paaoeret Unamna foto Simen Dieserud Thornquist
NYTT LIV TIL GAMLE SANGER: Trioen (fra venstre) Anne Hytta, Unni Løvlid og Ingfrid Breie Nyhus står bak en frisk og moderne oppdatering av folkesangene som inspirerte Edvard Grieg i verket «19 Norske Folkeviser». (Foto: Simen Dieserud Thornquist)

Hyller navnløse kvinner

Del artikkelen i Sosial medier

PÅ ØRET: Nytt år og nye plater. Denne gangen har vi lyttet til nye album fra Pedro ‘Moonpedro’ Carmona-Alvarez, Real Ones, Josefin Winther, Ole Amund Gjersvik og Mads Berven, samt en frisk oppdatering av en norsk sangskatt som inspirerte Grieg i hans opus 66.

De gamle folkevisene som var utgangspunktet for Edvard Griegs «19 Norske Folkeviser» (op. 66, 1896) hadde nok gått tapt, hadde det ikke vært for ivrige samlere som Frants Diecke Cappelen Beyer (1851-1918).

Han var en bergensk dispasjør (arbeider med oppgjør ved havari i situasjoner hvor det er tap av både skip og last), amatørkomponist og mangeårig styreleder for Musikselskabet Harmonien. Hans nærmeste venn var Edvard Grieg (1843-1907), og de to var på mange turer sammen både i bergensfjellene og den vestnorske fjellheimen.

I et senere brev forteller Beyer hvordan Grieg utbrøt for fanden! og rev seg i håret da han studerte notene.

Under en tur på Hardangervidda sommeren 1886 hadde de også med seg den nederlandske komponisten Julius Röntgen (1855-1932). På en dag med ruskevær lot de vandringsstavene stå, og tilbrakte heller dagen med å utfordre hverandre i det de likte best: Å skrive musikk.

Beyer skrev da ned etter minnet melodien skillingsvisen Det er den største dårlighet (også kjent som Siri Dale-visa og Hjerkinvisa). I et senere brev forteller Beyer hvordan Grieg utbrøt for fanden! og rev seg i håret da han studerte notene. «Så ble det stille, hvorpå han grep blyanten og skrev og skrev helt til melodien var ferdig harmonisert».

Ti år senere tilbrakte ekteparet Grieg to uker på Fossli Hotell ved Vøringsfossen. I reisevesken hadde komponisten flere folkemelodier Beyer hadde samlet inn i Sogn og i Jotunheimen – notert ned etter å ha blitt sunget av budeier, bønder og gamle koner. Ved hjelp av hotellets Zimmermann-piano ble disse omformet til det vi i dag kjenner som Griegs opus 66, «19 Norske Folkeviser» (1896).

Bare verkets avsluttende Gjendines Bådnlåt har kjent opphavsperson. Melodien denne er basert på skrev Grieg ned selv sommeren 1891, da han igjen var på fjelltur med Beyer og Röntgen – denne gangen i Jotunheimen. På Skogadalsbøen traff de den unge budeien Gjendine Slaalien, som sang den religiøse folketonen Gud fader mig så underlig mens hun vugget søsterens spebarn i søvn. Grieg ble straks betatt av denne vakre melodien, og noterte den ned mens Gjendine sang.

PLATEANMELDELSER

Fjellheimens toneskatt

Unni Løvlid, Anne Hytta og Ingfrid Breie Nyhus:
Unamna (Simax Classics, 2022)

paaoeret1 Unamna
Unni Løvlid, Anne Hytta og Ingfrid Breie Nyhus: Unamna (Simax Classics, 2022)

Den ikke helt nye platen (den kom ut i fjor høst) fra trioen Unni Løvlid (sang/kveding) Anne Hytta (hardingfele) og Ingfrid Breie Nyhus (flygel og harmonium) gir oss en frisk og moderne oppdatering av de gamle folkesangene som inspirerte Edvard Grieg i verket «19 Norske Folkeviser» (op. 66).

De tre musikerne er nysgjerrige på hvem de ukjente (derav platetittelen) kvinnene bak disse folkevisene kan ha vært. Til tross for at de har vært like viktige tradisjonsbærere som instrumentalistene, er ikke navnene deres bevart eller videreført.

«Unamna» er ingen tradisjonell folkemusikkplate – trioen sier selv at de har formet folketonene videre «i utforskende lek rundt klang, rom og omgivelser».

Dette blir tydelig allerede på den ni minutter lange åpningslåten, som er nettopp den som fikk Grieg til å rive seg i håret. Fulgt av en dronende hardingfele og enkelte skjebnetunge klaveranslag får vi her en dramatisk dvelende gjengivelse av hun som opplevde «den største dårligheit»: «At give bort sin kjærligheit til den man ei kan få» – praktfullt sunget av Unni Løvlid, som veksler mellom å gi liv til tekstens innsmigrende og håpefulle del og det såre tilbakeblikket på han som «valgte en annen famn».

