Arctic Spas Kampanje November
Aurora (pressefoto)

Dronning Aurora den første

PÅ ØRET: Nye plater fra Aurora, Thea Hjelmeland, Sondre Lerche, Sipher (Eirik Søfteland), Geir Sundstøl, Møster!, Marc Ribot og Roosevelt.

Vi begynner dagens platerunde med Aurora, som kom som et friskt pust av vår i 2016 da hun slapp debutplaten.  Nå er hun endelig tilbake med oppfølgeren, som er en mer tilbakeskuende og høstlig plate.

Aurora: Infections of a Different Kind – Step 1 (Petroleum Records)

Sammen med medprodusentene MyRiot (London Grammar, Rae Morris) og Askjell har hun fått frem et fyldig og organisk lydbilde, med plass både til en cellokvartett, Trondheim Symfoniorkester, den britiske harpisten Ruth Potter (Florence and the Machine) og «homsekoret» Oslo Fagottkor.

Jeg kunne sagt at det er en sterkere og mer moden Aurora som står frem her, men det høres som en klisjé allerede før det når papiret. Dessuten har jeg aldri oppfattet henne som «skjør», annet enn i den aller beste mening av ordet; jeg vil heller si at hun fremstår som en artist med stor indre styrke og et misunnelsesverdig mot.

Aurora tør å være seg selv, helt og fullt, og er på en måte Norges svar på Björk – også i det at hun evner å lage musikk som låter som utfordrende avantgarde og innsmigrende pop på samme tid.

Hør den oppklipte koråpningen på Gentle Earthquakes – som krysser over tett på stemmen hennes – før en skjelvende elektronisk beat bærer låten inn i et gjenkjennelig Warrior-landskap – med plass både til tribal-trommer og overstyrt elektronikk ala Konono No. 1.

Passende nok åpner påfølgende All is Soft Inside med afrikansk tommelpiano og en mer lavmælt tekst om at hun føler seg deprimert uten helt å vite hvorfor. «I was a rose / I was an animal / Don’t let me change / Don’t let me go» klager hun, mens trommene hamres tungt rundt henne. Det er livet, som noen ville sagt, livet som henter oss alle inn, selv bråmodne popstjerner fra Os med umåtelige mengder talent og tusen retninger å ta det i.

Det er livet, som noen ville sagt, livet som henter oss alle inn, selv bråmodne popstjerner fra Os med umåtelige mengder talent og tusen retninger å ta det i.

It Happened Quiet må være albumets sentrum eller hjerte. Skrevet sammen med Sacha Skarbek – som er kvinnen bak hitsingler for både Miley Cyrus (hun skrev Wrecking Ball), Lana Del Rey og James Blunt – er dette en helt nydelig ballade som – kun akkompagnert av harpe og cello – virkelig får frem elastisiteten og intensiteten Auroras stemme. Ikke bli overrasket om det kommer noen kule remixer av denne.

Churchyard åpner acapella, før den går over i en bankende electroboogie knottet frem av den norske produsentduoen Electric. Ifølge Aurora selv handler den om noen som «bruker makten sin på feil måte», ord som ikke er vanskelig å forholde seg til i vår forvirrede tid.

Helt til slutt får vi tittelsporet, som Aurora har sagt er hennes favoritt på platen. Om du har hørt hennes tolkning av Bowie-låten Life on Mars?, så vet du noenlunde hva du får: En følsom pianoballade, der hun synger slik at hårene reiser seg på armen.

I teksten etterspør hun eksistensen av Gud i en verden så fylt av lidelse: «If there is a God / I think he would shake his head and turn away». Det hele slutter med pusteøvelser og baklengskoring, før noen slår av strømmen.

 

Tøft og annerledes

«Et ærlig oppgjør med tabuene rundt kroppen, de passive tilskuerne i samfunnet og de forskrudde skjønnhetsidealene» lover pressemeldingen som følger med Thea Hjelmelands tredje album, understreket av et coverbilde der hun bærer en, tja, noe spesiell hårbøyle.

Thea Hjelmeland: Kulla (THEAH Music)

Kort oppsummert er det lettbent pop med noe tyngre tekster, pakket inn i et variert og innfallsrikt lydbilde, og sannsynligvis et album som vil bli stykket opp i en rad med singler.

