– Jeg synes jeg har levd et rikt liv, sier Godthard Larsen. Mannen bak Logen Bar, Chagall og Underlig har jobbet med Miles Davis og Bob Dylan, men vil heller snakke om Voksne Herrers Orkester.
Han ble født i Nordre Skogvei på Løvstakksiden, og gikk første og andre klasse på Ny-Krohnborg skole, før familien flyttet til Landås, som var byen første drabantby.
– Det krydde av unger der. Etter det ble det Fyllingsdalen, og det var der jeg hadde ungdomstiden min, forteller Godthard Larsen.
MITT FRISTED
– Min far var vaktmester på skolene på Varden og Lyshovden, så vi bodde i vaktmesterboligen ved begge disse skolene. Huset vårt lå like ved gymsalen, så det var jo gøy når jeg kunne invitere kamerater inn der og spille fotball lørdag og søndag. Kompisene mine den gangen var alltid hjemme hos oss, vi satt gjerne på kjøkkenet vårt og fikk noe å spise og drikke; det var alltid åpen dør.
– Mor jobbet litt på skolen, og hadde også jobb på Fyllingsdalen sykehjem. Dessuten var hun mye sammen med oss, sier Larsen, som har to yngre søsken, en søster og en bror.
– Jeg er utdannet rørlegger. Det var den veien min far ville at jeg skulle gå. Han ble aldri rørlegger. Den fikk han pushet over på meg.
Moren var fra Austevoll. Dit drar Larsen så ofte han kan.
– Det er mitt fristed. Jeg har båt liggende i Store Lungegårdsvann og tar den ut til hytten på Austevoll ved første anledning. Jeg bruker stort sett tre timer, kunne nok klart det på to, men jeg liker meg ombord og tar meg tid.
– Der er jeg alene. Jeg har ikke lyd på. Jeg har ikke radio lenger. Jeg trenger den stillheten. Selv om jeg er sosial og utadvendt, så trives jeg også alene, sier Godthard.
– Vi flyttet til Fyllingsdalen da utbyggingen var på sitt verste, rundt 1965, forteller Larsen.
Smiberget var det første boligfeltet som ble bygget, med oppstart i 1964. Så kom Lynghaug, Ortuvann og Lyshovden borettslag, med oppstart 1966-1968.
– Det var ikke så mye som stod ferdig da vi kom, så jeg ble kompis med gårdsguttene i Løvås og Fyllingen, og hang mye sammen med dem.
– Etter Varden gikk jeg på Ulriken ungdomsskole og var kanskje den eneste eleven som fikk håndhilse på Jurij Gagarin, sier mannen, som har rykket å bli 70.
Gagarin var en sovjetisk kosmonaut som ble det første mennesket i verdensrommet og den første til å fly i bane rundt jorden i 1961. Han var superstjerne og kom til Bergen i 1964 for å holde et foredrag.
– Sløydlæren tok meg med på lærerrommet da Gagarin var der og drakk kaffe. Jeg fikk autografen hans på en liten treplanke som jeg ikke finner igjen.
MILES DAVIS OG EN CADILLAC
Vi gjør et raskt hopp forbi ungdomstiden til voksen alder, som jeg tror skal handle om musikk eller musikkscener i byen, men det kommer først senere.
– Jeg er utdannet rørlegger. Det var den veien min far ville at jeg skulle gå. Han ble aldri rørlegger. Den fikk han pushet over på meg, sier Larsen.
– Så gjorde jeg ferdig læretiden og begynte på Den Nationale Scene fordi de søkte etter håndverkere på scenen, og fordi det firmaet som jeg gikk i lære hos skulle si opp folk. Dette var helt i starten av 1971. Forut for dette var jeg «Nei til EU», det likte ikke sjefen min, så jeg var den første som måtte gå.
[PostBlock id=544]
Men så ble det altså jobb på DNS.
– Jeg var opptatt av teater før jeg begynte å jobbe på DNS, og ble ikke mindre opptatt av det mens jeg jobbet der. Jeg dro fra DNS til Sogn og Fjordane Teater. Men på dette tidspunktet har jeg gått over til inspisient- og produsentrollen. Så reiser jeg videre til Teatret Vårt i Molde. Dette leder til at jeg jobber for Jazzfestivalen i Molde, og det var vel der musikken virkelig grep meg.
