PÅ ØRET: Anmeldelser av nye plater fra Waterwagon, Shikoswe, Obijan, De Press, Sail By Summer (William Hut og Jens Kristian Rimau) – og et album der Hildegun Riise leser Jon Fosse-dikt, til musikk av Stein Urheim og Benedicte Maurseth.
Men først altså til den bergenske «supergruppen» Waterwagons debutplate.
Det låter som et klassisk pop/rock-album fra gullalderen.
«Jeg blir umiddelbart skeptisk når godt voksne menn tar opp igjen instrumentene» sa norsk platebransjes «grand old man», Terje Engen, da han introduserte bandet på plateslippkonserten deres forrige onsdag.
Skepsisen hans ble fort snudd til platekontrakt da han lyttet til demoen de hadde sendt ham, og Waterwagon debuterer nå på hans eget S2 Records (Midnight Choir, Halvdan Sivertsen, Palace of Pleasure, Frank Hammersland).
Og ja, «supergruppe» er ordet. Bandets kjerne består av låtskriver og vokalist Øyvind Hægland, samt de lokale størrelsene Magne «Mannaen» Lunde (Saft, Jan Eggum, Jahn Teigen, Single Mirrors) og Ole Amund Gjersvik (Trang Fødsel, Into the Beast) – og Havnelageret-produsent Daniel Birkeland på gitar.
En annen lokal legende er også med på et av sporene: Trygve Thue (Saft) spiller gitar på He Can Make it Go Away. Opptaket ble gjort før den tidligere Saft-gitaristen ble syk, og bandet valgte å beholde det som en hyllest til ham.
Så har også Trygve Thue vært en viktig mentor for Øyvind Hægland, som er en – det må sies – gudbenådet låtskriver som det er et mysterium at ikke har kommet frem tidligere.
De eldste låtene på platen skriver seg faktisk fra rundt åtte (!) timer med diktafon-opptak Hægland sang inn tilbake på 90-tallet, og som Trygve Thue fikk renset og digitalisert for ham. «Da kjente jeg at kreativiteten begynte å boble igjen» forteller Hægland, som altså har skrevet alle låtene på platen.
Etter å ha levd med denne platen i noen uker nå, og ikke minst overvært forrige ukes maktdemonstrasjon av en plateslippkonsert på Madam Felle (de hadde planlagt ett ekstranummer, men ble kalt inn igjen tre ganger) er det bare å gi seg ende over. Produksjonen er tett og fin, med mengder av lekre detaljer. Det låter som et klassisk pop/rock-album fra gullalderen, med nikk både til The Beatles, The Beach Boys, Tom Petty og Traveling Wilburys.
Hæglands vennligmelankolske stemme (den kan til tider minne om George Harrisons) smyger seg rundt ordene – med perfekt engelsk diksjon (hør Give Love Some Meaning) – og med tekster både om tapt kjærlighet og verden vi lever i.
Albumets største popperle er allerede ute på singel – det er noe galt et sted dersom ikke Movin’ On snart får en høy plassering på hitlisten. Teksten, lest som lyrikk, er en slik «skip som passerer i natten»-fortelling – der de to som føler så sterkt for hverandre, aldri får seg til å si det til hverandre (den kunne vært en praktfull duett) – parret med en melodi (og et arrangement) hentet fra øverste etasje i pophimmelen.
Fjorden, døden og kjærleiken
Dette må vere ei av dei mest praktfulle åremålsgåvene til Jon Fosses 60-årsdag (gratulerer!) på laurdag: Ei kombinert diktsamling og cd-plate der Hildegun Riise les Jon Fosse-tekstar om fjorden, døden og kjærleiken – tilsett nykomponert musikk frå Benedicte Maurseth (hardingfele), Stein Urheim (elgitar, elektronikk, langeleik) og Jørgen Træen (studiomagi).
Musikken deira smyg seg inn; såre hardingfeletonar blandar seg med gitarloops og gitarklimpring; nokon gongar inn i tekstane, andre gongar som etterspel, som utdjuping.
Hildegun Riise les vakkert. Ho bruker pauser, mange pauser, nesten så ho kuttar opp dikta – utan å tapa samanhengen, meir som ein rytme, som eit hjarte som slår – eller som eit telegram – omtrent slik:
«Så vakkert kledd i grått STOPP du kledde deg så vakkert i grått STOPP og ikkje veit eg kvifor sorga blir så tung STOPP er det fordi du har kledd deg så vakkert STOPP er det fordi du har kledd deg i grått».
Magne Fonn Hafskor
Hildegun Riise og Benedicte Maurseth held poesikonsert på Litteraturhuset torsdag 26. september – som ein del av denne vekas Fossefest.
Skjulte skatter
Denne har jeg ventet på en stund; like siden jeg fikk en forsmak da jeg intervjuet Nora Shikoswe Hougsnæs, som er hennes fulle navn, og hennes daværende kjæreste og musikalske partner Kjetil Grimsby Haarr (Fjorden Baby!).
Platetittelen (og den nydelige tittellåten) spiller på bruddet mellom de to; hun sier selv at albumet handler om «et brudd, en ny start og så et brudd igjen».
