PÅ TAMPEN: Noen av verdens innbyggere bor i Bergen. Noen bor et annet sted, men kommer fra Bergen og kaller seg bergensere. Noen av dem som bor i Bergen, er ikke født her, men kaller seg også bergensere. Det er en ganske allment godtatt definisjon at de som kaller seg bergensere, er det.
Tekst: Thorstein Selvik
Bergen er som kjent Norges nest største by, og bærer på mange måter preg av det. Bergen er den litt ståkete og brysomme lillebroren, den høyrøstede i familien Norge. Bergenseren har lyst og behov for å synes. Bergenseren elsker fremfor alt oppmerksomhet – om den er positiv eller negativ er ikke fullt så viktig.
Akademiker og forfatter Morten Hammerborgs bok «Bergenseren: En historisk analyse» (Universitetsforlaget, 2020) belyser dette både historisk og i dag. Interessant bok med mange herlige historier og eksempler, spesielt skriver han innsiktsfullt om ironi, selvironi og det selvbilde vi har.
Nå skal det sies at Hammerborg også bruker mange ord på å si ganske enkle ting, men det mange har meninger om, blir ofte belyst fra diverse sider. Historie og beskrivelse om Bergen er heller ingen objektiv vitenskapelig øvelse. Mye forblir emosjonelt og subjektivt. Men historiske fakta er i noenlunde objektive. I hvert fall noen av dem!
Siden 1814 (og sikkert lenge før) har altså bergensere hatt et sterkt behov for å synes. Byen mistet i 1814 hovedstaden til Christiania (Oslo fra 1925), og disse 208 årene har meget grovt sagt vært tidvis vanskelige for Bergen. Dette er Hammerborgs viktige premiss i boken. En negativ trend.
Det er ikke sant at byen nødvendigvis kun har gjort feil på feil. Det er heller slik at da Oslo ble valgt til hovedstad, ble det meste av statlige institusjoner flyttet dit. Og bygget opp der.
Hovedsteder som Oslo er basert på kompetanse, makt og posisjoner. Et typisk meritokrati. Mens Bergen har vært mer basert på tradisjoner, handel og private initiativ, har Oslo fått en magnetkraft gjennom offentlige bevilgninger, arbeidsplasser og attraktive karrieremuligheter.
Det lille steds styrke er et sammensveiset miljø, svakheten er akkurat det samme! Vi trenger også i Bergen å løfte blikket, være mer inkluderende og derav nyskapende.
Bergen har lidd og lider den samme skjebne som de fleste andre nummer to-byer i Europa. Det meste dreier seg om hovedstaden. Frankrike har knapt noen nummer to-by i det hele tatt.
Det meste dreier seg om Paris. Folk på Jylland føler seg oversett av «djævleøen» Sjælland med København, og i Sverige blir stockholmere sett på som nesten like arrogante som parisere.
Ordet relevans er svært viktig. Relevans slår begreper som vakker, hyggelig og trivelig ned i støvlene. To svartkledde journalister fra New York dekket den årlige jazzfestivalen i småbyen Aspen i Colorado. En journalist i lokalavisen spurte de svartkledde om hva de syntes. Om de likte jazzfestivalen. Topp. Om de trivdes i Aspen. Jada. Om de syntes Colorado var vakker. Absolutt. Spørsmålet som de burde fått var om de ville bodd i Aspen. Da ville svaret vært et klart nei. Mangel på relevans.
Bergen og de andre byene mangler ofte tilstrekkelig «overall» relevans. Både på grunn av magnetkraften fra Oslo, og fordi det har vært og er politisk ønskelig at det er slik. Man vil ha ett kraft- og maktsentrum i Norge.
Men Bergen er selvsagt ikke en pasient på sotteseng. Byen gjenfødes på en måte hver generasjon. Byen bobler av gode initiativ og prosjekter, men blir altså ikke sett og tilgodesett godt nok fra kjempen i øst. Kode og deres pinlig svake statlige bevilgninger er et eksempel på det – blant mange andre.
Et viktig problem med statiske og lite dynamiske miljøer i en tett by er at folk blir lei av de samme trynene, lei av hatteleken og de samme spisse albuene i alle saker og prosjekter. Det lille steds styrke er et sammensveiset miljø, svakheten er akkurat det samme! Vi trenger også i Bergen å løfte blikket, være mer inkluderende og derav nyskapende.
Når vi da har tatt innover oss at Oslo totalt dominerer Norge, hva gjør vi da? I 1850-årene våknet Bergen, skriver Hammerborg. Private initiativ ynglet.
Hele veien frem til i dag har vi hatt mesener som kraftsentre. Skipsredere, industri- og handelsfolk har vært og er generøse. Men det offentlige er altså en litt annen og mindre vakker historie. Det er 50 mil fra Bergen til Oslo, men det virker som det er 500 mil andre veien!
Hammerborgs bok er interessant: Bergen er ikke lenger seg selv nok, rett og slett fordi distriktet har overtatt – også byen. Verdiskapingen i Vestland er svært imponerende. Det vet alle. Bergen er sterkt påvirket av et produktivt og innovativt distrikt. Det er bra.
Som amerikanere er fanget i sin amerikanskhet og hollendere i sin hollandskhet, så er bergenserne faste i sin geografi og miljø. Vi har særtrekk her som synes. Les boken til Hammerborg! Leve Bergen og leve Vestland!
