Zachariasbryggen Bryggeriet.biz
THE BEATLES’ SVANESANG: «Abbey Road» var den siste platen The Beatles spilte inn sammen, men ble utgitt åtte måneder før «Let It Be». Plateomslaget viser de fire medlemmene i The Beatles som symbolsk krysser fotgjengerovergangen bort fra EMI Studios (den hvite bygningen til venstre på bildet).

– Alle veier leder til The Beatles

­– Drar du en lenke fra en av vår tids store artister, kommer du før eller siden tilbake til The Beatles, sier Bård Ose. Forfatteren og journalisten åpner Beatlesfestivalen med å presentere sin nye bok om Verdens Viktigste Band.

Den årlige Beatlesfestivalen flyttes nå til Bergen, etter å ha vært holdt på Beitostølen siden 2006 – da Terje Steinsrud startet den opp sammen med avdøde Eivind Rølles og hans band The Fabulous Couldhavebeens. Festivalen holdes i år på Grand Hotel Terminus ved jernbanestasjonen, og starter nesten på dagen 60 år etter at The Beatles slapp debutsingelen «Love Me Do».

She Loves You er det første jeg husker av musikk. Min mor sa at jeg jeg reagerte som en kalv som slippes ut på vårbeite. Det var lyden av frihet.

Denne ble sluppet i England 5. oktober 1962, en dag som gjerne kan kalles The Beatles fødselsdag – etter et lengre «svangerskap» med navnebytter, tre utskiftinger av trommiser, fast spillejobb i Hamburgs «red light district», tapet av en god venn og tidligere bandmedlem (Stuart Sutcliffe), hyppige opptredener på The Cavern Club i Liverpool, og et «nei takk» fra Decca Records («guitar groups are on the way out» var beskjeden bandets manager, Brian Epstein, fikk).

Kort tid etter signerte EMI-produsent George Martin dem – og resten er historie.

560 SIDER MED BEATLESHISTORIE

Mer informasjon og fullt program: Se beatlesfestivalen.no

Dette er en historie som Bård Ose har fortalt noen ganger gjennom årene, og i år vil han markere bandets «fødselsdag» med å presentere sin tredje bok om The Beatles – med tittel «The Beatles låt for låt: Historien bak sangene» (Bodoni forlag). Bård Ose vil da bli presentert som (i god beatlesk ånd) «festivalguru», og lover et foredrag med både kjente og ukjente historier om bandet.

– Jeg pleier å si at hvis du underholder de kvinnelige tilhørerne, så kommer alle guttene. Det fungerer ikke andre veien. Hvis jeg snakker til nerdene, så går jentene – og det er halvparten av publikum, og vel så det, sier han.

Den nye boken hans er en kraftig oppdatert utgave av den forrige, «Beatles hele livet» (Vigmostad & Bjørke, 2007) – der vi fikk historiene om hver eneste innspilling The Beatles gjorde fra debuten i oktober 1962 og frem til avskjeden i mai 1970. Boken er nå utvidet til 560 sider – og har med 350 bilder av plateomslag fra hele verden.

– Jeg har jo vært i Liverpool noen ganger siden 2007, så jeg har fått en del morsomme historier som jeg har lagt inn i de forskjellige låtene, forteller Bård Ose.

Så du går gjennom alle låtene?
– Ja hver eneste innspilling, og ikke bare de som kom ut på 60-tallet, men også alle låtene som er kommet senere – blant annet opptakene fra BBC Radio. Men det går kronologisk, så du følger historien fra og med Love Me Do.

Strawberry Fields Forever er min favoritt. Som nr. 2 har jeg Get Back, fordi det er rock’n roll-bandet Beatles. Ingen slår den på trommer sånn som Ringo gjør.

– Går du inn og mener noe også, som å liste opp de ti beste Beatles-låtene?
– Nei, men jeg er veldig raus med ros til Ringo, som jeg mener er den mest geniale britiske trommeslager på 60-tallet. På A Day in the Life er det en strofe som går «four thousand holes in Blackburn Lancashire». Neste gang du hører den kan du legge merke til at Ringo her tar en overgang på trommene som om han spiller 4000 hull.

