalgte, næringslivsledere og mannen i gaten har kanskje ikke alltid ment det slik, men et lite stikk her og et lite stikk der gir i sum et tøffere klima. Hver dag. Hele året.
[PostBlock id=443]
Jeg leser aviser og ser nyheter, mens jeg innimellom sysler med mitt ute på Frekhaug i en travel hverdag, omgitt av post-it-lapper eller handleliste-blokken fra Kiwi, og det piper i påminnelse-funksjonen på mobilen, jeg er distré, på torsdag var jeg for eksempel bekymret for at jeg ikke skulle huske å slå på fjernsynet klokken 21, for å se Ingebrigtsen-brødrene løpe, jeg blir så lett distrahert, så jeg skrev det på en lapp, hvor det allerede sto «husk hundemat, kattemat og boss», og det med boss er et reelt problem, eller problem er vel kanskje å ta hardt i, Trump har et reelt problem, minner jeg meg selv om, jeg har bare en utfordring, og den er stor nok for meg, NGIR – Nordhordland og Gulen Interkommunale Renovasjonsselskap – har byttet tømmedag fra mandag til fredag akkurat når jeg har begynt å komme inn i de gamle mandagsrutinene uten huskelapp, og i forrige uke glemte jeg å trille bosspannet ned til veien på den nye tømmedagen, og når det nå skal skiftes dekk også, hoper det seg opp med oppgaver, trampolinen må pakkes ned før den første stormfulle natten kommer, bladene har som sagt begynt å slippe taket, snart står treet i skråningen nakent tilbake i mørket og minner om at årstiden skifter og jeg må kjøpe flere hansker og luer og stillongser.
Her ute på øyen pusler jeg med mitt, jeg sorterer avfallet etter beste evne, prøver å tømme fryseren før jeg kjøper mer mat, kjøper ikke varer jeg ikke trenger, bilen lager rare lyder i svingene, burde vel kjøpe meg en elbil, det er ikke store ting jeg fyller dagene med, fotballtreninger, pasninger, vendinger, barna spør som sagt om julen, og jeg lurer på om vi skal kjøpe brukte julegaver i år, men jeg tror det blir med tanken.
Er det rart vi sysler med vårt her ute på øyen? Raker løv. Tar inn gressklipperen. Skifter dekk. Bærer inn ved. Synker inn i en 10-årings verden og kikker på det vindskeive treet. Denne vinteren skal jeg pakke det inn med julelys.
Jeg spør meg selv om Greta Thunberg kan kjøpe nye ting, kan hun ta flyet uten å bli hånet av de samme folkene som bruker fritiden sin på å hate Lan Marie Nguyen Berg, kommer det av seg selv for dem, eller må de også huske å skrive huskelapper, «husk å hate Lan Marie på Facebook», «husk å håne Greta Thunberg» – nei, jeg tror de har det i blodet, det kommer naturlig for dem, «send Lan Marie ut av landet», «korrupte Støre kan reise til h…».
Jeg liker det ikke. Min eldste er på Facebook nå. Begge har Snapchat. Hvorfor skriker de til hverandre, pappa? spør plutselig minsten, enten det er fra debattene mellom Demokratenes presidentkandidater, eller det er fra Underhuset hvor Parlamentet diskuterer mulig brexit-utsettelse.
Med Greta Thunberg i spissen gikk ungdom i klimastreik over hele verden i forkant av klimatoppmøtet 23. september under FNs generalforsamling. Og i stedet for å applaudere Thunberg og ungdommenes engasjement, så velger mange å håne og latterliggjøre den svenske 16-åringen. Trump tvitret: «Hun virker som en veldig glad ung jente som ser frem mot en lys og fantastisk fremtid. Hyggelig å se!»
Trump kunne lukket øynene. I stedet viste han fingeren. Og fortsetter med sitt. Nå jakter han varsleren.
Er det rart vi sysler med vårt her ute på øyen? Raker løv. Tar inn gressklipperen. Skifter dekk. Bærer inn ved. Synker inn i en 10-årings verden og kikker på det vindskeive treet. Denne vinteren skal jeg klatre opp og pakke det inn med julelys.
Men det sa jeg i fjor også. Det husker jeg.
