Bjarte Aasmul er frilansmusiker og har jobbet med de fleste i bransjen. Nå står 52-åringen på egne ben med sitt første soloalbum, «Pinocchio Paradox». Det kjenner byens mest anerkjente gitarist i magen.
– Pinocchio-paradokset er komplisert. Vi har lært at Pinocchio sin nese vokser når han lyger. Så hvis han sier at «nesen min vokser nå», så snakker han jo sant, og da kan ikke nesen vokse. Men dersom han sier at nesen min vokser nå, og nesen av den grunn ikke vokser fordi han snakker sant, så er jo påstanden om at den vokser en løgn. Så da vokser den likevel. Og det er et paradoks, sier Aasmul.
– Jeg hadde ikke fikset å bare gjøre én type musikk. Noen er eksperter, noen er allroundere. Jeg tilhører den siste kategorien.
– Her har jeg dradd paralleller til frilanslivet mitt, hvor jeg må spille nesten hva som helst i alle slags sjangre avhengig av hvem jeg jobber med, og samtidig forsøke å holde det ekte, selv om det i utgangspunktet kanskje ikke er ekte for meg.
BLUESGITARIST FRA BERGEN
Opprinnelig er han en bluesgitarist fra Bergen. Så fikk han en jobb i NRK med et program som het DaCapo, opprinnelig ledet av Vidar Lønn-Arnesen i Oslo, men ledet av Kjell Fuglehaug her på Vestlandet. Der fikk han spille med artister som har vært markante i norsk musikkliv i flere tiår, som for eksempel Susanne Fuhr, Kirsti Sparbo og Hans Petter Hansen med låten «Jeg kommer snart igjen».
[PostBlock id=539]
– Jeg ante ikke hva jeg gikk til, men jeg fikk gåsehud da jeg spilte med dem, fordi det var veldig fint. Kontrasten var stor fra det livet jeg levde med å spille blues til langt på natt, og så gå inn i dette universet, som var ukjent for meg. Så uansett sjanger gjelder det å se skjønnheten i all type musikk, og samtidig plassere seg selv inn i det og beholde sin egenart.
– Dette må jeg være opptatt av i mitt yrke. Jeg skifter jo fra prosjekt til prosjekt, fra Bjarte Hjelmeland til Dark Side of the Wall, fra DNS, Opera Bergen, Fargespill og Festspillene og går fra det ene uttrykket til det andre. Så jeg må beholde mitt hjerte for musikken og putte det inn i den sjangeren og det uttrykket som jeg til enhver tid skal jobbe med. Dette er frilansmusikerens store paradoks.
– Hvorfor ble det frilansarbeid på deg?
– Jeg hadde ikke fikset å bare gjøre én greie, én type musikk. Jeg er nødt til å ha det mangfoldet som jeg har nå i alt jeg driver med. Noen er eksperter, noen er allroundere. Jeg tilhører den siste kategorien.
GAVE FRA EN TANTE
Bjarte Aasmul vokste opp på Smiberget i Fyllingsdalen. Familien flyttet til Alvermarka i Nordhordland da han var syv år. Moren fikk gitar i 40-årsgave av Bjartes far. Hun lærte seg noen grep, men la gitaren bort. Bjarte tok over gitaren, og spilte sammen med en kompis. Som 13-åring ble han med i sitt første band.
– Jeg kicket veldig på gitar, og min far bygget en gitarforsterker til meg. Jeg kjøpte min første el-gitar med konfirmasjonspengene. Jeg hadde en tante i England, og vi fikk en pakke hver jul. Omtrent på samme tid som jeg spilte i mitt første band i Alvermarka fikk jeg «The Wall» av min tante på kassett. Den musikken gjorde inntrykk. Jeg trodde jo at min tante hadde peiling på musikk, men det viste seg at hun bare sjekket hva som lå øverst på salgslistene. Året etter fikk jeg «Fugledansen».
– The Wall-albumet var veldig annerledes enn alt annet jeg hadde hørt. Det var et helt eget univers, forteller Aasmul.
Han begynte på musikklinjen på Manger Folkehøyskole. Nivået på medelevene var høyt, og Aasmul holdt på å gi opp. Ole Isdal var lærer på skolen, og var den som dyttet den unge eleven tilbake på sporet. Mens Aasmul jobbet med albumet i studio fikk han melding om at hans gamle lærer var død. Låten «Farewell Captain» er til minne om ham.
VILLE SATSE PÃ… MUSIKKEN
– Tiden på folkehøyskolen staket ut kursen for meg. Jeg fortsatte på musikklinjen på U. Pihl i sentrum, og siden har jeg egentlig aldri sett meg tilbake. Da jeg var 17 møtte jeg Kai Taule, vi ble bestevenner og har spilt sammen siden.
– Jeg har aldri sett meg tilbake. Det har aldri vært et alternativ å ikke spille musikk på heltid. Det har ikke alltid vært lukrativt, men jeg har alltid klart meg.
– Vi startet Linjen Bluesband, og ga ut en plate i 1994. Det var vel der det begynte, det var da vi begynte å få spillejobber i byen, og da ble det flere jobber på meg etterhvert. Den første ordentlige spillejobben min var med Karoline Krüger, vi dro blant annet til Amerika og spilte, og da fikk jeg smaken på musikerlivet. Kai og jeg startet også Chickendales. Vi ville satse på musikken.
– Hvor lett var det å ta en slik avgjørelse?
– For oss var det veldig lett. Jeg har aldri sett meg tilbake. Det har aldri vært et alternativ å ikke spille musikk på heltid. Det har ikke alltid vært lukrativt, men jeg har alltid klart meg. Det har alltid vært spillejobber, men så har jeg aldri villet eller kunnet rendyrke noe, for da måtte jeg hatt en jobb ved siden av.
