I de siste årene har det blitt stadig mer snakk om havrommet og havnæringene, basert på et Norge som er blitt seks-sju ganger større på grunn av internasjonal havrett.
Av Leiv Nordstrand
Regjeringen er opptatt av hvordan vi skal erobre, dyrke og bevare, ja redde dette større rommet og havet generelt. Den la i 2017 fram landets første havstrategi, og statsministeren fra Bergen har vært både i Canada, Davos og i FN og fremmet havets sak.
Strategien opererer med tre havnæringer – olje, maritim og sjømat, mens norsk havvind og mulige mineraler på sjøbunnen lar vente på seg. Bergen er tungt inne i de tre, og har begynt å kalle seg havbyen. Som kystby har den vært orientert mot sjøen og havet siden den ble til.
Neste år skal Bergen markere at det er 950 år siden byen ble grunnlagt i 1070. Norsk fiskeeksport kom så smått i gang på 1100-tallet, og i løpet av middelalderen bidro hanseatene til å gjøre Bergen til en europeisk fiskehandelsby og sjøen til en viktig transportåre. Et uheldig biprodukt av det utadvendte var Svartedauden, som en regner med kom sjøveien til Bergen i 1349.
Da Norge i tidlig moderne tid kom fastere under Danmark, gjorde regimet midt på 1500-tallet framstøt for å motvirke tysk dominans gjennom å etablere et norsk handels- og håndverksborgerskap. I forlengelsen ble Bergen den første byen som fikk en større handelsflåte, og framstod mer som en handels- og sjøfartsby. Sjøfarten ble gjennom den europeiske «trekanthandelen» fra slutten av 1600-tallet utvidet til å inkludere Afrika og Amerika, som Sukkerhusbryggen minner om.
Siden utlendingene ikke lenger fikk lov å operere og handle nord for Bergen, ble kysten nordover lagt mer under Bergen og Trondheim. Byens utposter og nordnorske handelssteder ble av bergenskjøpmennene i kolonistil kalt faktorier. Lengst i nord fikk byen imidlertid fra andre halvdel av 1700-tallet konkurranse gjennom den russiske pomorhandelen. Mindre kjent er det at da Grønlands-handelen vokste fram igjen, var det Bergen som sørget for kontakten med de gamle norrøne øyrikene i vest.
Ingen stor industriby
Fram til 1830 var Bergen landets største by. Men med det industrielle gjennombrudd på 1800-tallet gikk Oslo forbi. Bergen ble ingen stor industriby om en ser på selve byens begrensede areal. Men dens innflytelse viste seg i at bergenskapitalen anla industristeder i omlandet hvor det var vannkraft.
Verftsindustri og annen maritim industri ble bygd ut i forstedene – som Bergens Mekaniske Verksted i Solheimsviken. BMV og andre lå imidlertid lenge i nabokommunene Årstad og Laksevåg (hermetikkfabrikkene og Blikkvalseverket på Laksevåg var viktige i en periode).
Byen beholdt sin rolle i fiskeeksporten, og overgang fra seil til damp skapte Bergenske og rutetrafikk med utlandet og langs kysten. Hurtigruten fra 1893 begynte i Trondheim, men fikk etter hvert endestopp i Bergen, slik det fortsatt er. Byen ble også sentral i utvandringen til Amerika. Ytre og indre Sjømannsmisjon ble stiftet med hovedbaser i Bergen. Men tallet på norske sjøfolk og fiskere har skrumpet betydelig inn, og det gjelder også misjonen.
Kombinasjonen av industri og sjøfart viste seg på Svalbard, da kullgruvedriften begynte der etter 1900 og øygruppen ble norsk i 1920. Jacob Kjødes og Hilmar Rekstens rederier ble engasjert, og Reksten bidro til at Store Norskes hovedkvarter var i Bergen i 1953-1983. Etter at staten i 1976 overtok selskapet, ble ledelsen flyttet til Longyearbyen. Den siste kullbåten gikk fra Svalbard i 2016, og byens siste større eiendom der er nylig solgt til staten av Kjødes etterkommere.
