Zachariasbryggen Bryggeriet.biz

Da bensinen kostet 80 øre literen

BERGEN SLIK DET VAR – DEL 3: Kanskje det er slik at familiene betydde mer for hverandre tidligere, at venner og den helt nære familien har overtatt behovet for sosial kontakt. Og kanskje det at både mor og far er i arbeid, gjør at kollegaer overtar noe av det sosiale nettverket vi trenger.

Tekst: Knut Corneliussen

LES OGSÅ:
DEL 1: Da Norge var i krig
DEL 2: Markeveien etter krigen

MINIBIO: Knut Corneliussen

Far var drosjesjåfør. Derfor var vi en av de svært få familiene som hadde tilgang til bil.

Noen ganger i årene etter krigen kunne far til og med ta oss med på biltur til fjerne steder – som Milde, Blomsterdalen, Lønningen og Fana kirke. Disse turene var høydepunkter i livet, og ga mange muligheter til å skryte overfor de andre i gaten.

Under krigen var det mangel på bensin. Da gikk drosjene over til karbid som drivstoff. En stor tank ble plassert bak på bilen. Denne ble fylt med karbid. Sammen med vann laget karbiden en eksplosjonsfarlig gass som bilene brukte til drivstoff.

Mangel på kjøreoppdrag gjorde at far en stund under krigen hadde jobb på en karbidstasjon i Sandviken. Her besøkte jeg ham flere ganger. Både fra stasjonen og fra bilene som gikk på karbid kom der en karakteristisk stikkende lukt. Denne lukten «kjenner» jeg fremdeles når jeg tenker på den.

Noen biler, og de fleste bussene, gikk på «knott». Her ble tanken bak fylt med små vedskier. En ufullstendig forbrenning av knotten ga en gass som motorene kunne gå på. Noe særlig futt ble det ikke av det, men bilene og bussene gikk i alle fall.

BENSINMANGEL OG PENGESTABLER

YTRE MARKEVEI I ETTERKRIGSTIDEN: «Markeveien» – som Ytre Markevei ble forkortet til – var et paradis for barn å vokse opp i. Her var spennende hus, trange smug og en rekke ruiner etter bomber og granater fra engelske fly og tysk luftvern. (Illustrasjon: Elin Corneliussen)

Hver dag etter at far hadde vært på vakt, kom han hjem, tømte portemoneen på bordet og stablet pengene opp i fine stabler. Ettøringene, toøringene, femøringene, tiøringene, 25-øringene, 50-øringene og kronestykkene hver for seg. Under og like etter krigen var der forresten enkrones- og tokronessedler. I mine guttedager hadde vi også en 20-øring i Bergen. Den var firkantet, og var egentlig et trikkemerke, men den gikk som vanlig gangbar mynt.

Dagens utbytte kunne komme opp i 150 kroner på en god dag. Av dette gikk mesteparten til drosjeeieren. Far beholdt en viss prosent, pluss en fast sum hver dag. En gang i uken fikk min mor sin del av pengene. Husholdningspenger var et kjent begrep, og skulle dekke alle daglige utgifter til mat, vaskemidler, klær og annet.

Det skulle litt til før mor kunne «søke» om ekstra penger. Pengene satt ikke akkurat løst. Ikke det at far brukte så mye penger på seg selv, han var helst spartansk. Litt lommepenger til snus og en flaske øl av og til. Det lille som var igjen, ble satt av til den store drømmen: egen bil.

Den mest populære drosjen, også i de første årene etter krigen, var en førkrigsmodell av merket Dodge. Ved hjelp av to klaffseter bak ble den til en syvseter. Av andre merker kan jeg huske Chevrolet, Studebaker, DeSoto og Packard. Amerikanske biler alle sammen.

Det var en stor dag da far fikk drosjebevilling og kunne kjøpe seg egen bil. I 1949 var det vanskelig å få fatt på biler, så den første var en 1936 Studebaker. Prisen var 8000 kroner. Reparasjonene ble etter hvert så store at far måtte prøve å skaffe seg en ny bil.

EN «USLING» OG EN «QUISLING»: Nødsedler pålydende én krone (på folkemunne kalt «en usling») og to kroner («en quisling») ble utgitt i perioden 1940-1950. Vittige tunger sa at det gikk «to uslinger på én quisling».

I 1951 fikk han så kjøpetillatelse til en ny Citroën. Ved hjelp av innbytteprisen for den gamle, pluss litt hjelp fra banken, klarte han å reise de omtrent 10000 kronene som var nødvendig. Far pleide alltid å si at det ikke var hans bil, det var bankens.

Til slutt hadde far hatt så mange russiske biler at det ble lagt merke til i den russiske ambassaden i Oslo. Han ble derfor invitert på besøk, med reisen betalt.

Denne bilen hadde han til 1953, og han fikk mer for den enn den hadde kostet da han solgte den. Folk som ikke hadde kjøpetillatelse sto nemlig i kø for å få fatt på brukte drosjer. I 1953 kom «superbilen»; en Ford Customline jubileumsmodell med V8-motor til en pris av 28000 kroner. Det var en utrolig høy sum, og mange ristet på hodet over investeringen.

