NYTT KARIN PARK-ALBUM: Fem år etter «Apocalypse Pop» er Karin Park tilbake med sitt sjette album. Hun kommer til Bergen 29. mai for å spille en konsert under Festspillene. (Foto: Laukli & Laukli)

It’s magix

PÅ ØRET: Nye plater fra Karin Park, Bjarte Aasmul, Tron Jensen, Birgitta Alida og Ole Amund Gjersvik Trio.

Året er ennå ungt, uten at det har bremset utgivelsestakten blant våre lokale musikkstjerner.

Året er ennå ungt, uten at det har bremset utgivelsestakten blant våre lokale musikkstjerner.

Det er heller ikke mangel på kvalitetsutgivelser; det er slik at man skulle tro at bare det å ha bodd en periode her i vestlandshovedstaden skulle være nok. Det siste er ihvertfall utvilsomt tilfellet med Karin Park, som kan vise til lang fartstid her i byen.

If your heart’s open

Karin Park: Church Of Imagination (Djura Missionshus Records)

Etter å ha bodd 12 år i Bergen, prøvd seg som låtskriver og modell i London, utgitt fem album, skrevet det norske bidraget til Eurovision i 2013 (I Feed You My Love, sunget av Margaret Berger) og gjort suksess med Axwell-remiksen av Hook N Sling-hiten Tokyo By Night (2014) vendte Karin Park tilbake til Djura i Sverige sammen med mannen Kjetil Nernes (Årabrot).

Ekteparet kjøpte kirken der hun først sang som barn, og gjorde den om til et kombinert studio og hjem – eller «church of imagination» som hun kaller den i tittelen på sitt nye album. Musikken hun presenterer denne gangen er tung, mørk og dramatisk – inspirert av forbilder som Nico, Scott Walker og ikke minst Massive Attack, som undertegnede ynder å omtale som nittitallets Pink Floyd (de tre første platene deres har stått seg utrolig godt).

«Jeg elsker popmusikk, men jeg trenger alltid å grave dypere, utvikle meg og finne nytt territorium» sier hun selv. Og ja, det blir fort tydelig at dette mørke mesterverket er et rent overskuddsprosjekt. Lydbildet er et slikt som bare omslutter deg (spesielt hvis du sitter på deadline med hodetelefoner på), fullt av slike små detaljer som bare vokser på deg til flere ganger du hører platen. Som hun selv synger: «It’s magix, it’s magix!»

Noen av låtene hennes minner om Madonnas aller ypperste låt (ja, det er Frozen – if your heart’s open). Litt på grunn av coverbildet, men aller mest på grunn av måten hun får et syntetisk lydbilde til å høres hundre prosent organisk.

Karin Park kommer til Bergen 29. mai for å ha en konsert under Festspillene.

 

Gitar med nerve og sjel

Bjarte Aasmul er sannsynligvis en av byens mest hardtarbeidende musikere. Det er ikke få plater og band han og gitarene hans har satt sitt preg på gjennom de siste tiårene – sist med Pink Floyd-coverbandet Dark Side of the Wall.

Bjarte Aasmul: Pinocchio Paradox (MATA Records)

Pink Floyd er også en klar inspirasjonskilde (hør soloen på Farewell, Captain, som han har skrevet for en avdød venn) for hans første soloplate, som er ute nå.

Legg til Ennio Morricones spaghetti-western-musikk, Ry Cooders lekne slidegitar-soloer (den avsluttende Bridge to Nowhere kunne gått rett inn på lydsporet til «Paris, Texas»), instrumental surfemusikk fra 60-tallet, tysk kabaret – og muligens noen takter lånt både fra Carlos Santana (hør den nydelige European) og Frank Zappa-bandet Mothers of Invention – inkludert navnet – så er uttrykket hans ganske bra oppsummert.

For ja, dette er virkelig «oppfinnsomhetens mødre». Jeg liker denne «anything goes»-holdningen som gjennomsyrer den helinstrumentale debutplaten hans.

Her er skitne rytmebokser, et rustent barpiano, syngende gitarsoloer med nerve og sjel, hestevrinsk og løpske sequencere – alt pakket inn i en lekker produksjon signert Daniel Birkeland (Havnelageret), med mye luft – og trommer/bass på fremtredende plass i lydbildet.