Byens interesse for Nordområdene viste seg også gjennom et norskrussisk rederi som fraktet trelast fra Kvitsjøen på 1920-tallet, og ikke minst gjennom G. C. Riebers hovedrolle i selfangsten. «Skinn-Rieber» er for lengst ute av fangsten, som nesten er historie. Men den voksende polarturismen kan bety nye muligheter også for Bergen.
Havforskning og fiskeriadministrasjon
I andre halvdel av 1800-tallet ble norsk havforskning og fiskeriadministrasjon bygd ut. Bergen Museum var pioner innen forskningen, og fikk fra 1879 følge av Selskapet for de norske fiskeriers fremme, som fremdeles har en avlegger i Norges Fiskerimuseum.
En tid var unge Fridtjof Nansen engasjert ved museet, og utmerket seg med å svømme over Byfjorden til Askøy før han la i vei på ski over Grønland og lot seg drive over Polhavet. Han er her fremdeles gjennom Havforskningens «Dr. Fridtjof Nansen» som ledd i norsk bistand og Nansen-senteret for havovervåking.
Dette bidro til at i 1900 ble Norges Fiskeristyrelse, fra 1906 kalt Fiskeridirektoratet, opprettet med sete i Bergen. Dette var spesielt, for statens fagdirektører befant seg til da i sitt departement eller i hovedstaden. Dette skjedde som del av en politisk «hestehandel», der Norges Bank ble flyttet fra Trondheim til Oslo, mens Trondheim fikk NTH. Den ledende person ble havforskeren Johan Hjort, som i 1906-1917 også var landets første fiskeridirektør. Bergen kunne da med en viss rett kalle seg landets fiskerihovedstad.
Direktoratet ble også industridirektorat i forbindelse med utbygging av kjøleanlegg og fryserier langs kysten, hvor Bontelabo ble stedet for Bergen. Direktoratet dro med seg annen aktivitet, som Statens fiskeribank/fiskarbank (1921-1996) og fikk følge av Norges Sildesalgslag i 1936, Norsildmel og etterfølgeren dagens Pelagia på Bryggen.
Bergen Museum fikk en ny rolle da værvarslingen og Geofysisk institutt med Vilhelm Bjerknes skapte «bergensskolen» i meteorologi. De oppdaget den såkalte polarfronten der kaldt vann fra nord støtte sammen med varmt fra sør og ble opphav til uvær – og bedre stormvarsling. Museet og «Geofysen» fra 1917 ble en viktig del av landets andre universitet da dette ble opprettet i 1946. Oppfølgingen av værmeldingen ser vi i StormGeo fra 1997, som driver kommersielt for olje og havvind og har kjøpt opp selskaper i Dubai og Houston. Ti år før UiB kom NHH, hvor shipping og sjømat er med i forskning og undervisning.
Handelsflåte på alle hav
På 1900-tallet opererte bergensrederier globalt gjennom rutefart og etter hvert bulk- og tankfart og siden kjemikalietank. Det var ikke tilfeldig at den bergenske skipsreder og statsminister Chr. Michelsen ble mannen som førte Norge ut av unionen med Sverige i 1905. En annen reder var J. L. Mowinckel, som var statsminister flere ganger i mellomkrigstiden. Rederiet fra 1898 som bærer hans havn befinner seg fortsatt på Bradbenken, området der seilskuter tidligere ble tjærebredd.
Muncks kraner og Frank Mohns pumper var ny industri som støttet opp om nye shipping trades, pluss at Mohn ble viktig også for oljeindustrien. Jebsen, Reksten, Odfjell og Grieg ble kjente rederier. Hilmar Reksten førte an i stortank etter at Suezkanalen ble stengt i en periode.
Hele det sammensatte bildet av havnæringer gjør det utvilsomt rett å kalle Bergen en havby, selv om mye ikke eies av innfødte, og andre kystbyer vil være med.
Her bør en få med at Bergen etter vedtak i 1953 overtok fra Horten Sjøforsvaret med hovedbasen Haakonsvern, noe som vel dro med seg Sjøkrigsskolen. Forsvarsrollen går ellers tilbake til festningen fra ca. 1200, som Festningskaien ennå vitner om. Da svenskene erobret Midt-Norge midt på 1600-tallet, var det Bergen som mobiliserte en flåte og sendte den nordover for å gjenopprette den viktige forbindelsen med Nordlandene.