– Miles Davis?
– Jeg har truffet ham, ja. Det er ikke så mye mer å si egentlig. Jeg hadde ansvaret for de store konsertene under Moldejazz. Enten det var på Idrettens Hus, der Miles Davis spilte, eller utescenen på Romsdalsmuseet, så var det jeg som hadde det totale ansvaret. Jeg hentet også flere artister fra flyplassen, men ikke Davis. Han som hentet Miles Davis ble bestevenn med ham.
– Miles Davis ble forsinket. Sverre hentet ham i Cadillac’en sin. Da spør Davis om han skal på konserten. Sverre svarer at det skal han ikke, han liker ikke jazzmusikk. Men de blir kompiser.
– Miles Davis ble forsinket. Sverre hentet ham i Cadillac’en sin. Da spør Davis om han skal på konserten. Sverre svarer at det skal han ikke, han liker ikke jazzmusikk. Men de blir kompiser. En dag ringer Davis til Sverre og sier: Du må kjøre meg på turné. Javel, sier Sverre, hvor da? I Sveits, svarer Davis. Jammen det går ikke. Jo, du må komme med Cadillac’en og kjøre meg på turne i Sveits, sier Davis.
«Da må jeg ha med meg bilmekaniker», sier Sverre, og tar kontakt med en bilmekaniker. Men han sier nei, jeg kan ikke ta fri. Jo, sier Sverre. Da må jeg snakke med min kone. Snakk med din kone, du, sier Sverre.
– Neste dag spør Sverre: Har du snakket med din kone? Ja, det gikk greit det, men det var på én betingelse: At jeg kom hem igjen med et gjøkur. Ok. Så kjørte de til Sveits. Der kjørte de Miles Davis rundt på konserter. Bilmekanikeren var ikke interessert i musikk. Han var aldri tilstede på konsertene. Bortsett fra siste kvelden. Da var han nødt til å sitte på sidescenen fordi de skulle dra på direkten etter konserten. Bilmekanikeren ble frelst av den musikken den kvelden, og har i dag kanskje den største Miles Davis-samlingen som finnes. Dette sier noe om å oppdage musikk. Og bli grepet av den.
– Men hvordan var Miles Davis?
– Han var jo sær. Du fikk ikke kontakt med ham. Det var en mann av få ord. Innesluttet. Slik var det med Bob Dylan også. Håndhilste to ganger, men du får ikke pratet med ham. De er ofte lukket og slipper deg ikke inn.
KJENNER PÃ… ANSVARET
– Kjenner du det litt i magen når du treffer disse personlighetene?
– Nei, det du kjenner i magen er ansvaret du har for at alt går riktig for seg. At publikum blir fornøyd. At artisten blir fornøyd. At du server de slik at de har en god følelse når de skal på scenen. Det er en stor del av den oppgaven, se til at de er pleiet og legge til rette for at de er i sin beste form når de går på scenen. Det samme er det når du er inspisient på teateret; slik at når man skal på, så er alle skjerpet.
– I et teater kan det vel være en ladet stemning i timen før teppet går opp?
– Det er mye nerver før en premiere, ja, sier Larsen, som burde vite hva han snakker om. Han har jobbet for Nationaltheatret, Torshovteatret, Rogaland Teater, Nordland Teater, Hålogaland Teater og Riksteatret.
[PostBlock id=545]
– Det var stort sett tilfeldigheter som gjorde at jeg flyttet på meg, sier han.
Innen musikken har han jobbet 42 år for Festspillene i Bergen.
– Og det gjør jeg fremdeles. Det er kun pÃ¥ avvikling. Da har jeg ansvaret for spillesteder og musikere, og skal sørge for at det fungerer for publikum. Jeg har hatt fast scene pÃ¥ Logen Teater, sÃ¥ jeg har vært ansatt av Festspillene som avvikler pÃ¥ mitt eget sted. Det samme var jeg pÃ¥ Danseteateret da jeg jobbet der.
– Når jeg de to siste årene ikke har hatt et eget sted, så har jeg vært på turné for Festspillene. Da tar jeg med meg Griegkoret til Ullensvang Hotell, og så tar jeg med meg noen musikere til Nordhordland og Os, for å nevne noen steder. Og da har jeg ansvaret for at alt går bra.