Motoren ytte 110 SAE-hester. Det tilsvarer vel 80-90 HK med dagens standard. Bensinforbruket var på flere liter per mil, men bensinen kostet bare 80 øre literen, så det gikk det òg.

EN FUKTIG KVELD I DEN RUSSISKE AMBASSADEN

Så kom den russiske perioden. Den første russiske bilen far kjøpte, var en Pobeda. En tvilsom bil med et gammelmodig utseende. Det tok ikke så lang tid etter Pobedaen at den første bilen av merket Volga dukket opp.

Her hadde russerne prøvd å etterligne amerikanske biler, og med det samme de kom, ble de oppfattet som ganske moderne. Litt undermotorisert riktignok, med tanke på det solide og tunge karosseriet. Etter den første Volgaen, ble det mange av samme type.

DEN ANDRE RUSSEREN: GAZ Volga ble oppfattet som ganske moderne biler, med en karakteristisk russisk stjerne montert på grillen. (Foto: Sergey Rodovnichenko)

Til slutt hadde far hatt så mange russiske biler at det ble lagt merke til i den russiske ambassaden i Oslo. Han ble derfor invitert på besøk, med reisen betalt. Dette var så seint som i 1963, og faller egentlig utenfor mine barndomsminner, men jeg tar det likevel med.

I 1963 bodde jeg som nygift like utenfor Oslo, i Nittedal. Mor og far kom over, og far gikk på besøk i ambassaden. Det ble langt på natt før han kom hjem, og vi lurte på om vi skulle etterlyse ham. Til slutt dukket han opp.

Det hadde blitt litt for mange glass med vodka. For å spare oss for synet av en halvfull far, hadde han gått av på stoppestedet før. Trodde han. To timer senere kom han frem. Litt mer edru, men ganske trøtt. Jeg vet ikke om det har sammenheng med besøket i ambassaden, men like etterpå skiftet han over til japanske biler.

MOR VAR HJEMME

På mange måter var det mor som var familiens «overhode», men ikke når det gjaldt biler. Aldri har jeg våget å komme hjem og fortelle at «jeg har kjøpt ny bil i dag». Men det våget far.

Mor tok seg av huset og barna. Det var utenkelig at mor skulle gå på arbeid og tjene «egne» penger. Alltid var mor der når vi trengte henne, og det var ikke så sjelden. De eneste pengene jeg kan huske at mor tjente på egen hånd, var litt hjemmearbeid med sying av sydvester.

På mange måter var det mor som var familiens «overhode», men ikke når det gjaldt biler. Aldri har jeg våget å komme hjem og fortelle at «jeg har kjøpt ny bil i dag». Men det våget far.

Fra en butikk nede i Strandgaten fikk hun levert ferdig klippete biter av gult regntøy. Dette sydde hun så sammen til ferdige sydvester med fór og øreklaffer. For å slippe å sveive på symaskinen, fikk hun låne et vidunder fra butikken. En symaskin med fotpedal. Elektriske symaskiner hørte fremtiden til.

Ellers hadde mor nok å gjøre i huset. Det var en æressak å holde huset rent og ryddig.

Klærne skulle være hele og rene, og vi gutter skulle se sånn noenlunde ut. Det siste var nok ikke alltid det enkleste. Jeg minnes hvordan mor, med røde hender og rødt fjes, stod bøyet over gulvet med vaskefillen i hånden og sinkbøtten ved siden av.

Far gjorde ikke noe husarbeid; ingen fedre gjorde det på den tiden. Far sin oppgave når det gjaldt renhold, var å feie foran huset hver lørdag, strø med aske når det var glatt og fyre med koks på kalde dager. Koksen fikk vi levert i store sekker fra en vogn trukket av en stor brun hest. Og knep det, kunne vi få levert litt ekstra fra en slags butikk på Klosteret som solgte «Kul, Koks, Olie og Poteter».

SMURTE SMØR PÅ BRANNSÅRENE

STOR KNAPPHET PÅ VARER: Helt frem til 1953 var viktige varer rasjonert. Det måtte søkes om halvsålingskort for sko, for ved, poteter, kokeplater, klær og mye annet – varer som vi i dag regner som selvfølgeligheter.

Det var godt for oss å vite at mor var der når vi trengte henne. Hun var der for å dele gleder med oss, og hun var der når vi trengte trøst. Det var utrolig hvor fort smertene i fingeren forsvant når hun blåste på. Var vi syke og måtte være hjemme fra skolen, pakket mor oss godt inn i dynen, og serverte oss deilige skiver.

Best av alt var det når hun gikk ned i Strandgaten og kjøpte tegneark og farger. Da var det deilig å være syk. Og når skolen var slutt, kom noen av de andre guttene i gaten og spurte hvordan det sto til. Da hadde jeg som oftest hatt en mirakuløs helbredelse, slik at de kunne være inne med meg.

Ved skader og sykdom, var det mange «gode» gamle råd ute og gikk. Noen hjalp kanskje. Botemiddelet mot forkjølelse eller ondt i halsen var en kamferpose på brystet. Posen hang i en snor rundt halsen. Det er mulig at bakteriene mislikte lukten så sterkt at de stakk av.