To av dem er allerede ute; Pleasure – som er en melankolsk låt med vinger, holdt tilbake på jorden av tunge trommer og et repeterende gitarriff – og Happen Go Stay, som nok har større potensiale som digital syvtommer, i og med at den har et tøft allsangrefreng.

Jeg tipper at neste singel blir MyGirl, som er en slik låt som du bare vil skal fortsette – med en smittende livsglede i melodien og et mørkere alvor i den ærlige teksten («see how you thrive on my fears and increase / Outbursts of rage drain my energy» synger hun – til datteren?).

Låten stiger opp så mot et slags minicrescendo, der Ivar Thormodsæther tr-tr-trommer seg inn til det tekstlige mørket, sammen med engleaktig koring. Sterke kontraster virker ofte slik, at ting kommer mer tydelig frem.

Sterke kontraster virker ofte slik, at ting kommer mer tydelig frem.

At denne går rett over i Placenta (nok en opplagt singel) virker som et naturlig valg. Her veksler hun mellom den vanlige lyse stemmen og en mørkere personifisering av den kvinnelige fødselshjelperen – som ber henne om å «just listen to your body, don’t you be scared».

Like etter går vannet, og smertene blir mer intense. «There’s no baby born / only your placenta / the cord is attached to you» fortsetter jordmoren, og vi forstår at dette er en sang som bruker fødsel som metafor for noe annet – kanskje et smertefullt tap. «Don’t cut the cord» trygler Thea. «God give me force / the strength to go on / Let me do it all on my own / I promise I wont give in».

Plassen tillater meg ikke å gå gjennom hele platen, men en ekstra hyllest til musikerne hører med. Chris Holm, Ivar Thormodsæter, Matias Tellez, Yngve Leidulv Sætre og hennes medprodusent Jørgen Træen står sammen for et stort og lekkert lydbilde som fortjener at du skrur lyden det ekstra hakket opp for å få med alle detaljene.

Jeg liker også de små mellomspillene som er strødd sjenerøst utover mellom låtene, enten det er stev, lydcollager eller chain gang-låten No More. Tøft og annerledes.

Thea Hjelmeland med band spiller på USF Verftet lørdag 13. oktober.

 

Fantorangen uten sjøbanan

Gode barneplater får vi aldri nok av. Lakmustesten for voksne lyttere er at du kan holde ut å høre på dem på vei til og fra barnehagen, eller enda bedre, på lange ferieturer. Utrolig mye møl er blitt laget med den ene hensikt å plage livet av oss foreldre.

Sondre Lerche og Fantorangen: Er det morgen nå? (Edda Music / PLZ)

Nå har ikke jeg lenger døtre i barnehagealder, så dette blir nok sannsynligvis den eneste gangen jeg hører gjennom dette albumet, signert Sondre Lerche (!).

Popgeniet fra Bergen gjør altså her noe så uventet som å gi nytt liv til den noe slitne barnetv-figuren Fantorangen, heldigvis uten dens uforståelige oppheng i sjøbanan, hva nå det enn er. Sondre Lerche (gitar, vokal) har fått med seg Chris Holm (bass), Alexander von Mehren (tangenter) og Dave Herremannen Heilmann (trommer), så det musikalske er av første klasse.

Den oppspeeda Fantorangen-stemmen blir likevel for mye smurferock til at jeg klarer å ta inn så mye av dette. Heldigvis har Sondre lagt inn «alternative» versjoner av tre av låtene der han synger med normal stemme, og da faller det hele mer på plass.

For ja, det er fengende og gode sanger, med lekne og humoristiske tekster. Jeg er et rasende vesen er best, en uptempo rocker med hissige trommer og farlige understrømmer av synth og buldrebass – mens Sondre synger på herlig bergensk at «jeg smeller med døren / alt er er blitt ødelagt / sparker i veggen». Så kommer det selvsagt «et veldig snilt vesen og tar meg i hånden». Da er alt i orden – for både små og store.

 

Primalrock fra Os

Sipher: Atlas (Apollon)

Coveret på Idol- og Skal vi danse-kjendis Eirik Søftelands debutplate ser ut som det er hentet direkte fra en av Gong eller Hawkwinds 70-tallsplater. Jeg blir derfor et øyeblikk i villrede når han åpner med å synge over en ren electro-beat.