– Hva er det du liker med en slik jobb?
– Jeg liker å være i det miljøet. Jeg liker også kravet som stilles til meg. Dette er musikere som har øvd og øvd og skal yte sitt beste, og som skal levere hundre prosent akkurat der og da. Det er med dette i tankene at jeg må gjøre min jobb, og det er et stort ansvar. Det dukker opp utfordringer som kan være ganske tøffe.
500 MANDAGER
– Hvor lenge tenker du å holde på?
– Jeg jobber så lenge jeg synes det er gøy. Hvis det blir et slit så gir jeg meg. Det er givende ennå. Så da fortsetter jeg. Ett år av gangen. Voksne Herrers Orkester har spilt fast hver mandag på de ulike stedene jeg har drevet, og hadde nylig et jubileum hvor de feiret mandag nummer 500. De har vært med meg i Logen Bar, på Chagall og jeg har tatt de med meg til Underlig, sier han.
– Vi er et lite team som har det gøy sammen, og har utviklet et kameratskap – hele tiden med nye gjester, nye folk, nye opplevelser. Sånne ting gjør at det er gøy holde på fremdeles. Når det gjelder Festspillene så handler det litt om den følelsen du får av å være med, være inne i og være en del av arrangementet. Jeg har vært på Moldejazz som gjest, og det er ikke det samme.
– Hvorfor ga du deg på Logen Teater etter 18 år?
– Det handlet vel om å gi seg i tide, samtidig som det var mulig å få stedet til å fortsette som et kulturhus. Hordaland Teater var interessert og ingen andre. Det ble for mye arbeid og vi fikk for marginalt tilbake.
– Det er ikke mange scenemuligheter for et ungt bergensband nå?
– Nei, det er ikke det. På Underlig er vi veldig glad i ungdommene, selv om vi har mange av de eldre også. Vi har jo en åpenhet, og den har jeg alltid hatt. I 2004 kåret Dagbladet de ti beste plateutgivelsene i Norge. Åtte av de ti hadde sleppefest i Logen Bar. Det er ikke min skyld, det er deres egen skyld, deres pågangsmot, deres eget trøkk inn mot meg, og jeg har sagt at jeg er ikke i stand til å vurdere det, så vær så god!
– Hvorfor valgte du å satse på gamle Scotsman som lokaler for Underlig?
– Jeg er veldig glad for at vi har fått en ny musikkscene, altså Underlig. Jeg stilte noen betingelser. Vi måtte rive ned «hybelen» midt i rommet. Jeg ville åpne opp. Mange vegger måtte vekk. Vi hadde bare tre uker på oss, så det var en tøff jobb. Det er utrolig vanskelig å drive slik som vi gjør og få det til å gå i pluss. Underlig har gått i minus fra første dag. Eieren er tålmodig og håper at vi skal komme i pluss, eller i det minste i null, men det har vi ikke klart.
– Klubbdøden begynte i Oslo og fortsatte i Trondheim og Stavanger før den kom til Bergen; da snakker jeg om steder som Garage og Chagall. I dag er det tøffere enn noen gang fordi det er musikk overalt. Det er så mange nye som dukker opp, og det er ikke rom for alle sammen. Du må være best dersom du skal klare deg.
[PostBlock id=546]
Godthard mener publikum ikke er villig til å betale for god musikk.
– De er villig til å betale ganske mye for en middels stand up-komiker på en av scenene i Bergen, som trekker fulle hus, men du får ikke de samme menneskene til å komme på en vanlig konsert til den samme prisen, sier Larsen.
ROM FOR ALLE
Vi snakker litt om hvordan ulike artister til enhver tid må ha fire-fem forskjellige prosjekter gående; ulike band, teater eller studiojobbing, for å få det til å gå rundt økonomisk. Voksne Herrers Orkester kan ikke leve av å spille på Underlig hver mandag.
– Steinar Krokstad har spilt med Stage Dolls og Åge Aleksandersen i mange år. Harald Dahlstrøm bor i Høyanger og løper mellom DNS og Fargespill, blant annet. Så ja, som musiker må man ofte ha flere prosjekter på gang samtidig. Dahlstrøm er forøvrig en meget undervurdert musiker, mener Godthard.