Skipsfartskrisen fra slutten av 1970-årene og utover på åttitallet gjorde ende på noen gamle storheter, ikke bare Reksten, men også Bergenske, noe som førte byen ut av Hurtigruten, og BMV i Solheimsviken. Bergen Diesel overlevde og flyttet ut på Hordvikneset. Etter et mellomspill med Ulstein ble den svære motorfabrikken overtatt av Rolls Royce, som har beholdt den etter nylig å ha solgt seg ut på Møre til Kongsberg-gruppen.
Havbruk – en vekstnæring
Til erstatning for noe av den skipsfart som ble borte, kom olje og oppdrett, etter hvert kalt havbruk, siden det ligner landbruk. Etter politisk strid ble oppdrett tidlig på 1970-tallet lagt under fiskerimyndighetene og Direktorat og havforskning i Bergen, som begge har ekspandert kraftig. Havforskningen ble skilt ut og lagt direkte under Oslo i 1988.
Instituttet har nå over tusen ansatte på land og hav. Det har det nasjonale ansvar for å overvåke fiskebestandene siden det meste av fiskeriene er blitt kvoteregulert siden 1970-årene. Det passer også på havmiljøet. Det er et felt hvor Røkke vil være med å rydde opp og nå allierer seg med bergensforskerne som ledd i sine planer om å bygge ut et verdens havsenter på Fornebu.
Mens noen vil flytte laksen på land, vil andre flytte den lenger fra land. Direktoratet deler ut utviklingstillatelser for havfarmer og havmerder, konsept til dels basert på offshoreteknologi. Mer mat fra havet er et mål. Tre av landets største innen havbruk og sjømat – Lerøy Seafood Group, Marine Harvest/Mowi og Grieg – har sete her, og opererer både langs kysten og utenlands, ja globalt.
Grieg har beveget seg fra shipping til sjømat, som nå er økonomisk viktigst i gruppen. Lerøy, med røtter i fiskehandel tilbake til 1899, var først ute, og laksen dro med seg landtransport og langtransport som ny aktør og logistikk på land. Nå er det tiltak på gang for å flytte mer transport over på sjø igjen, men fergefri E39 virker motsatt.
Det er historisk perspektiv over at de tre konsernene er sterkt engasjert i laks lengst nord i landet, Lerøy dessuten ved å gå inn i hvitfisk/torskesektoren fra 2016. Ulikt Ålesund har Bergen manglet havfiskefartøy, men har Havtrygd som forsikrer dem. Og Lerøy har fått hand om en hel trålerflåte via Havfisk, ledet fra Ålesund.
Byen har forsømt seg med brønnbåtrederier, men både Lerøy og Mowi er nå inne. Etter at den amerikanske landbruks- og ernæringskjempen Cargill med over 150.000 ansatte kjøpte fiskefôrselskapet Ewos i 2015, har det også etablert sitt globale hovedkvarter for akvakultur her.
Olje og offshore – syklisk og risikofylt
Fra omkring 1970 ble Stavanger oljebyen, men offshore og energi har også satt sitt preg på Bergen og omegn og ført til utbygging av nye bydeler som Sandsli og Kokstad. Den maritime næringen ble dratt inn i oljen – det er nok å nevne Odfjell Drilling fra 1973 og det nye betydelige seismikkselskapet Shearwater, ledet av G. C. Rieber Shipping.
Oljeselskap som Equinor og tyske Wintershall har avdelinger her, foruten at det er mange selskap innen oljeservice. Wintershall etablerte seg i Blomsterdalen i 2013 da selskapet for første gang ble operatør for et oljefelt. Det er nå i ferd med å slå seg sammen med et annet tysk selskap til Wintershall DEA. Amerikanske storselskap innen oljeservice som Halliburton og Emerson, ved Roxar, er her, og franske Schlumberger.