– Er det den aller beste låten ever med The Beatles?
Strawberry Fields Forever er min favoritt. Som nr. 2 har jeg Get Back, fordi det er rock’n roll-bandet Beatles. Ingen slår den på trommer sånn som Ringo gjør. Og så elsker jeg sånne sprø låter som de som de av og til spilte – som Mr. Moonlight og You Know My Name (Look Up the Number) – sånne sanger som folk gjerne skjeller ut. De hadde en utrolig humor. Det er en del av pakken The Beatles. Det var ikke bare et rock’n roll-band.

FESTIVAL I BEATLESK ÅND: Beatlesfestivalens «guru» Bård Ose (til høyre) lover et foredrag med både kjente og ukjente historier om bandet. Festivalens motor er en annen «guru», nemlig byens lokale markedsføringsgeni Erik Blindheim (til venstre). (Foto: Magne Fonn Hafskor)

TREKKPLASTER FRA TRONDHEIM

NY BEATLES-BOK: Bård Oses nye bok forteller historiene bak hver eneste innspilling The Beatles gjorde fra debuten i oktober 1962 og frem til avskjeden i mai 1970.

Arrangementskomiteen for Beatlesfestivalen består av 14 The Beatles-entusiaster fra flere steder i landet. Festivalens motor er en annen «guru», nemlig byens lokale markedsføringsgeni Erik Blindheim.

– Jeg gikk med planer om å lage en Beatlesfestival i Bergen allerede i 2014, men slo det fra meg fordi jeg ikke hadde lyst til å konkurrere med Terje Steinsrud, forteller han.

Selskapet Den norske Beatlesfestivalen AS ble etablert i mai, og siden har det gått slag i slag. Terminus ble valgt som festivalhotell for å kunne ha alle konsertene og foredragene under samme tak. Konsertene vil bli holdt i Terminus Hall, der det er lov å ha inntil 400 personer.

– Jeg har vært der på konserter, og det har fungert veldig fint. Av praktiske og økonomiske grunner så er det lettest å ha alt på ett sted, og det er jo greit for de tilreisende – de slipper å gå noe sted, og kan beholde tøflene på.

Det største trekkplasteret på årets festival blir muligens Trondheims-bandet Difference, som spiller lørdagen. De startet i 1966 som et Procol Harum-inspirert progband med mye bruk av orgel. Gruppa ble oppløst i 1969, men spilte sammen igjen fra 1974 til 1980.

De tre kjernemedlemmene Ivar Gafseth, Tore Johansen og Erling Mylius opptrer fortsatt sammen under navnet Travellin’ Strawberries – og stod blant annet bak den populære tv-serien «The Julekalender» (TV 2, 1994).

Bort sett fra The Julekalender-serien var dette ukjent rockehistorie for meg, så i forkant av intervjuet ba jeg Dag-Arne Nilssen (Bergensmagasinets levende rockeleksikon) om å gi meg en kjapp oppdatering.

LEGENDARISK TRONDHEIMSBAND: Difference ble startet i 1966 som et Procol Harum-inspirert progband med mye bruk av orgel. De tre kjernemedlemmene Ivar Gafseth, Tore Johansen og Erling Mylius stod blant annet bak den populære tv-serien «The Julekalender». (Pressefoto)

NORGES SVAR PÅ PROCOL HARUM

– Difference var et svært bra band som aldri har fått den statusen de fortjener, sier han, og legger til at singelen Tree of Love (1967) hadde blitt en verdenshit om de var fra England.

– Den ble innspilt flere ganger, men originalversjonen er mest imponerende med tanke på hvilket utstyr som fantes på den tiden. Perfekt Bee Gees som ikke er brødrene Gibb.

– Difference var et svært bra band som aldri har fått den statusen de fortjener. Singelen Tree of Love (1967) hadde blitt en verdenshit om de var fra England.

– Det som er smertelig leit med sekstitallet i Norge er at svært få grupper fikk lov å gi ut album. Difference måtte derfor ta til takke med singelplater, og de er jo nå like sjeldne som hønsetenner, sier Bård Ose – som er helt enig med vårt vandrende rockeleksikon.

– De hadde altså så gode låter; de stod ikke tilbake for noen. For meg er Tree of Love Norges svar på A Whiter Shade of Pale.

Bandet kom til slutt ut med to LP-platene «Difference» (1975) og «Different Ways» (1975) – begge nylig nyutgitt på CD i serien Norske albumklassikere (se norskealbumklassikere.no).