– En gang tvang vi Terje Rypdal til å bli kompet av Harald. Rypdal var ikke blid. Så kom han etterpå og sa: «Hvor i helvete har denne mannen vært i hele mitt liv!»
– Hvorfor navnet Underlig?
– Jeg tenkte på Ludvig Holberg og «Niels Klims forunderlige reise til den underjordiske verden». Derfra kom Underlig. Egentlig holder vi litt på med det samme som jeg gjorde i Logen Bar. Jeg har holdt stedet hemmelig. Når det gjelder Logen Bar var det aldri et skilt på utsiden, der handlet det bare om jungeltelegrafen. Ikke hadde vi penger til å annonsere, og kanskje ble folk nysgjerrig om vi holdt det litt hemmelig. De første ti årene der var det «kjåka» fullt hver eneste dag.
– Hva skal Underlig være?
– Jeg håpet det skulle bli et hus hvor det var rom for alle, som ikke gjorde forskjell på noen. Det skulle også være et hus som kunne romme all slags musikk. Min profil i alle år har vært å ikke ha noen profil. Jeg kalte Logen og salen der for et samfunnshus. Alle var velkommen. Vi skulle ikke gjøre forskjell på noen, enten det var Leif Ove Andsnes eller Salhuskoret som skulle opptre. Vi vet at uansett hvilket nivå du er på, så jobber du like hardt for å stå på scenen og prestere ditt beste.
– Men det ble ikke helt som du tenkte?
– Nei, og det har med økonomi å gjøre. Nå har de laget ungdomsklubb på lørdagskvelden med 18-årsgrense for å få penger i kassen. Det er ikke i tråd med mine tanker. Jeg er ikke glad i DJ-er. Jeg må bare akseptere at det må være sånn. Ellers blir vi nedlagt. Det nytter ikke å kjefte på det bergenske publikum, men jeg er overrasket over hvor lite nysgjerrig folk er. Og forundret over at de ikke vil oppleve noe nytt. Når folk går på disse store konsertene på Koengen så går de for å høre de gamle låtene. Hvis bandet kommer med noe nytt så blir folk nesten sur.
HAR IKKE RADIO LENGER
Praten dreier over på hva som blir spilt på radioen. Også der er det ofte de samme gamle sangene som spilles.
– Ja, men jeg har ikke radio lenger. Jeg hadde åtte radioer rundt omkring, på kjøkkenet, i stuen, på soverommet, i båten. Så kom den der DAB-greien hvor de forlangte at alle i Norge skulle kjøpe ny radio. Jeg ble så forbannet, FM-bølgen fungerte helt fint den! Så jeg droppet radioen. Men det går jo bare ut over meg selv. Det går ikke utover de som har gjort det.
– Jeg har platespiller, så jeg hører på musikk. Dagens ungdom bruker Spotify og vet ikke hva en CD er. Min datter har tatt den ene av mine to platespillere inn på rommet sitt, og så har hun begynt å rote i platebunken min. Der finner hun Beatles, Stones og alt mellom himmel og jord. Og hun spiller det hele tiden. Det synes jeg er litt gøy.
Hvor lenge han kommer til å jobbe for en av klubbscenene i Bergen vet han ikke.
– Jeg har egentlig trappet ned nå. Det er tilfeldig at jeg er på booking. Jeg er ansatt som en potet. Et kulturalibi, kall det hva du vil. Men jeg har fått inn folk som er i tråd med mine tanker. Håpet er at de skal overta mer og mer etter meg. Jeg ønsker å kunne dra vekk en uke i ny og ne uten at det skal ha noen betydning for driften.
– Hvor drar du?
– Jeg drar forskjellige steder. Jeg elsker å reise med tog. Jeg reiser for å oppleve nye steder. Samtidig er jeg en fisker. En garnfisker. Jeg fisker på Austevoll hele året.
Vi runder av. Pakker sammen og går mot utgangen.
– Jeg synes jeg har levd et rikt liv, sier han ute på gaten.
– Skulle jeg få leve om igjen er det ikke så mye jeg ville gjort annerledes.