Kontrasten er stor derfra til Huldri rop, som gjerne kunne vært signert en av 70-tallets italienske samtidskomponister. Unni Løvlid låter her ikke ulikt slik hun sang rollen som Volven i innspillingen av Arne Nordheim-verket «Draumkvedet» (Simax Classics, 2006).

Det låter både eldgammelt og ungdommelig friskt, med Unni Løvlids klokkeklare stemme (og innimellom grynting og hvesing) i front. Og ja, det vakreste her kan få hvilken som helst gråt til å stilne.

Alt foregår på et gutturalt og intenst språk som du nok må innenfor bergveggen for å finne noen som kan tyde – men mer forståelig når hun mot slutten lokker lytteren med seg inn til de underjordiske. Her er ellers alt fra vuggeviser, kulokker (med endeløst ekko) og slåtter til sprelske danser og vårkåte sanger. Tonespråket trekker veksler både på moderne instrumentlek og mer tradisjonelle virkemidler, uten at det føles påtatt.

Til slutt kommer den mest kjente melodien fra Grieg-samlingen. Gjendines bådnlåt får her tilbake sitt opprinnelige navn Gud fader mig så underlig, og fremføres slik den var før den begynte å leve sitt eget liv.

I det medfølgende tekstheftet får vi også vite litt om hvordan den vakre melodien har vandret gjennom århundrene – like fra den først ble nedtegnet i salmeboken «Aandens Glæde» (1648) – skrevet av Innherad-bonden Peder Mathissøn Offvid (1607-1684).

Nå føler du kanskje at denne utgivelsen er et rent pedagogisk prosjekt, og det er den også på en måte – ikke minst ved at den viser hvor anvendelig og tøyelig folkemusikken er.

Det låter både eldgammelt og ungdommelig friskt, med Unni Løvlids klokkeklare stemme (og innimellom grynting og hvesing) i front – luftig og tidvis sparsomt akkompagnert av de to medmusikerne. Og ja, det vakreste her kan få hvilken som helst gråt til å stilne.

Lys stemning, mørkt tema

Real Ones:
Love Your Mother (Breaking Records)

paaoeret2 Real Ones
Real Ones: Love Your Mother

Tittellåten på denne har du kanskje allerede fått med deg – den kom på singel i fjor, akkompagnert av en video med klart budskap mot planene om å dumpe gruveslam i Førdefjorden. Miljøbevisstheten går ellers som en rød tråd gjennom albumet, med klar adresse til de som «think they’re here all alone».

Alt dette er vel og bra; det handler tross alt om klodens største felles bekymring, og er på en måte hevet over politikkens verden (selv om det er valg dagens politikere gjør som får konsekvenser for morgendagens verden – noe tittellåten tydelig får frem).

Derfor er det en glede å melde at dette nesten helakustiske albumet står som en påle. Liker du band som Fleet Foxes og Animal Collective, så er dette helt i samme gaten – med flotte og fengende låter, gnistrende musikalitet og et detaljrikt og luftig lydbilde med mye god gammeldags panorering å glede seg over for oss stereofreaks.

En plate å bli glad av og i fra et band som fortsatt – 25 år, 12 album og to spellemannpriser inn – har overskudd og livsglede nok innenfor flanellskjortene til å lage sitt beste album enda en gang.

Den lange veien hjem

Josefin Winther:
If I Were You (Egenutgitt)

paaoeret3 Josefin Winther If I were you
Josefin Winther: If I Were You

Etter fire norskspråklige utgivelser er Josefin Winther tilbake med et album med kun engelske tekster. Det skaper muligens litt avstand til de åpenhjertige og personlige tekstene hennes, og bringer oss tettere på musikken hennes.

Så er det også et vakkert og velklingende lydbilde, med mye akustisk gitar og piano. Låtene er stort sett tilbakelente og ettertenksomme, med unntak for Something Is Different – der hun tar det hele et hakk opp.

«I want us to be free, even if it means it’s over» synger hun, og jeg arresterer meg selv for å sammenligne Josefins livsglade og nærmest jublende sang med de mer haltende oppbruddsdialogene i «Verdens verste menneske».

Enda spissere er hun på tittelsporet, der hun forklarer hva hun ville gjort dersom hun hadde vært den andre parten i forholdet: «I would love me better, despite the pain I cause you». I enden ligger selvsagt et håp om kjærlighet: «There’s so much here that we can’t see, that I can’t change without your help». Helt nydelig og helt sårt.