Hvordan har platene deres holdt seg?
– Jeg synes de er veldig gode. Symfonisk rock vil jeg kalle det. Det som skjedde med Difference på 70-tallet var at det ikke gikk an å leve av musikken i Norge, så tre av de begynte som skuespillere og jobbet fram Trøndelag teater og andre ting – og endte til slutt opp som The Julekalender.

– De er pensjonister nå?
– Ja, men det som er overraskende kjekt er at de fortsatt låter som Difference, så jeg gleder meg grådig. De kommer til å kjøre en halvtime bare med Beatles-låter, i tillegg til skikkelig gode Difference-låter som Tree of Love og Ballad of a Broken Heart.

LOVE ME TOO: Cavern Beatles kommer fra Liverpool, og regnes som et av de aller beste Beatles-coverbandene – med intensjon om å gjenskape sin individuelle rollefigur på scenen. (Pressefoto)

LONELY HEARTS CLUB BANDS

LOKALT HYLLESTBAND: Nowhere Men har holdt på i 22 år – og dét med noen av byens fremste musikere: Helge Nyheim, Arild Seim, Helge Haugland og Daniel Birkeland. (Pressefoto)

Etter Difference-konserten går Cavern Beatles på scenen. De kommer fra Liverpool, og regnes som et av de aller beste Beatles-coverbandene, med intensjon om å gjenskape sin individuelle rollefigur på scenen. Dette er altså på lørdagen, en dag inn i festivalen. De ivrigste har da allerede fått med seg festivalåpningen med de lokale tribute-bandene Nowhere Men og B-Sides Beatles.

Sistnevnte består av de lokale musikerne Einar Kinden (bass) og Rolf ‘Roffa’ Thomsen (trommer) og to brødre fra New York: Brian Cancemi (rytmegitar) og Gary Owen (sologitar).

– Gary bor nå i Fyllingsdalen, og jobber på heltid med musikk – både som soloartist og med det New York-baserte bandet «The Blue Meanies», opplyser Erik Blindheim.

BEGGE SIDER: Gary Owen er blitt omtalt som «en levende Beatles-jukebox». På Beatlesfestivalen opptrer han både alene og sammen med hyllestbandet B-Side Beatles. (Pressefoto)

– Han er blitt omtalt som «en levende Beatles-jukebox», og byr på seg selv og sin kunnskap innimellom sangene. På Beatlesfestivalen opptrer han både alene og sammen med B-Sides Beatles. Det blir mye trivia og fantastisk Beatles-musikk!

Når det gjelder Nowhere Men, så er dette et Beatles-hyllestband som har holdt på i 22 år – og dét med noen av byens fremste musikere: Helge Nyheim (Ralph Myerz and the Jack Herren Band, Dark Side of the Wall), Arild Seim (Son Mu, Helen Eriksen Band, Bergen Blues Band og mange andre), Helge Haugland (The Rust, Demolition Band) og Daniel Birkeland (Waterwagon).

– Nowhere Men har et rått og energisk uttrykk som tar en tilbake til The Beatles sine første år, men gjør også mange låter fra deres senere katalog. Tette harmonier og en kjemi som det slår gnister av har gjort dette bandet til et av Vestlandets beste beatlesband, slår Blindheim fast.

KRYSSER GATEN: Bergens svar på Abbey Road må være fotgjengerfeltet utenfor jernbanestasjonen – et steinkast unna det som er igjen av Nonneseter kloster, og i dag et viktig knutepunkt for kollektivtransport. Innfelt bilnummer: Det originale bilnummeret på Abbey Road-coveret var (ifølge Bård Ose) 281F, og ikke 28 IF – slik legenden om Pauls død vil ha det til. (Foto: Magne Fonn Hafskor)

– BEATLES ENDRET MUSIKKEN, DYLAN SAMFUNNET

– Hva vil dere si at Beatles har betydd? Hva hadde verden vært uten Beatles?
– Du hadde i hvert fall hatt en helt annen utvikling i rockens historie, og da tenker jeg først og fremst på den symfoniske rocken – med band som Supertramp, Electric Light Orchestra og 10cc. Det å være så oppfinnsom, og å kunne strekke grensene og blande sjangre, sier Bård Ose.