Ett minutt inn er det likevel ingen tvil: Dette er bredbeint, høylytt og hybelknusende heavyrock slik den har hørtes ut siden tidenes morgen.

Det er bra spilt og eksepsjonelt bra sunget, uten at jeg varmer så veldig mye. Veldig mange har gjort dette veldig bedre veldig mange ganger før.

Fem låter inn får vi så den obligatoriske balladen, passe sårt og lengselsfullt sunget, og med en nydelig (men noe knapp) gitarsolo halvveis inn. Resten av platen går i en mer progga retning, med Overload som en taktskiftende og spretten avslutning som muligens peker ut retningen videre.

 

«Donald Trump loaded the Gun»

Marc Ribot: Songs Of Resistance 1942 – 2018 (Anti/Epitaph)

Tittelen over er hentet fra teksten til Srinivas, en countryballade Marc Ribot skrev som reaksjon på et rasistisk motivert mord i Kansas i 2017. Dette er bare en av totalt 11 sanger på det nye albumet fra en amerikansk gitarist som her hjemme nok er mest kjent for å ha spilt på en lang rekke plater fra blant andre Tom Waits, Elvis Costello og John Zorn.

Dette er det andre albumet hans i år med protestsanger rettet mot den sittende amerikanske presidenten (han kom med illsinte YRU Still Here? i mai). Denne gangen har han invitert med seg blant andre Steve Earle (det er han som synger på Srinivas), Sam Amidon, Meshell Ndegeocello, Syd Straw og Justin Vivian Bond. Låtene er en blanding av tradisjonelle protestsanger og Ribots egne, pakket inn i alt fra mariachi og country til folk og frijazz.

Albumet åpner med en Coltrane-aktig tolkning av Pete Seeger-klassikeren We Are Soldiers in the Army, sunget passe livstrett av Fay Victor, før mikrofonen overlates til uforlignelige Tom Waits – som i det som er hans første innspilling på to år gir den gamle italienske partisan-sangen Bella Ciao ny aktualitet: «One fine morning I woke up early to find the fascist at my door».

Helt til slutt får vi en neddempet tolkning av kampsangen We’ll Never Turn Back, som den da 21 år gamle svarte studenten Bertha Gober skrev etter mordet på SNCC-medlemmet Herbert Lee i 1961: «No, we’re never turning back / until we’ve all been freed».

 

Summende sequencere

Roosevelt: Young Romance (City Slang)

Marius Laubers andre album under Roosevelt-aliaset fortsetter der det forrige slapp, med ørevennlig og dansbar electropop – men uten at den egentlig fester seg så veldig.

De elektroniske rytmene ligger langt fremme, likeså skarpe synthflak, noe som bringer tankene i retning electronica-pionerer som Kraftwerk (hør Illusions), Tangerine Dream og New Order. Ikke så rart, kanskje, siden han er fra Köln – byen som fostret både Karlheinz Stockhausen og Can, som var tidenes mest innflytelsesrike krautrockband.

Nå er dette et stykke fra utfordrende og nyskapende krautrock; Lauber holder seg trygt innenfor et ganske formelaktig poplandskap.

Unntakene er der han tar lydbildet litt ned, som på den myke gitarballaden Lucia – der han synger slik tiltalende nasalt om en tapt kjærlighet. Den høres faktisk ut som en glemt Supertramp-låt, og det mener jeg positivt.

Jeg vet ikke hvorfor, men jeg faller ofte for slike låter der det musikalske er holdt svært enkelt.

Jeg vet ikke hvorfor, men jeg faller ofte for slike låter der det musikalske er holdt svært enkelt. Det beste eksempelet jeg kommer på, er Donna Summers klassiske I Feel Love, der produsent Giorgio Moroder la inn separate rytmespor i de stereokanalene.

Åpningen på Getaway, som er albumets siste låt, minner faktisk litt på den, men dessverre har ikke Lauber tilstrekkelig mot til å la det vare helt ut. Neida, lydbildet fylles langsomt opp, med piskende piskesnerter, summende sequencere, syngende synthstemmer og tunge trommer. Da mister jeg interessen.

