Ove Landro (foto: Magne Fonn Hafskor)

Den mørke siden av månen

LEDEREN: Pink Floyd skulle være min musikk. Og Sleiken sin. Herregud som jeg gledet meg til å presentere dette for ham. Jeg hadde ikke fortalt om kassettspilleren en gang, hadde ventet på det rette øyeblikket, for det var mye som sto på spill; nå kunne vi sitte på mitt rom og høre på musikk; det hadde vi aldri gjort.

Jeg fikk kassetten. Holdt The Wall i hånden. Åpnet den. Brettet ut kassettcoveret. Spenningen. Iveren. Gleden.

Denne helgen fyller Pink Floyd tribute-bandet Dark Side of the Wall Grieghallen to ganger, etter å ha vært på norgesturné med Pink Floyds sanger og solgt ut Oslo Konserthus siste helgen i februar. Det tar meg naturligvis tilbake til Dalen. For Pink Floyd var bandet som skrev soundtracket til min reise fra barn til ungdom.

Vi hang sammen hele sommeren. Vi var tolv, kanskje tretten. Det var så lett for Sleiken. Han tok hånden til Mette på vei ned fra Krokatjørnet. En gang slang han en arm rundt henne. En kveld satt hun på fanget hans mens han lekte med de lyse krøllene hennes. Jeg så ham legge en hånd på låret, og før du visste ordet av det strøk han en finger over navlen hennes.

Jeg hadde hjertet i halsen, svelget fort. Han var ikke redd for noe. Og selv om jeg ikke kan ta æren for noe av det, var det oss fire, Sleiken, Mette, Frida og meg. Jeg beveget meg inn i noe hvor alt var nytt. I det jeg åpnet døren hos Sleiken gikk jeg ikke bare inn i en kjeller, men inn i en ny parallell verden hvor alt kunne skje, alt utenfor forsvant, noe var bak oss, og noe nytt ventet der fremme.

Det var det eneste jeg tenkte på når jeg var hjemme og spiste middag, eller jeg var på vei til skolen sammen med Sleiken hvor vi snakket om kvelden før, på skolen, hvor Mette og Frida kom bort til oss og vi fire sto sammen i hvert friminutt, og jeg kunne med sikkerhet si at alle andre var misunnelig på oss, på det vi hadde, jeg var, nærmest ut av det blå, blitt en av de som jentene ville henge med.

Men alltid hos Sleiken. Aldri hos meg. Jeg måtte ta ansvar. Dette måtte bli mitt også, tenkte jeg mens jeg satt alene på rommet og hørte på Ti i skuddet som jeg hadde tatt opp på kassett, en finger på play og en finger på record, eller Singeltoppen på den lokale nærradioen.

Han spilte den på full styrke, Another Brick In The Wall traff meg som en knyttneve i magen, kunne ikke rikke meg i sofaen, hadde aldri hørt noe sånt, hey teacher, leave us kids alone, det var noe annet enn ABBAs sukkersøte When I Kissed The Teacher, som vi spilte i bilen på vei på ferie hver sommer.

Da far så hvor opptatt jeg var av musikk, fikk jeg kassettspiller med radio noen år tidligere, før noen andre, og takket være onkel hadde jeg hørt platen samme år som den kom ut, han inviterte meg inn på hans rom for å høre hans plater, veggen var dekket av plakater, han spilte den på full styrke, Another Brick In The Wall traff meg som en knyttneve i magen, kunne ikke rikke meg i sofaen, hadde aldri hørt noe sånt, hey teacher, leave us kids alone, det var noe annet enn ABBAs sukkersøte When I Kissed The Teacher, som vi spilte i bilen på vei på ferie hver sommer, over fjellet, over fjorden med bilferge, Kvanndal, Utne, Kinsarvik. Money, Money, Money mellom epler og plommer og jordbær og moreller i Hardanger.

Jeg verket allerede etter å si det til Sleiken, min tur var kommet, jeg skulle fortelle Sleiken om hva jeg hadde hørt, hva som hadde truffet meg, en lyd og en stemning som åpnet et rom i meg som jeg ikke visste om, det var et helt nytt musikklandskap, uttrykket, gitaren, bassen, stemmen til Roger Waters – jeg kunne ikke sette ord på det da, men jeg vet det nå, det var som om jeg var inni musikken, den kom fra alle kanter, plutselig barneskrik, The Thin Ice som glir over i Another Brick In The Wall, Waters desperasjon i stemmen, jeg forsto ikke hva han sang, hadde ikke begrep om hva konseptalbumet handlet om, men følte galskapen hans, og ja, mest av alt var jeg redd i det Another Brick In The Wall fadet ut og et helikopter fylte rommet, desperat latter, Waters stemme i fistel, flytende overgang til Another Brick In The Wall igjen, barnekoret, gitarsoloen til David Gilmour, gal mann som skriker om pudding, en telefon som ringer, barn som roper, ny overgang, Waters’ stemme på kassegitar, mother do you think they’ll drop the bomb, ny overgang, barnestemme, Goodbye Blue Sky, kunne musikk være sånn?