Oljen fikk dessuten følger for havnemyndighetene, som er blitt Bergen og Omland Havnevesen, ettersom oljebaser og ilandføring befinner seg i nabolaget og har medført stor trafikk, noe fregatten Helge Ingstad fikk hardhendt merke. Den sykliske oljenæringen og priskrisen fra 2014 gjorde ende på Forland-rederiet og svekket andre aktører. De store, vanlige offshorerederiene har Bergen manglet, men det har gjerne vært en fordel de siste årene. Det nærmeste er DOF i Austevoll.
Cruisesesongen preger bybildet
Bergen har sin avdeling av Maritimt Forum, og det norske skipsregisteret med NIS er lokalisert her, underlagt Sjøfartsdirektøren. Haugesund fikk ham etter hvert, og Ålesund Kystverket. Alle offshorefartøyene setter sitt preg på havnebildet, men det er særlig cruisetrafikken som springer i øynene.
Disse flytende småbyene med opp til 5000 «innbyggere» ruver på en helt annen måte, og en halv million passasjerer i sesongen setter sitt preg på bybildet. Landstrøm i havn kommer nå, men det grønne skiftet til sjøs er en svær utfordring for cruisetrafikken.
Hurtigrutene begynner å minne om små cruisefartøy, og nå skal Sævik på Møre inn der. Han kontrollerer også de tidligere Fylkesbaatane. Selskapet fra 1858 flyttet til Florø og hjemfylket i 1988, men under navnet Fjord1 er det med de nye miljøfergene tilbake med en avdeling her.
Et sammensatt bilde
Store havkonferanser, organisasjoner som Norske Skipsverft og foreningen for fraktefartøy og brønnbåter, så vel som en betydelig fiskeri- og sjøfartspresse, utfyller byens fiskeri- og maritime profil. Hele det sammensatte bildet av havnæringer med forgreininger til det grønne skiftet til sjøs og miljø- og klimapolitikk gjør det utvilsomt rett å kalle Bergen en havby, selv om mye ikke eies av innfødte, og andre kystbyer vil være med.
Frank Mohn har flyttet ut i omlandet og er blitt svensk, Shearwater eies nesten to tredeler av Rasmussengruppen i Kristiansand, Lerøy og Pelagia mye av Austevoll-familien Møgster. Mowi kom fra Oslo som avlegger av Fredriksen under navnet Marine Harvest, men har vendt tilbake til røttene og navnet Mowi fra Thor Mowinckels tid. På den annen side styrer Bergen mye virksomhet både hjemme og ute, ikke minst i laks.
Mange aktører innen forskning og havnæring, inkludert sentre for fremragende forskning (NCE, GCE) samles nå i området rundt Marineholmen og Møhlenpris, et navn med røtter tilbake til en havets entreprenør på 1600-tallet.
Kommunen, fylket og staten er store arbeidsgivere også i havrelatert virksomhet. Staten har vel byens største arbeidsplass med Haukelands 12.000, om vi ikke slår UiBs 17.000 studenter sammen med de nesten 4000 ansatte. Helseklyngene Årstad og Alrek er gjerne like viktige som den maritime og sjømat og «kunnskapsklyngen». Klyngebegrepet er på moten – det dreier seg om dynamiske «entreprenører» som befinner seg nær hverandre og både samarbeider og konkurrerer. Bergens Næringsråd er med og koordinerer.
Mange aktører innen forskning og havnæring, inkludert sentre for fremragende forskning (NCE, GCE) samles nå i området rundt Marineholmen og Møhlenpris, et navn med røtter tilbake til en havets entreprenør på 1600-tallet. UiB etablerte et senter for offshore vind i høst. Men byen mangler sivilingeniørutdanning, og det er Trondheim som vil profilere seg med «havromsteknologi». Norge skal i høst være vertsland for den store internasjonale havkonferansen Our Ocean. Men Oslo får arrangementet.
En bys funksjon som sentralsted viser seg gjennom hvor langt dens innflytelse rekker. De fleste norske byer ligger på kysten, og Bergens betydning synes å ha økt igjen. Mye norsk hav og kyst styres herfra, og Bergen er fremdeles en høyst internasjonal by, noe som preger dens identitet.
