PÅ ØRET: Helt ny Waterboys-plate, delvis ny Motörhead-samling med coverlåter, samleplate med både nytt og gammelt fra Oslo-labelen So Real International – og en boks som samler all musikken David Bowie ga ut i gullårene 1977-1982.
Først altså til David Bowie, der fansen presenteres for den tredje i serien med karriere-oppsummerende cd/vinyl-bokser. Tittelen denne gangen viser både til en av låtene på Low, det første albumet i hans Berlin-trilogi, og hvordan han prøvde å finne tilbake til seg selv gjennom et lengre «eksil» i Berlin sammen med bestevennen Iggy Pop.
David Bowie kom til den tyske metropolen i 1976, fersk fra (den sannsynligvis sterkt selvbiografiske) rollen som den utenomjordiske Thomas Jerome Newton i filmen The Man Who Fell to Earth (Nicolas Roeg, 1976), og sterkt medtatt både fysisk og mentalt.
En ikke altfor kjent historie handler om hvordan Bowie, med en vettskremt Iggy Pop i passasjersetet på en leiebil, kjørte villmann i et underjordisk parkeringsanlegg og gjentatte ganger krasjet, øyensynlig i et forsøk på å ende det hele.
«I was going round and round the hotel garage / Must have been touching close to 94» synger han selv i Always Crashing in the Same Car, låten som refererer til hendelsen.
Heldigvis klarte han å snu destruktiviteten over i kreativitet, blant annet inspirert av nyskapende tyske band som Cluster, Neu! og Kraftwerk. Resultatet kjenner vi alle: Platene som kom ut fra tiden hans i Berlin er blant det ypperste han skapte (godt hjulpet av Brian Eno, og supre gitarister som Robert Fripp og Adrian Belew). Trilogien Low (1977), ”Heroes” (1977) og Lodger (1979) ble kronet med mesterverket Scary Monsters and Super Creeps (1980).
Han rakk også å produsere/spille/skrive låter for to av Iggy Pops aller beste plater: The Idiot og Lust for Life (begge 1977), gjennomføre den omfattende verdensturneen Isolar II (høydepunkter fra denne er utgitt på konsertplaten Stage), spille hovedrollen i en London-oppsetning av Bertolt Brechts Baal (sangene ble utgitt som en femspors EP i 1981), jamme med Queen (noe som resulterte i verdenshiten Under Pressure), opptre i en tvsendt julespesial med Bing Crosby, og bidra med en nyskapende elektronisk ballade (i samarbeid med Giorgio Moroder) til Paul Schraders nyversjon av filmen Cat People (1982).
All musikken fra denne aller mest kreative perioden i Bowies liv er perfekt oppsummert i den nye samlingen. Dessverre er her ingen tidligere uutgitte bonuslåter (sjekk Rykodisc-utgavene av Berlin-trilogien om du ønsker å kikke litt bak kulissene), uten at det er noe savn. Det vi får er derimot alt som tidligere har vært offisielt utgitt fra disse årene, inkludert sjeldne B-sider, EP-er, filmlåter og gjesteopptredener.
Alle de overnevnte albumene er også her. Stage er med både i originalversjon og en «kronologisk» versjon der alle låtene er lagt i den rekkefølgen de ble spilt under konsertene – inkludert fem bonuslåter – slik den ble nyutgitt i 2005.
Det er som om noen har trukket bort et slør, og avduket et album som har fått ufortjent mye pepper gjennom årene.
Den største overraskelsen er Lodger, som er med både i originalversjon (riktig nok «remastret») og i en ny remixet versjon, utført av originalprodusent Tony Visconti. Dette blir litt som da Rudy van Gelder remixet Blue Note-katalogen: Det låter skarpere, med mer trøkk (bassen er svært tydelig, likeså symbalene). Det er som om noen har trukket bort et slør, og avduket et album som har fått ufortjent mye pepper gjennom årene.
Ja, Lodger føles fortsatt som et mellomspill før Scary Monsters, et slags siste tilbakeblikk på Berlin, like fra åpningslåten Fantastic Voyage, som adresserer faren for en atomkrig utløst av depressive verdensledere. Det ble sluppet hele fire singler fra Lodger. Ingen av dem er typisk «store», slik vi var vant med fra Bowies hånd, men både Yassassin, D.J. og Boys Keep Swinging har holdt seg overraskende godt.
Skal du så bruke pengene dine på dette? Det får være opp til deg; selv venter jeg nok til alt dette blir splittet opp i enkeltalbum. Lodger er som sagt selvskreven, likeså «bits and pieces»-samlingen Re:Call 3. Den fyller igjen noen huller, og gjør (i litt mindre format) det som er det beste med slike omfattende samlinger: Det er greit å ha alt på ett sted.
Jenten på vindusstolen
De irske vannguttene har holdt stand gjennom 34 år med skiftende trender og bandmedlemmer. Mike Scott har ledet bandet fra dag én, og har fortsatt med seg sitt sidekick, fiolinisten Steve Wickham, som ble fast medlem etter at Karl Wallinger sa farvel i 1985 for å starte enmannsbandet World Party.