 

«Sad is good»

Geir Sundstøl: Brødløs (Hubro Music)

«Jeg hadde ingen planer da vi begynte på innspillingen, annet enn at jeg ønsket å lage et trist album. Sad is good» sier Geir Sundstøl selv om Brødløs, som er gitaristens tredje soloplate.

Sammen med Erland Dahlen (trommer, perkusjon, sag), David Wallumrød (synther), Sanskriti Sheresta (tablas), Mats Eilertsen (bass), Jo Berger Myhre (synther) og Nils Petter Molvær (trompet) har han laget et album som går rett inn i Hubro-etikettens tradisjon: Instrumental musikk et sted i grenselandet mellom jazz og prog, gjerne langtrukken og melankolsk, og innimellom utfordrende.

Warsawa-Alabama skiller seg ut. Dette er, som tittelen antyder, en sammensmeltning av Bowie/Eno-låten (fra Low) og det klagende stykket John Coltrane skrev som reaksjon på at Ku Klux Klan myrdet fire svarte tenåringsjenter da de bombet en baptistkirke i Alabama.

De to melodiene går sammen som hånd i hanske, bygget opp som en sakral og lett marsjerende hymne (understreket av trommer og tablas), slik at man kan lure på hvorfor ingen har tenkt å føre dem sammen før.

 

Alt synger

Møster!: States of Minds (Hubro Music)

Krautrock er også det første jeg tenker på når jeg setter på det nye albumet fra Møster!, en norsk «supergruppe» bestående av Kjetil Møster (saksofon, klarinett, elektronikk, perkusjon), gitarist Hans Magnus «Snah» Ryan (Motorpsycho), bassist Nikolai Hængsle (The National Bank, Elephant 9, Big Bang, Needlepoint), trommis Kenneth Kapstad (Motorpsycho, Grand General) og superprodusent Jørgen Træen på synth og steelgitar.

Det medfølgende presseskrivet går helt bananas i å beskrive hvilke størrelser som har stått modell for bandets uttrykk; alt fra Duke Ellington, Coleman Hawkins og Ornette Coleman og Albert Ayler til James ’Blood’ Ulmer, RL Burnside, Ry Cooder, Cream og Sonic Youth – alt sammen fine referanser å ha i bakhodet. Det beste er likevel å la musikken tale for seg.

Albumet åpner med den platesidelange Brainwave Entertainment, som i begynnelsen låter litt som et orkester som stemmer seg opp. Det blåser opp til storm, synthen bobler Dark Side-aktig i bunnen, trommene buldrer løst og fritt rundt omkring, saksofonen vrenger som en tåkelur i mørket, mens perkusjonen drysser tett som bergensk regn.

Det blåser opp til storm, synthen bobler Dark Side-aktig i bunnen, trommene buldrer løst og fritt rundt omkring, saksofonen vrenger som en tåkelur i mørket, mens perkusjonen drysser tett som bergensk regn.

Inn spaserer bassen, og da er alle klar til å følge på. Rytmen blir én, saksofonen blander blod med fuzzgitaren, lyden av en motorsykkel (kommer den fra saksofonen?) kjøres mellom høyttalerne, saksofonen synger en storbyblues, og det føles som å være på settet til enten Blade Runner eller Taxi Driver. Åtte minutter inn tones så det hele ned til fjerne lyder av lossekraner i natten, tomme oljetønner som rulles over våt betong, og en saksofonist som står under en bro og leter etter den rette tonen mens han lytter til hvinende bremser fra avkjørselen på motorveien like ved.

Sa jeg at det er god lyd på platen? Det er eksepsjonelt god lyd. Hør Mystère, der jeg et øyeblikk må snu meg rundt for å sjekke om alt i lydbildet kommer fra høyttalerne, eller Mon Plaisir, som er en langsomt glødende gitarblues, der jeg føler at trommesettet står rett foran meg inne i stuen.

Ja, det er en utfordrende plate, men jeg nøler med å kalle den «vanskelig». Akkurat når jeg føler at de fem musikerne har kommet for langt bort fra moderskipet, og alt bare er kosmisk støy, henter de hverandre inn igjen; samles som møll rundt lyset av et riff, en drivende rytme eller en kort melodistubb. Her er ingen sanger, men det føles likevel som om alt synger.

Magne Fonn Hafskor
Journalist i Bergensmagasinet. Send meg en epost
ANNONSE:

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this