Aasmul har masse baller i luften. Akkurat nå er hovedjobben å spille i Bjarte Hjelmelands «Ja», som hadde 60 forestillinger i Bergen i høst. Nå spilles showet i Oslo fra onsdag til lørdag på Chat Noir, og til sommeren venter Grimstad med påfølgende turné.
– Ved siden av at det er veldig gøy å spille med Bjarte og få være del av en så svær underholdningspakke, så er det en stabil inntekt. Men de siste ukene har Bjarte hatt med seg en vikar, ettersom jeg har turnert med tributebandet Dark Side of the Wall, som spiller Pink Floyd-låter. Vi har gjort åtte konserter i vinter og det blir mer til sommeren.
Listen over forestillinger og artister som Aasmul har jobbet med er lang; Ylvis, Festspillene, Riksteatret, Fargespill, DNS, Det Vestnorske Teateret, Opera Bergen, Morten Abel, Jan Eggum, Tor Endresen, Bjørn Eidsvåg, Kvinner på randen, for å nevne noen, samt gitarist i flere programserier på NRK og TV2.  Dessuten er han mye brukt som studiomusiker i TV- og radioproduksjoner.
– Så spiller jeg jo fremdeles med Chickendales og Linjen Bluesband, og dessuten i et eventband som heter The Flying Dancing Kings. I julen var vi fjorten dager på Maldivene og spilte fire konserter.
– Musikken vi spiller med Dancing Kings er kanskje litt sÃ¥nn guilty pleasures…, eller forresten, det er jo egentlig ikke det. For jeg mÃ¥ si at det har jeg ikke. Det fins musikk jeg ikke liker, for all del, men ta for eksempel en artist som Kygo. Jeg synes han er bra. Jeg har kolleger som overhodet ikke er enig, men jeg ser kvaliteten i det. Jeg liker ogsÃ¥ rap, og jeg hører mye pÃ¥ Kendrick Lamar og Snoop Dogg.
– Hva er gitaristens rolle?
– Jeg er veldig nervøs for første gang på mange år. Jeg skal ut av komfortsonen.
– Gitaristen er anarkisten i bandet. Det er ofte hans oppgave å få det til å være litt røft i kantene, gå bort fra det litt formelle. Så vi gitarister er veldig privilegerte.
OPPLEVELSEN I KIRKEN
– Hvorfor var du klar for å gå solo nå?
– Det var tre ting som skjedde. Jeg ble bedt om å spille i en begravelse, og broren til han som var gått bort spurte om jeg kunne spille «Local Hero» av Mark Knopfler. Jeg hadde hørt den for mange år siden, og jeg satte meg ned og øvde den inn, og da jeg spilte den i begravelsen og kikket opp på ansiktene til dem som satt i kirken, så jeg at tårene rant. Nå var det riktignok en begravelse, men den opplevelsen av at det vekket slike følelser hos folk mens jeg spilte gitar, fikk meg til å tenke at jeg kanskje skulle begynne å lage låter.
Aasmul har alltid spilt på en Fender Telecaster, men så fikk han en presang av sin kone til 50-årsdagen.
– Det var en Stratocaster med vibarm, en sånn som du kan lage vibrato med, og da fant jeg liksom et nytt uttrykk, en ny dimensjon i gitarspillingen som jeg ikke hadde hatt før.
– Det tredje som skjedde var at jeg var på juleturné med Øyvind Blunck, sammen med noen musikere fra Østlandet. Jeg fant tonen med trommisen, Eivind Kløverød, og han mente vi måtte prøve å lage en plate. Han har et studio utenfor Drammen. Jeg og Einar Sogstad, som har produsert platen, dro ned der og spilte inn noen låter. Det ble begynnelsen på en instrumental gitarplate.
MAN KAN IKKE LYGE
– Lever du ut drømmen du hadde som ung?
– Jeg kan ikke lyge på meg at jeg er en kompromissløs rocker. Jeg vil ikke bare jobbe med min egen musikk. Jeg vil jobbe med mange og i ulike sjangre. Jeg er en frilanser.
– Ja, det vil jeg si. Jeg er veldig lykkelig med det jeg holder på med. Spesielt nå som jeg har fått lov å gi ut min egen plate. Jeg er veldig fornøyd med albumet og mottagelsen det har fått. Og så har jeg i løpet av prosessen funnet en retning som er enda mer meg, og da er vi samtidig tilbake til dette paradokset vi snakket om innledningsvis, sier han.
– Man kan ikke lyge. Jeg kan ikke lyge på meg at jeg er en kompromissløs rocker. Jeg vil ikke bare jobbe med min egen musikk. Jeg vil jobbe med mange og i ulike sjangre. Jeg er en frilanser.
– Hva tenker du om utsolgte konserthus for tributebandet Dark Side of the Wall?
– At det er så mange som deler vår kjærlighet til Pink Floyd så til de grader at de kjøper billett og kommer for å se oss, ante jeg ikke. At vi selger ut Grieghallen to ganger og selger ut Oslo konserthus, for ikke å snakke om den helt spesielle stemningen og responsen som møter oss, der folk reiser seg og applauderer og noen er blanke i øynene – det har vært helt spesielt for oss.
– Dere er en stor gjeng med semitrailer på veien – nå er det Bjarte som står i fokus. Kjenner du på det?
– Jeg er veldig nervøs for første gang på mange år. Jeg skal ut av komfortsonen. Men jeg har heldigvis med meg syv dedikerte musikere som jeg har spilt masse med og som backer meg opp. Av og til spør jeg meg selv: Hvorfor gjør jeg dette? Men kanskje jeg trenger dette nå.
Bjarte Aasmul har releasekonsert på Ole Bull Scene onsdag 11. mars for platen «Pinocchio Paradox».
