Taklet mobbing med humor

Del artikkelen i Sosial medier

– Jeg har vært bitter hele livet. Men nå har jeg det bra, sier Thomas Anthun Nielsen, som tidlig ble klassens moroklump. Nå nyter han tilværelsen med de fire H-ene. 

Han vokste opp i Strandlien på Gyldenpris, like ved St. Markus kirke, og han gikk på Ny-Krohnborg skole. Bergenseren spilte fotball med kameratene i gangtunnelen under Damsgårdsveien, et steinkast fra Strax-huset.

Lite visste unge Nielsen at tunnelen skulle gjøre nytten som tak over hodet til mange av byens narkomane, og at han selv skulle være på fornavn med dem i kraft av sin posisjon som redaktør for Megafon.

Men vi må tilbake til 80-tallet.

THOMAS-LØPET

– Du var moroklumpen i klassen?

– Det var en egen idrettsgren på barneskolen som het Thomas-løpet. Der var det om å gjøre å finne Thomas, og så skulle man ta tak i beina mine og dra meg raskest mulig ned trappene fra det ene tårnet på skolen. Vinneren fikk velge dame først på den lokale teenage-discoen.

– Jada. Jeg var jo et mobbeoffer som liten. Og da var humor avvæpnende. Når du er en liten hissig veps med ADHD, så er det lett for andre å ta deg. Mange så heller ikke forskjellen mellom lek og mobbing, de trodde jeg var med på å leke, og så ikke på seg selv som mobbere. Uansett måtte jeg lære å distrahere folk, og da ble det med humor, forteller Nielsen.

– Det var en egen idrettsgren på barneskolen som het Thomas-løpet. Der var det om å gjøre å finne Thomas, og så skulle man ta tak i beina mine og dra meg raskest mulig ned trappene fra det ene tårnet på skolen.

– Vinneren fikk velge dame først på den lokale teenage-discoen. En annen favoritt var å putte meg i et bosspann opp ned og se hvor lang tid det tok før jeg kom meg løs. Spannet var festet med kjetting til muren, og kunne ikke veltes, noe som gjorde flukten vanskeligere.

Noen av dem som plaget ham har han møtt igjen senere. Blant annet gjennom jobben i Megafon, hvor noen av mobberne i dag er blitt selgere.

– Vi har skværet opp, så det plager meg ikke lenger. I dag ser jeg jo at de som mobbet var de som ikke hadde det greit hjemme. En av de største mobberne hadde foreldre og besteforeldre som ruset seg. Det er klart at han hadde det ikke lett hjemme, og så tok han det ut på meg.

De prøvde å ta broren også.
– Men han drev med kampsport, og banket opp alle som prøvde seg. Da lærerne gikk etter for å få ham til å slutte å banke opp dem som mobbet ham, i stedet for å ta dem som mobbet, fikk min mor nok. Hun tok ham ut av skolen, og lot ham begynne på en privatskole i stedet.

– Ny-Krohnborg skole hadde så mange utfordringer på den tiden, at de visste ikke hvor de skulle begynne. Løvstakksiden har jo vært en skyggeside av Bergen så lenge jeg kan huske, med mange kommunale boliger, og mange av disse barna gikk på Ny-Krohnborg skole.

– At en liten gutt ble mobbet var bare et av mange problemer. Jeg har snakket med noen av lærerne i ettertid, og de prøvde så godt de kunne, men de klarte ikke å rekke over alt. Mitt inntrykk er at skolen og kommunen er mye mer oppmerksom på utfordringene strøket har i dag, sier Anthun Nielsen.

STREETSMART

– Så hvordan taklet du det?

– Jeg måtte bli sleip. Jeg måtte bli lur, kall det gjerne streetsmart. Og det var greit senere i livet, etter hvert som jeg begynte med Megafon; jeg snakker gatespråket og kan være tjommi. Jeg skaffet meg venner, stilte opp for folk og hjalp til. På den måten fikk jeg igjen hjelp når jeg hadde behov for det. Det handler ikke om de, men om oss.

– Det virker som om du er uredd og kaster deg ut i nye utfordringer?

– Jeg brenner for mye, og engasjerer meg i mye. Men som sagt, jeg har også vært sleip. Jeg ble for eksempel elevrådsformann ved hjelp av «bestikkelser».

Nielsen jobbet på Burger King i syvende klasse. Der hadde de en burger som het Whopper Junior Cheese, og du fikk en billett til Holms diskotek hver gang du kjøpte en Whopper junior.

– De hadde fryktelig mange fribilletter, så de sa til meg en dag: «Ta de du, Thomas, vi har så mange». Dermed kunne jeg dele dem ut til folk, enten som takk for hjelpen eller for å unngå å bli mobbet.

Gatekunnskapen fungerte. Mobberne sluttet, og plutselig var moroklumpen blitt en populær kar i skolegården.

– Så da jeg var på høyden av min karriere som «korrupt» elevrådsformann, hadde hele skolen fribilletter til Holms. Min far hadde en kompis som het Lars, og han var medeier i Holms. Lars klødde seg i hodet og sa til min far: «Hvor mange burgere har de solgt egentlig, det er jo fullt på Holms uke etter uke, men ingen betaler seg inn, alle har fribilletter.» Min far så på ham og sa: «Eg tror du må ta en liten prat med min sønn».