Det låter på en måte tidløst. Jeg hadde ikke stusset to sekunder om noen sa at dette var en sjelden 70-tallsutgivelse fra Peter Green (Fleetwood Mac), men som helhet er platen også veldig NÅ. God musikk går aldri av moten.

 

Tett på livet

Vår lokale popkunstner er ute med sitt tredje album, denne gangen med kun norske tekster. Et modig grep, spesielt siden tekstene går så tett på hans eget liv.

Tron Jensen: Glimt (Mother Of Pearl Records)

Flere av sangene hans har også klar adresse, enten det er til venner som gikk bort så alt for tidlig (Leve no), et kjært familiemedlem som sliter med seg selv (Hente stjerner) eller hans aller nærmeste (Det var du som fikk meg te’ og Du og eg).

«Jeg ønsker å skrive låter som virkelig betyr noe for folk, som lever», sier han selv. Det som er sikkert, er at det er vanskelig å ikke bli berørt av de flotte sangene hans.

For dette er en artist med et bankende hjerte, og som bryr seg om hvordan hans nærmeste har det, ja, nesten som et ekko av Ingmar Bergmans tv-serie/film Fanny og Alexander – som blant annet handler om hvor viktig det er å leve i fred i «den lille verden», sammen med venner og familie.

Tron Jensens tryllekunst er selvfølgelig at han klarer å løfte dette opp til noe allmenngyldig. Han blir aldri privat og klein. Og dersom en av tekstene ikke skulle treffe deg akkurat her og nå, så er her rikelig av gode pophooks og lekre instrumentale detaljer å fokusere på.

 

Glad og drømmende pop

Jeg har tidligere sammenlignet Birgitta Alidas (Lumikide, Strange Hellos) stemme med Julee Cruise.

Birgitta Alida: Birgitta Alida (EP, Blanca Records)

Den amerikanske artisten satte et tydelig preg både på David Lynch-filmen «Blue Velvet» (der hun sang Mysteries of Love på rulleteksten) og den etterfølgende tv-serien Twin Peaks.

Sammenligningen står seg fortsatt godt (hør den nye singelen Past og fjorårets Glory), spesielt når hun åpner opp og lar stemmen fly opp i de høyere skylag. Nå er ikke dette ukjent materiale; fem av EPens seks glade og drømmende pop-låter har vært ute på singel i løpet av de siste halvannet årene.

En annen referanse kunne vært Dusty Springfield; jeg er sikker på at den britiske soulstjernen – dersom hun fortsatt var blant oss – gjerne ville sunget inn den nye låten Closely, som sammen med det flotte strykerarrangementet nesten virker som om den er skrevet med tanke på henne.

 

Ørevennlig mykjazz

Min dobbeltgjenger har høy utgivelsestakt på konsertplater i digitalt format.

Ole Amund Gjersvik Trio: Live at Kabuso (Acoustic Records)

En av disse er et opptak fra en konsert på Kabuso i Øystese 8. november i fjor – der han hadde med seg Anders Olav Ese (gitar) og Stian Villanger (trommer). (Gjersvik er også ute med et annet opptak med den samme trioen – gjort dagen etter på Swing’n Sweet Jazzclub i Bergen, samt en duoinnspilling fra Årstad kirke sammen med pianisten Tore Hegdahl).

Har du hørt tidligere innspillinger med Gjersviks ulike kammerjazz-ensembler, så vet du omtrent hva du får: Ørevennlig mykjazz med god balanse mellom standardlåter og egne komposisjoner.

Det er et godt selskap å være i, ja, det føles nesten som å legge øre til en vennlig dialog mellom musikerne – der argumentene kommer fra solisten, mens trommis og bassist binder det hele sammen, understreker noen av poengene innimellom og kommer med noen forsiktige motargumenter når de finner det nødvendig. Hør Nardis – Miles Davis-låten som jazzlegenden aldri spilte inn selv (sannsynligvis fordi han følte Bill Evans gjorde den bedre enn noen andre) – og hvordan gitaren broderer seg rundt de løse lister-seg-lett-på-tå-trommene og -symbalene mens bassen spaserer rundt i lokalet og inviterer alle inn.

Magne Fonn Hafskor
Journalist i Bergensmagasinet. Send meg en epost
ANNONSE:
Peisbord 800×300

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this