PÅ BORDET: Hvis vi har nok penger og kan kjøpe inn den maten vi ønsker, så kan vi vel kaste litt innimellom. Litt spagetti her og litt spagetti der; spiller det egentlig noen rolle?
Tekst: Mette Nygård Havre
I begynnelsen av november hadde jeg foredrag for 400 ansatte i Etat for bygg og eiendom i Bergen kommune. Etter foredraget stilte konferansieren meg et spørsmål som har kvernet mye i mitt hode: «Er det ikke litt simpelt at vi skal lage restemat?»
[PostBlock id=478]
Vel, rett skal være rett. Jeg hadde i foredraget vist frem et eksempel på hvor mye pasta enkelte kaster. Mange koker alt for mye spagetti, og i stedet for å ta vare på restene så kastes de. Sjokkerende store mengder med middagsrester kastes rundt om i landet, selv om middagsrester er knallgodt som lunsj dagen etter.
Jeg viste derfor et eksempel i mitt foredrag på hvor enkelt du kan trylle om spagettirester. Finn frem en saks, klipp spagettien i mindre biter, rør inn kjøttsausen og to egg. Så tar du røren i muffinsformer. Steik på 200 grader i 15 minutter, og voila, du har en ny rett; spagettimuffins.
Å gjøre alle til matreddere tar tid, men det går fremover i riktig retning.
Disse har vært stor suksess hjemme hos oss – og også hos mange andre – så da konferansieren spurte meg om det ikke er litt simpelt å lage spagettimuffins av spagettirestene, så visste jeg først ikke hva jeg skulle svare.
Jeg tenkte med en gang at dette spørsmålet går dypere enn bare disse spagettimuffinsene. Tenkte han at hele foredraget mitt var simpelt? At det jeg ber folk om å gjøre ikke har stor nok betydning? Hvis vi har nok penger og kan kjøpe inn den maten vi ønsker, så kan vi vel kaste lit innimellom. Litt spagetti her og litt spagetti der; spiller det egentlig noen rolle?
Jeg fikk flere kommentarer etter foredraget. Noen takket meg for at jeg hadde gitt dem gode ideer. Noen sa at nå skal de ha bedre fokus på matredding. Noen sa til og med at de skulle lage spagettimuffins neste gang de hadde pastarester. Det beste var hun som sa at hun gjerne skulle hatt mannen med, han har nemlig datoskrekk. Den burde kureres.
Jeg konkluderte med at jeg aldri skal tenke at det er simpelt når jeg redder mat, enten det er lite eller mye. Jeg skal tenke at alle monner drar. Jeg skal huske på at matproduksjon har et stort klimafotavtrykk, og at jeg i hvert fall skal være flink og sørge for at det fotavtrykket hjemme hos oss er så lite som mulig.
Dessuten, jeg tror ikke konferansieren mente å gi meg så dype tanker ved å stille meg spørsmålet. Han viste seg å være en matredder han også! Han fortalte nemlig at datteren stadig hadde kommet hjem med en overskuddsskive i matboksen. Det gjorde ham så fortvilet. Han ville ikke kaste en skive hver eneste dag.
Mens han satt og hørte meg holde foredraget, sendte han en melding til datteren. «Har du spist opp matpakken i dag, jeg hører nemlig på en matredder her» skrev han. «Ja, jeg har spist opp alt sammen» svarte hun, med bildebevis.
Bildebeviset fikk jeg selv se, og da måtte jeg smile stort. Å gjøre alle til matreddere tar tid, men det går fremover i riktig retning.