Tre singler er sluppet så langt – overnevnte Something is Different, samt det hun mener er to av hennes sterkeste låter gjennom en 16 år lang platekarriere: Walking Home og Silent Storm.

Hun synger helt praktfullt på Walking Home, og bader den i eksistensielle bekjennelser og søte strykere – mens Silent Storm er hennes egen versjon av den melankolske balladen som fetteren Carl Espen Thorbjørnsen sang frem til en 8. plass i Eurovision Song Contest 2014. Den beveger seg fremover på et lett gyngende tema, og har et nydelig refreng som gir hele låten et løft.

Så går hun rett over i «Walking Home», og da skjønner jeg: Hun gikk seg vill, og fant veien tilbake.

Som et bonusspor har hun lagt inn en nedstrippet versjon av singelen Fint å se deg her, som har rullet og gått på radio siden den ble sluppet i pandemiåret. Nok en oppbruddslåt med en sår erkjennelse av det er over – til tross for at hun allerede i låtens nye tittel innser at We’re the Same.

Etter denne passer det godt å gå tilbake til åpningssporet, med en tittel (og tekst) som på en måte oppsummerer hele albumet: I Got Lost. Den begynner lengselsfullt med harmonisang, noe som høres ut som knirkende båtskrog og tåkelurer i bakgrunnen – før en elektronisk beat løfter den frem som platens største slager.

Med en selvransakende tekst ikledd et rikt og variert arrangement vil jeg våge å påstå at dette må være en av hennes aller sterkeste låter. Så går hun rett over i Walking Home, og da skjønner jeg: Hun gikk seg vill, og fant veien tilbake.

It’s the freakiest show

Moonpedro & The Sinking Ship:
Kin (Apollon Records)

paaoeret4 Moonpedro
Moonpedro & The Sinking Ship: Kin

Ifølge presseskrivet er Pedro Carmona-Alvarez’ nye album det første i en rekke med innspillinger gjort før, under og etter pandemien. «Alt mulig har hopet seg opp i noen år, og etter at jeg fylte 50 i fjor, bestemte jeg meg for å begynne å slippe ting fra meg, gi dem ut, få dem til å finnes i verden, og ikke bare inni mitt eget hode» skriver han.

På papiret ser dette ut som en låtsamling som spriker i alle retninger, innspilt i forskjellige studioer i perioden 2015-2022. Pedro har selv produsert, mikset og spilt de fleste instrumentene, men har også hatt besøk av blant andre Annlaug Børsheim, Einar Sogstad (Bjørn Tomren) og Kåre Opheim (Real Ones).

Det første jeg merker er hvor bra han synger (hør The Bank) – han låter som en mellomting av Bowie og Beranek – og hvor stort det låter (hør vegg-til-vegg-trommene på Don’t Blame the Kids).

Dette er bredbeint rock’n roll, med David Bowie som den største referansen – i Anna In Church forventer jeg nesten at han (og duettpartner Julie Stokkendal) synger at de kan huske «standing, by the wall».

Den tyske metropolen er også referert i de to låtene med Cluster i tittelen – dette var tross alt en tysk duo som David Bowie var sterkt påvirket av i Berlin-trilogien.

Dette er bredbeint rock’n roll, med David Bowie som den største referansen – i «Anna In Church» forventer jeg nesten at han (og duettpartner Julie Stokkendal) synger at de kan huske «standing, by the wall».

Cluster Two vokser frem fra en monoton krautbeat til å bli albumets største partybanger, mens Cluster Past minner om den tilbakeskuende Bowie-singelen Where Are We Now? – Pedro fletter endatil inn en bit fra en annen av Bowies helter: «Pam-pam-pam»-refrenget fra Lou Reed-hiten Satellite of Love.

The Family er enda mer krauta – den hurtige motorik-beaten er hentet direkte fra den legendariske Neu!-duoen som Bowie hyllet da han satte tittel på Berlin-trilogiens del 2.

Platen avsluttes så med nok en duett med Julie Stokkendal, der Pedros synkende skip tar med seg Crime & The City Solutions instrumentpark og legger ut på reise. De dukker nok opp igjen – dette er et fartøy som kan bevege seg i flere elementer.

Bervens beste

Mads Berven:
Excellent Lagoon (Komanche Music)

paaoeret5 Mads Berven
Mads Berven: Excellent Lagoon

Mads Berven (gitar) starter året med nok en ny bandkonstellasjon – denne gangen en kvintett bestående av de fremragende musikerne Inge Weatherhead Breistein (saksofon/modulærsynth), Isach Skeidsvoll (Rhodes/piano), Eline Rafteseth (kontrabass) og Jarle Vespestad (trommer). De beskriver selv denne innspillingen som «ekspressiv og fri, modal, melodiøs, riff- og impromessig musikk».