[PostBlock id=68]

Thomas Anthun Nielsen kunne snakke for seg, og vurderte radiokarriere.

– Jeg hadde lyst til å jobbe i radio, og kontaktet Radio 1, men fikk nei. De var likevel grei og tipset meg om Askøy lokal. Så da ringte jeg til Askøy lokal og sa: «Hallais, kan vi få lage Hit Factory ute hos dere»? Og det fikk vi lov til. Vi plukket opp masse ukjente bergensband, det kom en rørlegger med en låt, det kom noen gutter som kalte seg for Spetakkel. En dag kom Ephemera innom. Gjennom programmet ble vi kjent med masse bergensartister.

– Så etterhvert fikk jeg jobbe litt i Radio 1 likevel, før jeg dro til Oslo for å jobbe i Radio Energy.

Men så ville han hjem igjen, og begynte som kulturjournalist i Bergensavisen, gjorde noen oppdrag for sporten, deretter nyhetene, før han ble fotojournalist og tok bilder for andre journalister.

– MEGAFON HAR GJORT MEG RIKERE

– Og så ble det Megafon?

– Ja, det sto en annonse i avisen om at Alf søkte etter gatemagasin-redaktør, og så kom Monica Yndestad, som på den tiden var assisterende nyhetsredaktør i BA, og sa til meg: «Denne skal du søke på; jeg blir sur om du ikke søker, og jeg blir sur om du får den.»

– Jeg samlet brukere og frilansere, og vi gikk i gang. Det var krevende, men veldig spennende.

– Så da satt jeg på et lite kontor like ved Mariakirken og skulle lage første Megafon. Dette var i 2006, så jeg har jobbet der i 12 år i september. Jeg samlet brukere og frilansere, og vi gikk i gang. Det var krevende, men veldig spennende.

– Hva skjer med Megafon nå?

– Akkurat nå er vi i en fase hvor vi ser på nettopp disse tingene; hvor går veien videre? Selv har jeg hoppet av som redaktør etter elleve år, og Petter Lønningen har overtatt. Antall selgere går ned, og da går jo også salget av Megafon ned. Men dette visste vi jo.

– Bergen kommune har gjort en god jobb. Det har hjulpet å opprette mottaks- og oppfølgingssenter og Strax-huset, og skape et bedre tilbud for rusmisbrukere. Samtidig har Helse Bergen lavere terskel for å få folk inn på LAR, og så kan man diskutere om det er bra eller dårlig, men dette bidrar til at enda flere ikke er aktive rusavhengige lenger, som trenger to tusen kroner dagen for å kjøpe dop.

– De får medisinen sin, og det er færre som har det kjipt. Flere har blitt løftet opp et hakk, og livet er kanskje ikke gull, men de har gått fra å være en injiserende sprøytenarkoman til å være LAR-pasient.

– Selv om det ikke kanskje ikke betyr at du har ordnet opp i livet ditt, og du er ikke nødvendigvis klar for de fire H’ene, så er det et stort steg mot en bedre hverdag; fra det å slippe å gå i parken og skyte heroin i kroppen, til i stedet å gå og hente LAR-medisinen sin.

– Hva har Megafon gjort med deg som person?

– Det har gjort meg rikere. Jeg har møtt mange fine mennesker, du lærer mye om livet, og man er mer takknemlig for det man har; jeg jager ikke ting lenger.

[PostBlock id=70]

– Hva har du lært?

– Du er ikke viktig. Det er handlingen din som er viktig. Om du blir borte i morgen, så går det egentlig helt greit for samfunnet. Men om du gjør gode handlinger for andre mennesker, så er du viktig for samfunnet du lever i.

– Menneskets verdi må måles ut i fra handlingene dine, ikke ut i fra etternavnet ditt eller fordi noen i familien har gjort noe. Bruk livet ditt til å utgjøre en forskjell. Hvis alle menneskene på jorden tar vare på et menneske hver, så vil alle mennesker på jorden ha det godt. Det er ikke mer som skal til.

SPAGETTI MED SMØR

– Du har hatt så mange forskjellige jobber – har inntekten gått opp og ned?

– Ja, jøss. Jeg er veldig god på å lage spagetti. Spagetti og smør.

– Du driver med stand up, jobber som skuespiller og konferansier, og er ikke redd for å stå på en scene – er det en slags revansj overfor dem som mobbet?

– Ja, men det skyldes ADHD. I min ungdom het det MBD – en liten hjerneskade. Vi fikk beskjed om at vi var annerledes og hadde en skade. Når man forteller noen at vi ikke er som dem, så skapes det utenforskap. Noen aksepterte at de var annerledes og flyktet inn i rusen, mens andre som meg fikk et enormt behov for å motbevise det.

– De testet ut Ritalin på oss, og noen kom seg aldri ut av det igjen, og endte opp som narkomane og levde i utenforskap.