LIVERPOOL-GUIDE: Jackie Spencer kommer til festivalen for å gi en virtuell tur til de mest kjente Beatles-stedene i Liverpool – som Penny Lane, Strawberry Field og gravstedet til Eleanor Rigby. (Pressefoto)

– Når det gjelder samfunnet, så tror jeg at Bob Dylan har hatt en større betydning. Allerede i 1962 kom han med tekster som sa noe annet enn «Love Me Do». Han hadde en sånn dristighet i det han sang.

Som eksempler nevner han The Death of Emmett Till – som handler om mordet på en 14 år gammel svart gutt, begrunnet med at han ikke hadde vist tilbørlig respekt for en hvit kvinne – og The Lonesome Death of Hattie Carroll – om mordet på en kvinnelig svart bartender, der drapsmannen slapp unna med seks måneder i fengsel.

– Borgerrettighetskampen i USA på 60-tallet hadde stått stille, hadde det ikke vært for Bob Dylan. The Beatles kom jo fra Storbritannia, og opplevde ikke rasisme på nært hold før de kom til USA i 1964.

Da de kom til Sørstatene, nektet de å opptre på en konsert som var forbeholdt hvite. Det straffet seg da de kom tilbake i 1966 og John Lennon kom med den famøse uttalelsen om at The Beatles var større enn Jesus.

– Det var folk fra Sørstatene som reagerte, og det hadde ikke så mye med kristendom å gjøre. Det handlet om at «nå kan vi ta de».

DEN BESTE JULEGAVEN: En ung Bård Ose tester sin første platespiller med å spille Arne Bendiksens «Den siste mohikaner» (Triola, 1961). Bildet er fra julen 1963. (Foto: Privat)

MUSIKK FRA EN ANNEN PLANET

TETT PÅ BEATLES: Beatles-legenden Tony Bramwell skal intervjues på scenen av Bård Ose. Han var The Beatles’ manager, og stod bak flere av bandets videoer. Boken «Magical Mystery Tours: My Life with the Beatles» (2006) handler om hans opplevelser fra denne tiden.

Der kunne jeg satt punktum, men det er ikke lett å avslutte samtalen når temaet er Verdens Viktigste Band. Dessuten er kaffen akkurat passe lunken og været sommerlig til tross for at vi treffes i midten av september. Bård Ose forteller at han oppdaget The Beatles allerede som fireåring – da She Loves You (1964) tonet ut av farens radiokabinett.

– Det er det første jeg husker av musikk. Min mor sa at jeg jeg reagerte som en kalv som slippes ut på vårbeite. Det var lyden av frihet. Det er dét det er, lyden av frihet. Det er denne gnisten som blir fyrt. Det er den gnisten som tenner deg. Du glemmer det aldri.

Han hadde allerede fått sin første platespiller, og fikk vinylplater fra foreldrene både til jul og bursdager.

– Adopterte du Beatles-frisyrene etter hvert?
– Nei, jeg fikk ikke lov til det, men jeg kan liksom peke på hvor jeg var hver gang jeg fikk en ny Beatles-singel. Jeg husker godt første gangen jeg hørte Strawberry Fields Forever. Jeg satt på kjøkkenet og hørte på den der. Det var noe helt nytt; det hørtes ut som det kom fra en annen planet.

Det sterkeste minnet hans er fra den dagen nyheten kom om at The Beatles ble oppløst (sannsynligvis 10. april 1970 – «Paul is quitting The Beatles» stod det med krigstyper på forsiden av britiske Daily Mirror).

– Jeg husker det veldig godt. Det var til og med på Dagsrevyen. Jeg stod på kjøkkenet og smurte meg en skive da min mor ropte at «Beatles er på tv». Det var som om hele kameratflokken forsvant. Det var helt forferdelig. Jeg kan tenke meg at sorgreaksjonen var like sterk som når du må flytte fra alle vennene dine til et annet land.

BEATLES-SINGLER: Bård Oses nye Beatles-bok har 350 bilder av plateomslag fra hele verden. Singlene på bildet er fra Japan, Bolivia, Israel og Brasil.

«IT’S A FESTERING WOUND»

– I Peter Jacksons dokumentarserie «Get Back» virker det som om det var en forsonende og vennlig tone mellom dem. Er du enig i det?
– Tvert imot. De er høflige med hverandre og har den kameratslige tonen. Den må jo være der fordi de har vært venner så lenge. Men for eksempel så er krangelen mellom Paul og George mye lengre i dokumentaren – og det er en ganske lang sekvens med et skjult mikrofon-opptak av John og Paul som sitter på en restaurant og diskuterer hvordan de skal få George tilbake etter at han hadde forlatt dem under innspillingen av Let It Be-filmen.