Uttrykket er litt sånn shoegaze, med mye ekko og lag på lag-lyd, nydelig produsert av Jørgen Træen, og med Jon Mannsåker på stilriktig svevegitar.
Dette er også litt av problemet med albumet. Lydbildet låter så velkjent at jeg lett lar meg lulle inn, uten at så mye fester seg – med unntak for den praktfulle stemmen hennes.
Heldigvis har ingen falt for fristelsen til å drukne den i all vellyden; hun står klart og tydelig frem, som en slags portvokter til den drømmende lydverdenen, eller som om hun står til knes ute i sjøen, mens hun prøver å formidle hvilke skatter som skjuler seg nede i dypet.
Magne Fonn Hafskor
Funeral for a fiskepudding
Ja, jeg er gammel nok til å huske tiden på 80-tallet, da eksentriske Andrej Dziubek Nebb var en av landets mest spennende rocketalenter slash kunstnere med stor K. Han herjet rundt som et polsknorsk svar på Captain Beefheart, først med bandet De Press, senere med det langt mer avangardistiske Holy Toy.
For første gang på 13 år er han nå ute med et norsk De Press-album (han har gitt ut flere i Polen), men dessverre uten originalbesetningen (Jørn Christensen og Ola Snortheim) bak en av norsk rockehistories aller beste plater: Block to Block (1981).
Sammenlignet med den faller den nye platen død til jorden. Ja, bandet er kompetent, men jeg savner de lekne låtene, galskapen, ordspillene, den polsknorske aksenten – på to unntak nær:
Kie by Nie Te er en sparsomt arrangert ballade, sunget på polsk, der du ikke trenger å forstå teksten for å kjenne lengselen i stemmen hans, mens Pudding Procesjon er en slags sakral tungrockhymne over alt De Press en gang var.
Magne Fonn Hafskor
Positive vibber
Fjorden Baby!-trommisen Jan Eivind «Obijan» Bertelsen gjør samme feilen som sist: Slipper en sommerplate i september. Det tilgir jeg ham fort; det gjør godt med litt positive vibber på vei inn i en mørkere årstid.
John Olav Nilsens fetter (ja, han er det) åpner showet med en lat reggae med et litt alvorlig tema – når han synger om at han er «i en båt / på vei til Amerika», så handler det om selveste Titanic. Dette var visstnok den første låten Obijan skrev sammen med Sturle Kvilekval da de startet Fjorden Baby!.
Deretter får vi gromlåt etter gromlåt, gjennomgående basert på en reggaebeat i bunnen, og pakket inn i en luftig og smakfull produksjon med plass til både blåsere, syntetiske strykere, piano og gitar.
Det er vanskelig å fremheve noen enkeltlåter; de glir fint over i hverandre – det føles som et slikt album som er blitt til på rent overskudd, tryllet frem av et lag som elsker å spille sammen.
Favorittene min akkurat nå er Så lenge eg lever og Tidevannet. Det er disse jeg setter på når jeg spiller platen for andre, rett og slett fordi de får frem alt som er bra med dette prosjektet – like fra tekstene og måten han synger på, liksom litt sånn over musikken, til den lette takten, koringen og de små lekre detaljene i lydbildet (nydelig produsert av Martin Smoge).
Sistnevnte låt har endatil litt New Order-sequencer og fløytesynth – og er platens klart mest dubba. Jeg hører gjerne en ekkofylt dubversjon av denne, ja, egentlig av all den smittende gleden som ligger mellom rillene på denne rene energipillen av en plate.
Magne Fonn Hafskor
Overskuddsprosjekt fra Hut og Rimau
Sail By Summer består av William Hut og Jens Kristian Rimau. I august slapp duoen debutalbumet Casual Heaven. Selv om samarbeidet med danske Rimau representerer et nytt bekjentskap med nye farger og stemninger, er det musikalske uttrykket hentet fra gjenkjennelig Hut-landskap. Bergenseren er fremdeles melankolsk, og som på hans siste solo-album har han pop-jakken på.
The Overcast og Corner Kid har et gjennomgående driv som vokser for hver gjennomspilling, før duoen tar det litt ned på både Low Tide Exit og Lowlowlow, uten at det på noen som helst måte blir kjedelig.
Invisible er mørkere og tyngre, som et ekko fra Poor Rich Ones, Huts første band, men med en overgang til et nærmest beatlesk mellomspill, før låten flyter over i grunntonen igjen og fader ut.
Lower Your Voice er en liten perle. Den tåler å sammenlignes med R.E.M., og også denne vokser og vokser. William Hut, som er kjent for sin helt spesielle og lyse stemme, slipper seg helt nedpå, og det kan nesten virke som om han har hatt behov for å vise at han ikke alltid trenger å tyne stemmen til det ytterste.
Casual Heaven virker i det hele tatt som et overskuddsprosjekt med sine mange deilige og melankolske poplåter. Facing Dullness er noe av det bedre vi har hørt fra William Hut, og nevnte Low Tide Exit er kanskje det vakreste og mest stemningsfulle du får høre på plate i år.
Styrken, foruten de gode melodiene, ligger i alle detaljene, den gode produksjonen, alt overskuddet som løfter frem låtene og smitter over på lytteren.
Ove Landro
