billycobham01
SJEFEN SJØL: Billy Cobham ga oss flere virtuose, kraftige og innfallsrike trommesoloer.

Hardtslående trommelegende

Del artikkelen i Sosial medier

Den legendariske jazztrommeslageren Billy Cobham (Miles Davis, Mahavishnu Orchestra) spilte et overraskende sydlandsk klingende sett da han besøkte Bergen og et fullsatt USF Sardinen i går kveld.

Konserten åpnet med en solo fra elbassist Christian Galvez, som spilte på et instrument med seks strenger; noe som i løpet av konserten skulle vise seg å gi spennende muligheter for å gå inn i duett (og duell) med elgitarist Emilio Garcia.

Åpningslåten var Mirage, som vi første gang hørte på albumet Focused (1998, også der med bassen som motor); en svært melodiøs og groovy låt, der alle musikerne får anledning til å vise seg frem med lange soloer.

Først ut på konserten er en lang klaversolo fra Camelia Ben Naceur, der fingrene lenge danser rundt i det øverste registeret, deretter en calypsoaktig oljefat-solo fra den noe aldrende (men svært vitale) perkusjonisten Junior Giil, før gitaristen får strekke ut med en syngende solo, der han viser at han tydelig foretrekker varme fusionklanger foran ville romferder ala Hendrix.

Billy Cobham Band
Billy Cobham Band

Sjefen sjøl

Sjefen sjøl

Billy Cobham Band
Billy Cobham Band

Christian Galvez (6-strengs elbass)

Christian Galvez (6-strengs elbass)

Billy Cobham Band
Billy Cobham Band

Junior Giil (oljefat (steel pan), perkusjon)

Junior Giil (oljefat (steel pan), perkusjon)

Billy Cobham Band
Billy Cobham Band

Emilio Garcia (elgitar)

Emilio Garcia (elgitar)

Billy Cobham Band
Billy Cobham Band

Camelia Ben Naceur (synth, klaver)

Camelia Ben Naceur (synth, klaver)

Så er det sjefen sjøl, som gir oss en virtuos trommesolo med stort rom for variasjon, fra hypersoniske skarptrommer til et midtparti i roligere farvann, før han avslutter totalt eksplosivt. Applausen etterpå er nesten like kraftig som 73-åringens trommespill. Slik fortsetter det, i den ene lange låten etter den andre.

Hissige trommer, rikelig med spacesynth, rislende perkusjon, og ja, selvfølgelig det kjente bassriffet som Massive Attack bygget en hel låt på.

Halvveis inn i konserten går Billy Cobham frem til mikrofonen, og åpner med å mimre om sist han var i Bergen (i 1996). «Var ikke lokalet her mindre sist?» spør han, og fortsetter med å snakke henført om de tre norske musikerne han spilte med i kvartetten Nordic på slutten av 90-tallet: Terje Gewelt, Bugge Wesseltoft og Tore Brunborg. «Wonderful man» sier han om sistnevnte.

«So far tonight, we’ve played some old stuff and some not so old stuff» fortsetter han. «Now we’ll keep going and see how good we can get. And if we can’t, we’ll fake it», sier han, smiler bredt, og setter takten for signaturlÃ¥ten Stratus (1973). Fantastisk, komplett med hissige trommer, rikelig med spacesynth, rislende perkusjon, en lengre dialog mellom trommer og hylende gitar, og ja, selvfølgelig det kjente bassriffet som Massive Attack bygget en hel lÃ¥t pÃ¥.

Etter nok en kraftig applaus, åpner bassisten med en lengre solo, som, spilt på seks strenger, høres mer ut som en forkjølet gitarsolo. Vakkert, lyrisk og virtuost.

Resten av bandet henger seg på, og gir oss nok en melodiøs perle i Panama (fra albumet By Design, 1992); låten han skrev som en hyllest til det lille latinamerikanske landet der han vokste opp. Her er selvfølgelig rikelig med steeldrums og rislende perkusjon, men også en lang og Debussy-aktig klaversolo.

«I met this very strong person, a lady that was smoking a torpedo while making these cigars. Her name was Florida, so I wrote this tune for her».

Billy kommer nok engang frem til mikrofonen, først for å oppfordre oss til å komme og prate med ham etterpå, og gjerne kjøpe cd-plater («we are the record business now. It took Donald Trump to make it happen» spøker han). Han introduserer så neste låt med å si noen ord om kvinnen den er dedikert til.

«En gang jeg spilte i Bahamas, ble det samtidig holdt en festival tilegnet kubanske sigarer» forteller han. «There I met this very strong person, a lady that was smoking a torpedo while making these cigars. Her name was Florida, so I wrote this tune for her. I was impressed; almost got depressed as well».

Låten heter Torpedo Flo (selvfølgelig), og er å finne på 2010-albumet Palindrome. Han åpner med en lang trommesolo i kjent stil, mens alle musikerne står andektig rundt og følger med. Så kommer gitarist på, klaver, oljefat, og bass, og koker sammen en heksegryte av en hyllest til den kubanske kvinnen.

De avslutter settet, passende nok, med Na Pasashok, som Billy Cobham forklarer at er russisk for «one more drink before I go». Låten avslutter også albumet Tales From The Skeleton Coast (2014), og er et ganske langt farvel med rikelig plass for briljante soloer.

Publikum vil selvfølgelig ha mer, og det får vi også, etter en kort tilbaketrekning til den lille garderoben bak scenen.

Bassisten åpner med det funky temaet fra låten Red Baron (1973); Billy Cobhams hyllest til hunden Snoopy (i tegneserien Knøttene), før det hele utarter til en regelrett duell mellom bassist og gitarist, der de både utfordrer hverandre og spiller sammen, slik at det innimellom er vanskelig å høre hvor den ene begynner og den andre slutter.

Billy Cobham, USF Sardinen, 2. februar 2018. Arrangør: Bergen Jazzforum.
Varighet: I overkant av to timer. Band: Billy Cobham (trommer), Christian Galvez (6-strengs elbass), Camelia Ben Naceur (synth, klaver), Emilio Garcia (elgitar), Junior Giil (oljefat (steel pan), perkusjon).

Del artikkelen i Sosial medier

Magne Fonn Hafskor
Journalist i Bergensmagasinet. Send meg en epost

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this