Det er snakk om fire lange jammer der det virker som musikerne drar veksler på hverandre. Lydbildet er svært involverende; jeg merker at det er vanskelig å unngå å nikke takten.

Platen åpner med en langsom låt basert rundt et gjentagende tema, der en febervarm saksofon innimellom klager sin nød over tilbakelente klaverakkorder, syngende gitartoner og vennlig sparring mellom bass og trommer.

Tropical Electric girer gitar og klaver opp, mens saksofonen først svever over det hele, før den blander seg inn med fri improvisasjon. Nå er de varm i trøyen, og går rett på albumets mest medrivende låt. Den platesidelange låten heter noe så tidsaktuelt som Peace is the Way, og kjøres igang med et insisterende pianoriff som drivstoff.

Han gjør her en Hendrix-inspirert solo der han virkelig leker med instrumentet. Så hamrer Skeidsvoll løs på klaverriffet igjen, og drar hele kvintetten med seg på en jublende avslutning. Bervens beste? Ja, utvilsomt.

De tre solistene nærmest danser rundt dette riffet i fri lek frem til et langt og progga mellomspill der de virkelig lever opp til beskrivelsen jeg siterte innledningsvis. Det låter som et møte mellom Hendrix, elektrisk Miles og Sun Ras villeste eskapader – og er nok slik ikke for alle. Men lar du deg først rive med, så er dette tøylesløs musikalsk lek i fremste klasse.

Mot slutten av låten kommer så det partiet som virkelig får frem hvilket talent som bor i den bergenske gitaristen. Han gjør her en Hendrix-inspirert solo der han virkelig leker med instrumentet. Nei, det er ikke virtuost eller pyroteknisk – det går mer på luft og klang. Så hamrer Skeidsvoll løs på klaverriffet igjen, og drar hele kvintetten med seg på en jublende avslutning rundt den smittende grooven. Bervens beste? Ja, utvilsomt.

Mannen med den syngende kontrabassen

Ole Amund Gjersvik/Kristian Wedberg:
New Beginning (Acoustic Records)

paaoeret6 Ole Amund Gjersvik
Ole Amund Gjersvik/Kristian Wedberg: New Beginning

Kontrabass/klaver-duoer er nærmest som en egen undersjanger innenfor jazz. Det skulle være nok å nevne legendariske plater fra artister som Bill Evans, Charlie Haden, og Jan Johansson.

Den bergenske bassisten Ole Amund Gjersvik passer godt inn blant disse. Han nærmer seg 40 år som plateartist, og har spilt på rundt 200 norske plateutgivelser – inkludert 59 under eget navn siden han solodebuterte med «A Voice from the Past» (Acoustic Records, 1990).

I fjor var bassen hans å høre på hele ni album, hvorav seks var soloplater – de tre andre med henholdsvis Waterwagon (Bergens svar på Tom Petty & The Heartbreakers), Bergen Vista Social Club og Into the Beast (praktfull duo med jazzvokalist Marita Moe Sandven).

En av fjorårets soloutgivelser var «Blue Note» sammen med Kristian Wedberg (piano), og det er denne duoen som nå er ute med enda et digitalt album.

Men så er det altså Gjersviks originalkomposisjoner, som det visstnok skal finnes over tusen av (rundt 500 er utgitt). Hadde jeg vært jazzmusiker, hadde jeg sett på dette som et regelrett gullfunn.

De åpner med tittellåten, som jeg ikke hadde stusset et sekund på om du hadde hevdet var Jan Johansson akkompagnert av Georg Riedel. Det kunne jeg sagt om flere låter her, for dette er ettertenksom blues forankret i vakre melodier der du ofte lurer på hvor du har hørt de før.

Men så er det altså Gjersviks originalkomposisjoner, som det visstnok skal finnes over tusen av (rundt 500 er utgitt). Hadde jeg vært jazzmusiker, hadde jeg sett på dette som et regelrett gullfunn – jeg regner med at det ligger mange potensielle «standardlåter» i Gjersviks katalog.

Hør Evening Waltz og Remembering Mingus; to låter som nærmest trygler om at noen setter tekst til de – ja, det er som om pianisten like mye synger som spiller tonene. Sistnevnte har endatil såkalt «walking bass» – noe som alltid er en fryd å høre på.

Albumet avsluttes med en ettertenksom ettermiddagsblues; en slik låt der du finner roen etter en lang uke på jobben, henter frem kontrabassen og lar den sette toner til alt av løsrevne tanker som svirrer rundt oppe i hodet ditt.

Del artikkelen i Sosial medier

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this