«It’s a festering wound that we’ve allowed to… and yesterday we allowed it to go even deeper, and we didn’t give him any bandages» sier Paul. «We both do that to George this time, and because of the build-up to it» bekreftet John.

– Det som gjorde at George forlot The Beatles, var nok den følelsen av å hele tiden bli holdt nede. Han fikk ikke slippe til med sine sanger.

– Altså, de innrømmer at de har vært ufine mot George, og snakker om at de kanskje bør få han tilbake – så jeg synes at det blir forsterket. Samtidig så er jeg helt enig i at det var en mye mer munter stemning enn i den gamle kinofilmen [Let it Be, 1970], men jeg kan ikke si at jeg synes de virker forsonet med hverandre.

– Men på «Abbey Road» er de jo et band igjen?
– Ja, men det er jo etterpå. Da har de inngått en slags avtale om at «nå må vi skjerpe oss, vi må lage én god plate til, og George Martin må være produsenten» (Phil Spector produserte «Let It Be», journ. komm.), men nei, altså jeg satt jo og så hele dokumentaren i påsken.

– Så det var ikke et plaster på såret for deg?
– Nei, men det hadde jeg ikke forventet heller. Det er akkurat det samme med fotball – i det øyeblikket du er sammen på banen, så skal du spille for å vinne. Så når Beatles går på taket av Apple-bygningen for å spille Get Back-konserten, så ville ikke George være med. Han protesterte helt til like før de gikk på, sier Ose.

– Men i det øyeblikket de plugger i forsterkerne og spiller; da er det «vi» som er Beatles. Ingen skal komme her og ødelegge nå. Etterpå, når de sitter nede og skal pakke koffertene, så kan de godt kjefte på hverandre og si dra til helvete – men når de står på taket og spiller, så er de The Beatles. Det er helt magisk – og det er dét du sitter igjen med etter åtte timer med den dokumentaren.

COVERKUNST: Platecoverne til The Beatles var kunstverk i seg selv; fem av dem (fra «With the Beatles» til «Rubber Soul») fotografert av Robert Freeman. «He was imaginative and a true original thinker» sa Paul McCartney ved hans død i 2019.

GJENFORENT ETTER 25 ÅR

Erik Blindheim har også sett Peter Jacksons åtte timer lange dokumentarserie, og sitter igjen med en følelse av at det faktisk var god stemning mellom «The Fab Four».
– Stemningen var god, og det var et samarbeid, men jeg har ikke tenkt på det på samme måte som deg, Bård, sier han.

– Når Beatles går på taket av Apple-bygningen for å spille Get Back-konserten, så ville ikke George være med. Han protesterte helt til like før de gikk på. Men i det øyeblikket de plugger i forsterkerne og spiller; da er det «vi» som er Beatles. Ingen skal komme her og ødelegge nå.

– Det forstår jeg, men jeg tror det er farget av at du har sett Let it Be-filmen, svarer Ose.
– Den er veldig mørk og trist, og viser et band som går i oppløsning. Når du da får se et band som bare er på lag og koser seg og har det gøy, så er det klart at det det er forsonende. Det som gjorde at George forlot The Beatles, var nok den følelsen av å hele tiden bli holdt nede. Han fikk ikke slippe til med sine sanger.

Dette ble tydelig på George Harrisons soloplate «All Things Must Pass» (1970), som kom ut i november 1970. Halvparten av låtene på denne ble skrevet mens han fortsatt var med i The Beatles.

– Da de skilte lag, sa George at «jeg vil aldri være med i et band der Paul er med». Nei, det var vondt. Det stakk dypt. Bare én eneste gang blir Paul invitert til å spille på en plate av George, og det var for å kore på låten All Those Years Ago (1981) – den eneste låten etter bruddet der hele The Beatles var med, men uten at de var samlet i studio.

Først 13 år senere – og 25 år etter innspillingen av «Abbey Road» – var de tre gjenlevende Beatles-medlemmene igjen samlet i samme studio. Dette var under arbeidet med dokumentarserien «The Beatles Anthology», som ble vist på nyåret 1995. I kjølvannet av denne ble det gitt ut tre dobbeltalbum («Anthology» 1, 2 og 3) med tidligere uutgitt materiale, deriblant de nye singel-låtene Free As A Bird (1995) og Real Love (1996). Disse var basert på demoer John Lennon hadde spilt inn før han døde.