Sistnevnte er i dag mest kjent for å ha skrevet She’s the One, som Robbie Williams senere gjorde suksess med, og som er udødeliggjort gjennom spillelister på utallige bryllup, men alle platene hans fortjener gjenhør.
Men Waterboys? Jeg så dem både da de varmet opp for Neil Young i 2014 og i Grieghallen året etter, og ble begge ganger imponert både over spillegleden, samspillet og det tilsynelatende endeløse arsenalet av låter de hadde å velge i.
Det nye albumet er et veritabelt overflødighetshorn av rock, funk, soul og irsk folk; deluxe-utgaven er spredd ut over tre discer med til sammen 34 låter (noen av dem demoer, liveopptak og remixer).
«The songs just kept coming, and in pop colours», sier Mike Scott selv om albumet, og her er mye å glede seg over.
If I Was Your Boyfriend er, ved siden av å være en smart Prince-referanse, en nydelig kjærlighetsballade med blåsere og gitar, og en tekst det ikke er vanskelig å kjenne seg igjen i; alle de forestillingene man har om den utvalgte, uvitende om at hverdagen før eller senere setter inn («you’d try to be clever all the time, and baby so would I / you’d be outwitting my wit, keeping me perplexed / Poking at my personality in a game of intellectual sex»), samt bunn ærlige observasjoner sett fra eget ståsted («I’d screw up now and then / ’cause no one gets it right all the time, especially men»).
Dette var bare en tilfeldig valgt låt; Mike Scott skriver bedre om kjærligheten enn svært mange andre rockepoeter. Hør også Love Walks In, som handler om å forelske seg på nytt i godt voksen alder (sannsynligvis selvbiografisk; Mike Scott giftet seg i fjor med den 15 år yngre japanske «vagina-kunstneren» Megumi «Rokudenashiko» Igarashi): «We’ve come through weeks and months and days of years / and left behind a trail of tears».
Jeg rekker ikke å gå gjennom hele albumet her, men kan bare si at det fortjener høyeste karakter, både på grunn av at det er helt igjennom gode låter, tekstene er svært poetiske (beste tekstlinje: «That smile could stop a war / or start one» – minner litt om Shane MacGowans Haunted: «You were so cool / you could have put out Vietnam»), alt sammen svøpt inn i et lydbilde med romantiske strykere, messingblåsere, rikelig gitar (både elektriske og akustiske) og flere steder et tungt ferniss mer i slekt med moderne hiphop enn soul og funk.
Åh, ja, The Girl in the Window Chair. En vond sang om kjærligheten som døde, hjerteskjærende fremført på et spartansk arrangement med akustisk gitar og klaver. Det høres ut som Mike Scott selv har det vondt, at det er en sang fra eget liv, når han synger om hun som satte seg på stolen ved vinduet, og hørte på sangene han skrev «in the hour when he knew the love was gone».
I lånte klær
Smart tittel på et album med coverlåter; det blir liksom «Motörhead i forkledning», som er akkurat det vi får, bort sett fra at sounden deres er så unik at den blør gjennom selv når de tar på seg andres klær.
Aller best er deres versjon av Bowies ”Heroes”, som var en av de siste låtene Lemmy Kilmister sang inn før han døde 28. desember 2015, og, sammen med en svært tro mot originalen-versjon av Ramones-låten Rockaeway Beach, ikke tidligere utgitt.
Resten er en OK samling av bandets beste coverlåter gjennom årene, fra Hellraiser, som Lemmy skrev sammen med Ozzy Osbourne (den var med på Ozzys No More Tears (1991), og ble covret av Motörhead året etter på albumet March ör Die) og frem til Stones-låten Sympathy for the Devil, som var med på Bad Magic, trioens siste album før Lemmy døde.
Bergen, Oslo, London, LA
«Et norsk mesterverk innen soul og hip hop» skrev vi da vol. 1 kom i mars, og tildelte albumet en sjenerøs sekser. Nå er vol. 2 ute, og det er fristende å si at So Real International (en underlabel av Oslo-labelen Knirckefritt) har gjort det igjen.
Som sist er Bergen godt representert, med låter/medvirkning både fra Eirik «LPeewee» Blåsternes, Jørgen «Cfau» Garmannslund og Ralph Myerz. Her er også gjesteopptredener fra en rekke internasjonale artister (blant andre Guilty Simpson, Snoop Dogg, George Clinton, avdøde Sean Price, Kurupt og Devin the Dude).
Beste låter: Liquid Drug fra den britiske neosoulartisten Morgan Munroe (tydelig slektskap med Erykah Badu her, nydelig sunget over en gjennomsiktig produksjon med dype beats, skarptromme, klaver og synth), et gjenhør med en gammel Ralph Myerz-remix (Do the Damn Thang), en ny låt fra Georgia Anne Muldrow (LA-basert produsent og neosoul/hiphop-artist tilknyttet plateselskapet Stones Throw), to låter fra den norske superprodusenten Soul Theory (Tom-Atle Ødegaard), og kanskje best av alle, en remix av Nosizwes svale og selvbevisste Breathe.
