SnapDrive karriere toppbanner
Ove Landro (foto: Magne Fonn Hafskor)

Den som gir seg er en dritt

LEDEREN: Er Greta Thunberg vår tids Pippi Langstrømpe? Og er det slik hun, verdens sterkeste jente, får voksne til å bli inderlig truffet eller mektig provosert med sin kompromissløse rettferdighetssans?

November. Rim på bakken. Snørr i nesen. Fyr i peisen. Reidar på puben er rød på nesen. Hei hå. Nå er det snart den tiden igjen. Men november er en måned på venterommet. For de små. Vi andre krummer nakken. Graver i lommeboken; den er god på bunnen, men det er langt ned.

Julen kom allerede i oktober, konstaterer barna, eller ungdommen, med ironisk distanse og flirer når vi passerer stativet med kakemenn to meter fra kassen. Jeg synes jeg kan se fortvilelsen i øynene til mødrene som vet at jo lenger de utsetter den hjemmelagde kalenderen, jo mer stress blir det, og mennene som prøver å henge med, om så bare én av pakkene i kalenderen, om så bare én kakemann eller én pakke med snøballer fra Freia, du vil ikke tro hvor godt det er, pappa.

Så det gjelder å holde ut. Puste med magen.

«Havet, døden og kjærligheten. Det er det det handler om. Den som gir seg er en dritt». Sier Helge Jordal. Synger Gabrielle. På sin siste singel.

Før desember kommer november. Jeg er travelt opptatt med å arrangere besøk for minsten. Hun organiserer, skriver lister, menyen er klar, taco selvsagt, litt kylling og salat for dem som ikke er en del av tacogenerasjonen, kanskje en pizza, spør jeg, hun drar på det, men sier okei, da blir det noe til alle.

Født sent på året. Alle de andre på fotballaget har vært elleve en stund. Noen er et hode høyere og noe har skjedd med muskulaturen i løpet av sommeren, for nærmest ut av det blå skyter de så hardt at det smeller i stolpen så det gjaller et ekko gjennom hallen vi har fått av Trond Mohn.

Pjusken, katten som streifet forbi for snart syv år siden og bestemte seg for å slå seg ned blant nybyggerne her ute på øyen, stikker innom i ny og ne for å sjekke at huset står og at matskålen fremdeles fylles opp. Nå for tiden er det bare Pjusken som vil sitte på fanget.

Når hun står ved siden av kusinen sin lurer jeg på om hun vil bli like høy. Kusinen skjøt fart i sommer, og hver gang jeg så henne var det som om hun hadde strukket seg ytterligere en centimeter mot himmelen, hun er tøffere nå også, tar seg forbi en spiller eller to, og de som prøver å stoppe henne faller mot bakken. De kan bli så god som de vil, tenker jeg, men de er elleve, og fotball handler ennå om vennskap og gode opplevelser sammen. Slåss på trening kan de gjøre når de blir voksen.

Nå skal de en uke til Florida. Jeg og Balder skal passe huset alene. Pjusken, katten som streifet forbi for snart syv år siden og bestemte seg for å slå seg ned blant nybyggerne her ute på øyen, stikker innom i ny og ne for å sjekke at huset står og at matskålen fremdeles fylles opp. Nå for tiden er det bare Pjusken som vil sitte på fanget.

Til og med Balder er blitt stor. Hunden skraper på døren når han kjenner at han må på do, snur seg og setter øynene i meg. Legger hodet på skakke og holder blikket mitt fast: Skjønner du ikke en dritt?

Joda, jeg skjønner. Uansett vær må han ut noen turer for dagen og markere seg i nabolaget. Han har sett seg ut plenen til en nabo. Ikke en av de nærmeste heldigvis. Det er så mørkt at jeg må ha hodelykt for å finne det lille han etterlater seg i det våte og stadig gulere gresset, så flere kvelder i uken står jeg langs veien på Frekhaug, lett foroverbøyd, som om jeg skal kaste opp under den stjerneklare himmelen, og lyser etter bæsj. Jeg tør ikke la være. Jeg føler bæsjskam.

Greta Thunberg kunne ikke brydd seg mindre, hennes perspektiv er langt større, og hun mister ikke en gang fokus på grunn av en miljøpris fra Nordisk råd og en halv million kroner på konto.

«Det er en stor ære. Men klimabevegelsen trenger ikke flere priser, det vi trenger er makthavere som lytter til den best tilgjengelige forskningen», sier Thunberg, og går hardt ut mot Johan Sverdrup-feltet, som skal pumpe opp olje for 1400 milliarder kroner i 50 år.

Slik blir hun vår tids Martin Luther, sier kollega Magne Fonn Hafskor. Luther kom med kritikk av pavekirkens avlatshandel, som gikk ut på at folk kunne betale penger til kirken for å få avlat, det vil si redusert straff for uoppgjorte synder.

Kanskje jeg kunne betale naboene en fast sum mot at Balder får slippe seg helt løs her ute, med hele seg. Min egen avlatshandel, eller avføringshandel, om du vil.

«Ibland måste man göra saker man inte vågar, annars är man ingen människa utan bara en liten lort», sier Jonatan i Brødrene Løvehjerte.

Er Greta Thunberg vår tids Pippi Langstrømpe? Og er det slik hun, verdens sterkeste jente, får voksne til å bli inderlig truffet eller mektig provosert med sin kompromissløse rettferdighetssans? «Ibland måste man göra saker man inte vågar, annars är man ingen människa utan bara en liten lort», sier Jonatan i Brødrene Løvehjerte.

Vi er kanskje en liten lort, Balder. Verden får andre ta seg av. For snart er det jul. Snart skal vi legge nye planer her ute i vår lille verden. Hele tiden mens vi rusler rundt i nabolaget og markerer at det er her vi bor.

Er vi heldig kommer snøen og dekker alle spor.

Ove Landro
Redaktør Bergensmagasinet AS | Helgesensgate 17 | 5038 Bergen | Norge
ANNONSE:
Peisbord 800×300

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this