EN SANG FOR DET NYE ÅRET

–  Hva synes du om de to «nye» Anthology-sangene?
– De er flotte, og det skriver jeg om i boken min. Men hvis du skal sette de opp mot det som The Beatles gjorde, så bommer du – for The Beatles ble oppløst i 1970. Nå hadde de Jeff Lynne som produsent, og han kommer fra det bandet som John Lennon mente var syttitallets Beatles [Electric Light Orchestra], sier han.

– Det er Yoko Onos skyld at gruppen ble oppløst, men det er hennes fortjeneste at vi har det tiåret som ingen kan rokke ved.

– Altså, Real Love er jo en av de flotteste innspillingene jeg vet om. Hvis du hvis du ser på hva annet som kom ut i 1996, så er det ikke det mye av det jeg hører på i dag – med unntak for Real Love. Det er den første platen jeg spiller på første nyttårsdag. Dette er det nye året. Så jeg synes at det er en fantastisk fin låt.

– Det er fine låter, men det er ikke Beatles.
– Nei, men jeg synes at de holder innenfor sin tidsepoke. Vi kan ikke sammenligne de med Strawberry Fields Forever. Men nå skal jeg nevne tre låter: I Me Mine, Here Comes the Sun og Paperback Writer. Hvilke av de er John Lennon ikke med på?

– Jeg er en av dem som mener at det er perfekt at The Beatles ble oppløst, fordi da har du et gullkantet tiår. Du har ikke den berg- og dalbanen som Rolling Stones har hatt.

– «Paperback Writer» er han med på, men kanskje ikke på «Here Comes the Sun» og «I Me Mine»?
– Riktig. Det er mange innspillinger som er gjort uten John Lennon, men vi ser på det som The Beatles. John Lennon var sjefen i The Beatles, men det er mange innspillinger som de gjorde i 68-69 som han bare ga blaffen i. I Me Mine ble spilt inn i januar 1970, etter at John Lennon hadde sagt takk og farvel. Han sluttet i september 1969 – da han sa at han oppløste The Beatles.

– YOKO ONO OPPLØSTE THE BEATLES

BEATLES BLIR OPPLØST: – Det var som om hele kameratflokken forsvant. Det var helt forferdelig. Jeg kan tenke meg at sorgreaksjonen var like sterk som når du må flytte fra alle vennene dine til et annet land, sier Bård Ose. (Faksimile fra forsiden av Daily Mirror, 10. april 1970)

– Yoko Ono har fått mye pepper. Hva tenker du om hennes rolle?
– Det var hun som oppløste Beatles. Hun fikk John Lennon til å skjønne at du klarer deg på egen hånd. Du trenger ikke å være med i den gjengen der.

– Hvis vi ser helt nøkternt på det – ser bort fra kjønn, rase og politikk – så var Yoko en anerkjent kunstner før hun ble kjent med John. Hun ofret veldig mye for å være sammen med denne langhårete rockeren, som egentlig var en dust i forhold til henne kunstnerisk sett. Hun lærte han opp i avantgarde og i kunst, og det skal hun ha ære for. At hun gjorde slik at han kunne løsrive seg. Hun frigjorde John Lennon både åndelig og på andre måter, sier han.

– Jeg er en av dem som mener at det er perfekt at The Beatles ble oppløst, fordi da har du et gullkantet tiår. Du har ikke den berg- og dalbanen som Rolling Stones har hatt. Bare se på John Lennons karriere som soloartist – han gikk jo rett til bunns – og Paul McCartney som kom med den ene merkelige platen etter den andre. Vi har ikke hatt bruk for det. Det slapp vi. Derfor sier jeg at det er Yoko Onos skyld at gruppen ble oppløst, men det er hennes fortjeneste at vi har det tiåret som ingen kan rokke ved.

FRA BEITOSTØLEN TIL BERGEN: Første møte i arrangementskomiteen ble holdt i mai. Fra venstre: Are Stegane, Bård Ose, Mette Iren Tangedal Cancemi, Kjetil Smørås, Terje Steinsrud, Jan Henrik Fosse, Erik I. Blindheim, Jan Berg og Gaute Birkeli. (Foto: Trond Blindheim)
ANNONSE:
Peisbord 800×300

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this