– Min kone går i klubb, mens vi spiller musikk sammen, sier Bård Ose, som sammen med coverbandet Scary Monsters gjør seg klar til flere konserter for å hylle David Bowie.
Bård Ose spiller også i coverbandet Rolling Clones, som han startet i 1982 sammen med supergitaristen Mads Eriksen. Ideen om å starte et eget Bowie-tributeband kom da Rolling Stones besøkte Bergen i 2006.
Klonenes bassist Pytten (Eirik Hundvin) hadde da mer enn nok å henge fingrene i gjennom Bergen Live, og Frank Hovland (Program 81, Program 82, Avenue Talk, Stain Monsters) ble bedt om å steppe inn for tre konserter på Ricks.
Bowie og Bolan
– Jeg husker det godt, forteller Bård Ose, som møter Bergensmagasinet sammen med Frank Hovland.
– På vei ned fra scenen spurte jeg deg om vi skulle starte et rent Bowie-band. Det er et litt trist spark bak at vi først fikk det til i år, etter at David Bowie døde.
– Albumet Aladdin Sane ble lydsporet til min pubertet. Jeg var han rare som gikk i rosa og lysegrønne bukser.
Bandet er oppkalt etter David Bowies suksessalbum fra 1980, Scary Monsters, og snikdebuterer på Lille Ole Bull fredag 9. desember. Dette blir som en generalprøve før den egentlige debuten med to konserter på Madam Felle 6. og 7. januar – i anledning av at David Bowie ville fylt 70 år 8. januar.
– Jeg hørte mange Bowie-låter på 70-tallet, og hadde også en svær plakat på rommet mitt, men mitt virkelig tighte forhold til musikken hans kom ikke før med Scary Monsters. Før det var jeg mer hektet på T. Rex og Marc Bolan, husker Hovland.
– Marc Bolans rolle er undervurdert. Bowie hyllet ham allerede på The Man Who Sold the World (1970), sier Bård Ose.
Bård i rosa bukse
Selv oppdaget han Bowie først da singelen The Jean Genie, der han hyller den franske forfatteren Jean Genet, ble sluppet.
– «Er det mulig å være så tøff» tenkte jeg da jeg hørte den på radioen. Da var jeg 12 år. Litt senere, etter at jeg var fylt 13, kom albumet Aladdin Sane. Det ble lydsporet til min pubertet. Jeg var han rare som gikk i rosa og lysegrønne bukser. De ble kjøpt rett over gaten her, sier han, og peker ut vinduet fra Bergensmagasinets lokaler i Sandviken.
– Jeg hadde en streng mor, så jeg fikk ikke lov til å farge håret. Men jeg elsket Bowies image, og begynte snart å spille trommer i små lokale band som spilte til dans. Hele oppveksten min er preget av at jeg hadde Bowie som ikon. The Beatles, Rolling Stones og Led Zeppelin var grunnpillarene, men Bowie bar fakkelen og viste vei. Du visste aldri hva du fikk på en ny plate fra ham.
Bowies sorti
– Hva tenker dere om måten han gikk ut av verden på?
– Min første tanke var at det var altfor tidlig. Han var en artist som fortsatt hadde mye å by på. Jeg visste heller ikke at han var så alvorlig syk, sier Hovland.
– David Bowies plater vokser veldig over tid.
– Å, det var helt tragisk, sier Bård Ose.
– Jeg var sykemeldt og satt hjemme; hadde nettopp fått datteren min på skolen da jeg ble oppringt fra NRK: De ville ha meg i studio, siden Bowie var død. Da merket jeg at jeg var glad for å være sykemeldt. Jeg fikk flashbacks til da min gode venn Gustav Lorentzen døde. Da måtte jeg i studio og snakke. Det føltes litt på samme måte; som om en god venn var død.
– Tror du at han hadde planlagt dette, med plateslipp få dager før og Lazarus-videoen, der han synger «look up here, I’m in Heaven»?
– Det virket skremmende iscenesatt. Han gjorde sin egen bortgang til en del av karrieren. Men jeg unner ham det. Døden er en naturlig avslutning på livet, så hvorfor ikke.
Når heltene dør
Freddie Mercury gjorde noe av det samme med videoen til The Show Must Go On, der han ser tilbake på karrieren.
– Jeg var i Newcastle den helgen Freddie Mercury døde. Alle platebutikkene var tapetsert med reklameplakater for Queen-samlingen Greatest Hits 2. Nyheten om at han var død kom på båten hjem.
– Leonard Cohen gjorde vel også noe lignende?
– Ja. Jeg så et intervju med han og sønnen Adam, gjort kort før han døde. På spørsmål om han har sluttet å røyke, sier han det nesten rett ut; at han ikke har lenge igjen.
– Har Bowies død fått deg til å hente frem igjen de gamle platene?
– Ja. Bowies plater vokser veldig over tid. Jeg har også lyttet på Earthling, Hours, Heathen og Reality; albumene han laget før han tok den ti år lange pausen. Jøss så fine låter det er på disse. Han gikk alltid mot strømmen. Jeg tror at folk forventet for mye fra ham etter de to Tin Machine-platene. Det eneste albumet han selv sa at han var misfornøyd med, var Never Let Me Down fra 1987. Men hør Heathen. Den er fabelaktig.
Livet på Mars
– Og nå får du spille låtene hans selv?
– Det er lenge siden jeg har hatt en så deilig følelse etter øvinger. Det blir litt det samme som når min kone har klubb. Alle i bandet er travle personer, så det å møtes, ha det sosialt, drikke kaffe og spise kjeks sammen; det kan ikke verdsettes høyt nok. Jeg spiller ikke fotball, men jeg speller i band. Den første gangen du velger hvem du vil være med, er når du spiller. Det er ikke som å begynne på skolen eller spille på et fotballag, da er det andre som bestemmer.
– Hvordan er det å synge David Bowie, sammenlignet med Mick Jagger, som du gjør i Rolling Clones?
– Å, det er mye mer krevende. Ikke tekstene, de husker jeg på rams, men han har en egen evne til å synge i to forskjellige toneleier. Dessuten forandret stemmen hans seg underveis i karrieren.
– Det er lenge siden jeg har hatt en så deilig følelse etter øvinger.
– Ja, på 70-tallet sang Bowie mer som Jagger, sier Frank Hovland.
– Han speedet også opp stemmen på enkelte sanger, slik som på Life on Mars?, legger Ose til.
– Som Bowie-kjenner, har du gjort deg noen tanker om hva Life on Mars? egentlig handler om?
– Jeg tror det er om to personer som har hver sin skjebne. Den ene er en jente som flykter fra hverdagen, den andre en frustrert forfatter med et ambivalent forhold til USA; noe Bowie alltid hadde. De to har det til felles at de ser en kjedelig film som gjør dem sørgmodige, den ene fordi hun har levd den, den andre fordi han har diktet den.
Scary Monsters består av Bård Ose (vokal), Audun Hasti (gitar), Roger Sørheim (tangenter), Frank Hovland (bass) og Zsolt Meszaros (trommer). De spiller på Lille Ole Bull Scene fredag 9. desember og på Madam Felle 6. og 7. januar.