– Jeg ville bli skuespiller hvis jeg fikk velge fra øverste hylle, men så sa rådgiverne, nja, finn deg noe som gir sikker inntekt. Så det ble journalist, det er jo en veldig sikker inntekt nå i disse dager.

– Du får behov for å vise at du er god nok, men det tror jeg ligger i alle mennesker. Hvis ikke vi får være en del av dere, så må vi vise dere at vi også duger til noe. Jeg holdt meg heldigvis unna. Jeg ville bli skuespiller hvis jeg fikk velge fra øverste hylle, men så sa rådgiverne, nja, finn deg noe som gir sikker inntekt. Så det ble journalist, det er jo en veldig sikker inntekt nå i disse dager.

– Du er ikke høy og mørk heller?

– Jo, men det kan være en fordel. Skuespiller Yngve Sæterås har sagt at «det er det som er gøy med deg, Thomas, at du er en spesiell karaktertype, det blir mer ekte med deg». De som bare er høy og mørk og A4 kan bli litt kjedelig, det er jo ikke dem du husker. Hvem husker hvem som spiller Batman når det er skurkene som er de gøye!

– Når det gjelder Anno på NRK, så trengte de en som var munnrapp og løyen, resten handlet om improvisasjon, og jeg kan improvisere og være kjapp i kjeften.

– Vil du jobbe mer som skuespiller?

– Jeg jobber gjerne mer som skuespiller i fremtiden om noen har bruk for meg. I det siste har jeg jobbet en del på Fyllingsdalen Teater, de er flinke med barn og unge, lar dem få være seg selv. Det er bare positivt om jeg kan bidra der ute i det miljøet.

[PostBlock id=69]

For tiden jobber han med to foredrag og et teaterstykke. Så hvis det ikke blir jobb på teaterscenen, så kan han bidra med innhold til scenen.

– Om du blir borte i morgen, så går det egentlig helt greit for samfunnet. Men om du gjør gode handlinger for andre mennesker, så er du viktig for samfunnet du lever i.

– Jeg har to foredrag jeg vil ha ut til folket. Det ene tar utgangspunkt i mine snart tolv år i Megafon, hvordan man kan bruke empowerment og skape gode arbeidsplasser. Jeg prøvde det ut med hell for masterstudentene på BI nylig.

Det andre handler om å forklare rusproblematikken ved hjelp av Holbergs Jeppe på Bjerget.

– Jeppe og Nille skal få fortelle hvordan det er å være rusavhengig og pårørende til en rusavhengig. Teaterstykket handler om hva en kommunal leilighet på Løvstakken ville sagt om den kunne snakke.

– Det er kanskje på tide at du forklarer hva du mener med de fire H-ene? Du har fått samboer?

– Ja, det stemmer. Fordelen med å få samboer så sent, er at jeg har gjort unna mye og hatt høyt tempo, og da er det greit at tempoet settes litt ned nå. Før ville jeg ut, men nå er det veldig greit å være hjemme en lørdagskveld.

– Men jeg var jo bitter helt til jeg fikk meg dame, innrømmer Nielsen.

– Jeg spurte meg selv: Hvorfor sitter en fyr som meg singel og barnløs, hva er galt med meg? Så traff jeg en hyggelig dame som synes jeg er en hyggelig fyr, og da kommer roen igjen. Livet er ikke ille likevel. Og det er ingen vits å være bitter.

PARODI GRAND PRIX

– Fire H-er?

– Hustru, hus, hund, hage. Jeg er 42 og endelig voksen. For første gang i mitt liv skal jeg dra på ferie sammen med en dame. Det passet ikke i fjor. Jeg spilte i Hekseringen, hun var opptatt med å fullføre utdannelsen.

– Så hva skal dere?

– Bilferie nedover i Europa. Jeg liker å kjøre bil, hun liker å strikke mens jeg kjører bil. En perfekt match!

– Vi har glemt å snakke om Parodi Grand Prix, som er den egentlige grunnen til at vi ringte deg – du er programleder, hvordan startet det?

– Det begynte med at jeg var med i Homsepatruljen på TV3, og Parodi Grand Prix ville ha meg til å sitte i juryen. De trengte en gøyal fyr, og jeg er en gøyal fyr. De sa jeg kunne ta med en dame, jeg hadde ikke dame, så jeg tok med Lykke. Og Lykke Kristine Moen elsker Melodi Grand Prix.

– På en etterfest for Parodi Grand Prix på Logen lovet Lykke på tro og ære at hun skulle være med året etter. Sjefen for Parodi Grand Prix, Christian Nicholay Staksett Gundersen, fikk dette med seg. Så da måtte hun stille.

– Hun ringte meg og sa: Hva skal vi gjøre? Vi? sa jeg. Men det endte med at jeg hjalp henne. Vi lagde innslaget i bilen fra teateret til Bar Barista, hvor kvalifiseringen var.

– Og da de feiret ti-årsjubileum for noen år siden, manglet de programleder, så da sa jeg ja. Og slik ble det.

Finalen i Parodi Grand Prix på Ole Bull Scene arrangeres 19. mai. 

Del artikkelen i Sosial medier