Rådet mot brannsår var mer tvilsomt. Det viktigste var å ikke få vann på skaden, enten det var første-, andre- eller tredjegrads brannsår. Smør derimot var lurt. Dette rådet hadde gyldighet helt frem til ca. 1975. Da gikk det rykter om at det viktigste var rikelig med vann. Tenk om vi hadde visst det de gangene jeg lå hjemme med mine – heldigvis små – brannskader! Hadde vi feber, var det viktig at vi var varme. Jo høyere feber, jo flere ulltepper.

Vi var stadig plaget av svuller, ikke rart så mange småsår vi skaffet oss og så mye rart vi var borti. Vi måtte ikke gjøre noe med svullene før de var modne. Da stakk mor hull på de med en nål og satte plaster på. Vi fulgte nøye med armen når vi hadde svull på fingeren. Så vi en rød stripe, hadde vi fått blodforgiftning. Da var vi døden nær. Dersom den røde stripen nådde hjertet, døde vi.

MIDT I SØSKENFLOKKEN

I tillegg til mor og far, besto familien av storebror Valter og lillesøster Else. Jeg har lært den sannheten å kjenne, at familiens mellomste er den som må lære seg å stå på egne bein.

Jeg minnes hvordan mor, med røde hender og rødt fjes, stod bøyet over gulvet med vaskefillen i hånden og sinkbøtten ved siden av.

Den første har vært enebarn i noen år, med den fare for å bli bortskjemt som det fører med seg. Årene senere kan han benytte seg av alder og styrke til å hevde sin rett. Den siste er minstebarnet, og minstebarnet blir alltid tatt spesielt hensyn til. Den mellomste må benytte seg av sin kløkt og kreativitet for å kunne hevde seg.

I tillegg til «kjernefamilien» hadde jeg besteforeldre på mor sin side, onkler og tanter og dermed noen fettere og kusiner. Bestefar hadde vært chief på store båter som reiste til fremmede kyster. Han burde ha muligheter til å fortelle om spennende opplevelser, men vi var helst litt redd ham. Han brydde seg nok ikke stort om barn.

Det jeg husker best fra bestefar og bestemors hjem, er spyttebakken. Skikkelige mannfolk tygget skrå. Det førte til at de måtte spytte til stadighet. Spyttebakken var en rund skål med en diameter på ca. 20 cm. På toppen var et lokk med et hull i midten. Hullet var lavest, slik at spyttet skulle renne ned mot hullet og ned i skålen.

Det ble gjerne spyttet fra flere meters avstand. Noen ganger ble det treff, og noen ganger ble det bom. Men det gjorde ikke så mye, det var kvinnenes sak å tørke opp. Spyttet var brunt og uappetittlig. Bare det å skrive om det føles litt ekkelt. Tenk på de som hadde som oppgave å tørke det opp!

Bestemor var akkurat slik en bestemor skal være. Snill og koselig og glad for å få barnebarn på besøk. Det vanket alltid noe godt. Bestemor hadde astma, derfor måtte hun inhalere en spesiell røk fra en astmaboks. I en liten fordypning i lokket ble litt av pulveret i boksen helt oppi. Dette ble det satt fyr på, og så spredde det seg en litt tung og emmen lukt i rommet. Men det var slik det skulle lukte hos bestemor og bestefar.

KVINNER MED BUKSER

Da vi var mindre, var familiene ofte på besøk til hverandre. Tante Astrid og onkel Odd, med Geir og Per. Tante Ellinor og onkel Olav med Bjørn, Ellen og Turid. Kanskje det er slik at familiene betydde mer for hverandre tidligere, at venner og den helt nære familien har overtatt behovet for sosial kontakt. Og kanskje det at både mor og far er i arbeid, gjør at kollegaer overtar noe av det sosiale nettverket vi trenger.

Familien vår var litt komplisert. Å få et barn utenfor ekteskapet var en ulykke for en del år siden. Vi har senere fått lære at bestemor sin søster egentlig var hennes datter, som var «adoptert» av mine oldeforeldre. Dette var hysj-hysj i alle år.

Vi har senere fått lære at bestemor sin søster egentlig var hennes datter, som var «adoptert» av mine oldeforeldre. Dette var hysj-hysj i alle år.

Min far hadde en halvsøster som ikke ble godtatt av familien. Men noen ganger var hun på besøk hos oss, og en gang førte det til at vi nesten ble utskjemt. Hun kom nemlig i bukser, og det førte til alminnelig oppstandelse. Kvinner i bukser passet ikke; kvinner skulle gå i skjørt eller kjoler. Naboene hang ut av vinduet for å se på denne fremtoningen, og handelsmannen Høysæther lukket butikkdøren.

Ellers var det alltid koselig når familien kom på besøk. Da fikk vi noen andre å leke med, og så fikk vi alltid noe godt å spise. Nå samles familien når det er begravelse. Vi burde vel finne andre anledninger i tillegg.

ANNONSE:
Peisbord 800×300

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this