The Wall tok seg inn i meg, ble en del av meg, onkel hadde åpnet døren til et rom i meg jeg ikke visste om, og det eneste jeg trengte å gjøre var å sette The Wall inn i kassettspilleren og så var jeg i det rommet, i den verden, The Wall var nøkkelen, så jeg spurte far i bilen på vei hjem.

– Pink Floyd? sa han.
– Ja. The Wall, sa jeg.

Han nølte. Og det var ikke så rart, for det var ikke så lenge siden jeg hadde spurt om Knutsen og Ludvigsens Fiskepudding! Lakrisbåter! fordi jeg hadde hørt Hallo! Hallo! på radioen.

– Onkel har flere plater av dem, sa jeg.

– Han har faktisk peiling, la jeg til, og angret med det samme, for det var det samme som å si at far ikke hadde peiling. Faktisk hadde han spilt trompet som ungdom, og dessuten hadde han en plate av Commodores, og når han spilte Machine Gun høyt i bilen var det topp stemning. Og Easy, som fikk nytt liv med Faith No More. Hvordan kunne jeg vite at det var Lionel Ritchies første band, og at de ga ut platene på Motown og at jeg, ennå ikke kvisemoden, satt i bilen og digget R&B-sanger?

Men for det meste var det ABBA i bilen vår, og det hadde ingenting med fars musikkinteresse å gjøre, det handlet kun om at ABBA var vår feriemusikk, nærmest en familietradisjon, på samme måte som vi spilte julemusikk i desember, og ABBA var det eneste bandet vi kunne høre på som alle i bilen likte. Det var ikke harde kanter i ABBAs musikk, ingen konflikt, sangene ga ingen motstand, det var popmusikk som skulle skape harmoni, ikke utfordre, ikke stille spørsmål, ikke åpne nye rom i et menneske slik Pink Floyd gjorde.

Hva skulle jeg ikke gitt for å vite dette da, men jeg var et barn, kunne knapt engelsk og hadde ingen forutsetninger for å forstå hva Roger Waters sang om, det var kun stemningen musikken satte meg i, dette nye og ukjente som jeg ikke hadde følt før, som tok tak i meg slik ingenting tidligere hadde tatt tak i meg, den tunge, seige, langsomme og desperate lyden. Jeg gikk inn på rommet til onkel som en uskyldig guttunge og kom ut igjen som en forskrekket ungdom.

Jeg fikk kassetten. Holdt The Wall i hånden. Åpnet den. Brettet ut kassettcoveret. Spenningen. Iveren. Gleden. Det var aldri i mine tanker å spørre om far kunne spille den da vi kjørte bil, for det var noe som jeg visste allerede da, man kan ikke tvinge musikk på noen, Pink Floyd var ikke noe man spilte i bilen på full styrke på vei til Løkken på ferie og håpet at mor ville nikke anerkjennende og synge med, jeg så ikke for meg at vi skulle sitte alle fire i bilen langs Hardangerfjorden og synge hey, teacher leave us kids alone, all in all we’re just another brick in the wall, at lillebroren min ville juble og spille luftgitar når David Gilmours solo runget i bilen, gjennom Øystese, Fykse, Ålvik og endelig fremme på kaien i Kvanndal hvor vi kjøpte saftis hvis vi måtte vente på bilfergen.

Pink Floyd skulle være min musikk. Og Sleiken sin. Herregud som jeg gledet meg til å presentere dette for ham. Jeg hadde ikke fortalt om kassettspilleren en gang, hadde ventet på det rette øyeblikket, for det var mye som sto på spill; nå kunne vi sitte på mitt rom og høre på musikk; det hadde vi aldri gjort.

Jeg skulle ta regien. Det var alvor. Jeg fortalte om kassettspilleren.

– Det er en Sony, sa jeg.
– Ganske god lyd, la jeg til.

Han bare så på meg.

– Vi kan sitte hjemme hos meg og høre på Singeltoppen hvis du vil, eller spille The Wall av Pink Floyd. Har du hørt om de? Another Brick In The Wall? Drittøft, sa jeg og lette etter øynene hans, ville se reaksjonen.

– Kom, sa han. Så gikk han opp trappen, inn i stuen, ut i gangen og opp til andre etasje og inn på rommet til en av brødrene. Vi sto midt på gulvet og jeg skjønte ikke hva han ville. Så pekte han opp i taket, jeg løftet blikket, og da så jeg det. En svær The Wall-plakat.

– Men det er The Dark Side of the Moon som er tøffest, sa Sleiken.

Ove Landro
Redaktør Bergensmagasinet AS | Helgesensgate 17 | 5038 Bergen | Norge
ANNONSE:
Peisbord 800×300

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this