LEDEREN: Noen ganger var jeg Zico. Andre ganger Eder. Eller Keegan. Rummenigge. Rossi. Jeg hadde hørt om en liten tett kar som het Maradona, men dette var i 1982, og det var først fire år senere at han var en åpenbaring og ble mitt fotball-idol.
I gaten hvor jeg vokste opp lå det en gressbane med to mål like ved rekkehuset vårt. Jeg husker den som ganske stor. I dag vet jeg at det var en liten gressflekk, 40-50 meter i lengden. Jeg løp hele sommeren mellom de to målene og skjøt på mål, og det var der jeg utviklet det som ga meg et snev av selvtillit, og som skulle føre til at jeg fikk ta frispark og corner for laget jeg spilte på.
Flere somre løp jeg der nede og skjøt på mål. Bommet jeg, måtte jeg løpe ut i skogen og hente ballen, og etter å ha hørt historien om han som hadde sett en hoggorm smyge seg over foten hans, mens han frøs til; klarte ikke rikke seg – det skjedde like bortenfor målet lengst mot Kanadaskogen – var det med en anelse angst jeg spratt mellom lyng og busker og kratt for å finne igjen ballen, før jeg pilte tilbake til gressbanen som om jeg hadde en hoggorm i hælene.
[PostBlock id=107]
Så mye som jeg løp mellom målene de somrene, så mye som jeg hoppet og spratt i skogen som en livredd hare, er det i grunnen rart at jeg ikke var tynnere, men jeg hadde det med å spise to middager, en hjemme og en hos tante og onkel som bodde i samme gate, og de kjøpte Bamsemums og Se & Hør hver torsdag.
Noen ganger var jeg Zico. Andre ganger Eder. Pussig nok var jeg aldri Leandro, som var forsvarsspiller slik som meg. Jeg drømte at jeg var Platini. Eller Keegan. Rummenigge. Rossi. Jeg hadde hørt om en liten tett kar som het Maradona, men dette var i 1982, og det var først fire år senere at han var en åpenbaring og ble mitt fotball-idol.
Jeg må ha trodd, i fullt alvor som liten gutt, at veien var staket ut, og at Zico og Maradona egentlig bare måtte fullføre og foredle det talentet de hadde fått i gave. Som om alt kom gratis for dem, og at de ikke måtte jobbe for å bli best.
Vi kjøpte VM-bok og klistremerker som vi byttet med hverandre. Jeg vet ikke om det snek seg inn geografi-kunnskaper i hodene våre, og jeg vet heller ikke om vi, bare ti år gamle, lærte noe om soneforsvar, høyt eller lavt press, men det jeg vet er at jeg trodde de beste ble født som talenter. Som om de var ferdigutviklet da de kom til verden, jeg må ha trodd, i fullt alvor som liten gutt, at veien var staket ut, og at Zico og Maradona egentlig bare måtte fullføre og foredle det talentet de hadde fått i gave. Som om alt kom gratis for dem, og at de ikke måtte jobbe for å bli best.
Så vokser man opp og vet at slik er det ikke. Selvsagt hadde Maradona bedre forutsetninger enn andre, naturligvis hadde han en motorikk og kroppsbeherskelse som gjorde at han etterhvert skrev seg inn i historien som en av verdens beste fotballspillere. Forutsetninger engelske Terry Butcher ikke hadde, som med sin fysikk og med sine 193 cm fant sin plass som fryktet forsvarsspiller. Det er mulig etternavnet også spilte en rolle her.
«Vilje er alt» sier Lise Klaveness i denne utgaven av Bergensmagasinet. Dette vet Frekhaug-jenten mye om, og denne sommeren blir hun historisk når hun som første kvinne kommenterer fotball-VM for herrer på NRK.
Hun ble med faren på en fotballtrening mest på slump og ved en tilfeldighet. Hun forelsket seg i spillet, lengtet etter ballen, og tolv år gammel begynte hun å trene hver morgen før hun gikk på skolen. Det kan godt være at hun hadde et talent, det er rimelig å tro at hun hadde anlegg for fotball. Men det var viljen som gjorde henne til landslagsspiller og fotballproff.
[PostBlock id=109]
Selv bruker Klaveness John-Arne Riise som eksempel. Hun kunne sikkert tatt med Kjetil Rekdal i samme slengen. Riise trente mer enn noen andre i Aalesund, og perfeksjonerte innleggs- og skuddfoten på en måte som brakte ham til Liverpool og finaleseier i Mesterligaen.
Kjetil Rekdal var verken rask eller driblesterk. Men da Norge fikk straffe mot Brasil i Marseille i 1998, var det én som hadde hvilepuls, kraft og presisjon til å sende Norge til åttendedelsfinalen i VM. Det er også et talent, men først og fremst handler det om vilje og holdning.
Jeg kan ikke navnene på så mange på Brasil denne sommeren, men Neymar burde være kjent for de fleste. Mange kjenner til Coutinho. Jesus er lett å huske. Og med et VM uten Norge, gleder vi oss til å se Danmark med Åge Hareide som trener. Og Sverige. Dessverre uten Zlatan.
For dagens 10-åringer handler det om Messi og Ronaldo på henholdsvis Argentina og Portugal. Og så får vi håpe at de forstår, eller at noen forteller dem, at Messi sin ballbehandling ikke er medfødt, og at Ronaldos skudd ikke kom med morsmelken.
De har sannsynligvis lengtet etter ballen, slik Lise Klaveness gjorde. Trolig har de båret ballen under armen på vei til skolen. Kanskje har de hatt den med seg i sengen når de la seg. Kan hende ble de, som Lise, besatt av fotball.
Vi andre får nøye oss med å se spillet på tv. Mens vi mimrer om Zico.
