LEDEREN: Hva er julen, eller livet, uten musikk? Dra krakken bortåt glaset, så skal jeg fortelle om han som ville være kul, men ikke fikk det til.
Jeg sitter på båten fra Frekhaug til Strandkaien og hører på Coldplays siste album, mens jeg kikker på alle de likbleke ungdommene som sover.
Allerede der er det mange som blir provosert. For er det greit å høre på Coldplay? Musikk er identitet. Så hvem er jeg?
Jeg er født i 1972, min bror i 1977. Der Petter hadde to eldre brødre som spilte David Bowie på full styrke og fungerte som veivisere inn i musikkens verden, måtte jeg stole på meg selv. Men jeg var ikke til å stole på.
Da jeg var ti år spilte vi ofte ABBA («Thank You for the Music») når vi skulle på bilferie til Danmark, for det kunne både jeg og foreldrene mine like. Men et raskt blikk på bokbindene til kompisene på Varden skole fortalte meg at jeg burde heller digge Kiss. Og når det gjelder David Bowie, våknet jeg ikke før «Let’s Dance», Bowie ble allemannseie, og dermed ikke var fullt så kul i manges ører.
[PostBlock id=492]
Jeg søkte og søkte i musikkens verden, og husker jeg fikk kred av læreren på barneskolen, Inger Fossen Lunde, da vi fikk lov å komme med hver vår låt til vår egen «Ti i skuddet» i musikktimen. Jeg tok med «Føtter på fjell» av Bjørn Eidsvåg da alle andre tok med Kiss («I Was Made for Lovin’ You») eller Twisted Sister («I Wanna Rock»). Det hjalp ikke på kulhets-faktoren i klassen. Selv om Kiss lot maskene falle, og det amerikanske bandet sto nakne tilbake.
Fordelen med å ikke være ung lenger er at man kan blåse i hva folk tenker. Man trenger ikke prøve så hardt.
Jeg var en pop-mann. Hørte på Crowded House og a-ha. Dumdum Boys og delillos. Jeg hørte på U2, men ikke før alle sa at de var bedre før. Jeg hørte på Genesis på 80-tallet, men da sa folk at de var best da Peter Gabriel var vokalist.
Så her sitter jeg og lytter til Coldplays siste album mens vi siger mellom båtene som ligger langs kaien i Vågen. Ungdommene gløtter på øynene. Nordnes til høyre. Sandviken til venstre. Torget rett frem. Byen er pyntet. Ungdommene har allerede airpods til 2900 kroner i ørene, og vet ikke lenger hva de skal ønske seg til jul.
Jeg ønsket meg Stings første soloalbum i 1985 (det fins dem som vrir seg på stolen bare av navnet). Jeg ønsket meg også Hunting High and Low i 1985. Og ante selvsagt ingenting om at vokalisten i Coldplay, Chris Martin, også gjorde det, og at bandet skulle spille en coverlåt av Norges største band på Koengen mer enn tyve år senere.
Jeg rusler over Torget, forbi Zachariasbryggen, tar til venstre før jeg krysser gaten og passerer Julehuset på Bryggen med tre etasjer med julepynt. Går inn på historisk grunn, turistene er borte, det er helt stille her nå. Går på brostein, nærmer meg Sandviken.
Fordelen med å ikke være ung lenger, tenker jeg mens jeg går, er at man kan blåse i hva folk tenker. Man trenger ikke prøve så hardt. Men musikkrullebladet mitt hefter ved meg. Jeg har en CD med Roxette. Ja, jeg vet. Jeg kan egentlig ikke tas på alvor.
Å diskutere musikk på fest er fånyttes. Men jeg har gjort det så alt for mange ganger. Kranglet med Arild igjen og igjen. Han digger Kygo. Jeg misliker ikke Kygo, jeg skulle bare ønske at han prøvde noen andre tangenter på neste album. Men hvordan kan jeg kritisere andre; jeg som har plater med a-ha og Coldplay. Og Roxette.
Jeg har også lyttet til Robbie Williams; jeg vet ikke om det topper Roxette, men det er sannsynligvis like ille om du spør musikkpolitiet.
Jeg tusler gjennom Bergens gater igjen, på vei hjem til båten som skal ta meg til Frekhaug, byen stråler, badet i julelys som den er på denne tiden, og hvor regnet er blitt av er det ingen som vet, men vi er smertelig klar over at vi får igjen med renter når det nærmer seg jul.
Jeg trodde jeg var på rett spor og hadde fått orden på livet da jeg falt pladask for Dave Grohl og Foo Fighters, helt til de kom til Bergen og jeg ble fortalt at folk kom for å se oppvarmingsbandet Queens of the Stone Age. De fnøs av Foo.
I julen skal jeg se Pogo Pops på Ole Bull med Claus. Det er blitt en hyggelig tradisjon. Men jeg er redd Frank Hammersland skriver for fine låter til at jeg kan bruke Pogo Pops til å gjenoppbygge mitt frynsete rykte.
Men så kommer jeg på det i det båten siger ut av Vågen og jeg atter en gang legger julepyntede Bergen bak meg. En julelåt som de aller fleste kan like, som ingen gidder å kritisere. Den gir meg ikke kred, men kanskje et overbærende nikk. The Pogues. Shane MacGowan og Kirsty MacColl. Skittent og vakkert på en og samme tid.
Fairytale of New York.
[PostBlock id=491]
