BERGEN SLIK DET VAR – DEL 6: Som barn hadde vi all verdens tid. Vi hadde tid til å leke, til å gå på besøk til hverandre, til å oppleve eventyr, til å prate sammen på trappen og til å drømme om fremtiden. Et år var en evighet, ikke en truende og kjedelig evighet, men en gave som sto klar til å brukes.
Tekst: Knut Corneliussen
LES TIDLIGERE KAPITLER HER
Det er mange med meg som lurer på om kreativiteten til barn som vokser opp i dag blir kvalt av foreldrenes organisatoriske iver.
De kjøres til spilling, fritidsklubber, turn og annet, som i seg selv er svært positivt, men som kanskje fratar barna deres evne til selv å finne på hva de vil gjøre.
Ingen kjørte oss til noe som helst, og det vi ville være med på, måtte vi finne på selv. Men ikke kan jeg huske at vi noen gang kjedet oss eller ønsket at andre skulle organisere noe for oss.
Sammen med Fritz og Broris og Edvin og Arthur og Helge og flere var der et hav av aktiviteter og påfunn som ventet på meg hver dag. Påfunnene var ikke alltid av en slik art at vi kunne fortelle om det på søndagsskolen, men vi var aldri virkelig stygge med noen. I alle fall ikke med hensikt. Kanskje våre «ofre» var av en annen oppfatning?
Noen av lekene kunne vi være sammen med mange om. Vi hadde en slags stafett hvor vi valgte to lag. Det ene laget skulle sende sin førstemann ned Kippersmauet, et lite stykke ut gjennom Strandgaten og opp Claus Ockenssmau. Det andre laget løp motsatt vei. Her kunne til og med jenter være med, så lenge det var noenlunde like mange jenter på hvert lag.
VIPPEPINN OG «PIKKEN»
Vippepinn var en populær lek. Vi valgte to lag. En 15-20 cm lang pinne ble lagt mellom to brosteiner eller to mursteiner. En større pinne ble holdt nesten bort til den små pinnen, og så gjaldt det å slå den små pinnen av gårde så langt som mulig (hvis noen tror at det skal hete «den lille pinnen», så tar de feil.
«Små» var også et entallsord, slik som i Småstrandgaten. Et av de mange dialektord som er forsvunnet med østlands-påvirkningen fra barne-TV.
«Små» var også et entallsord, slik som i Småstrandgaten. Et av de mange dialektord som er forsvunnet med østlands-påvirkningen fra barne-TV. Det skal i dag være godt voksne bergensere som ber oss se på «den små kyren der»).
Dersom en fra det andre laget klarte å gripe pinnen i luften, var det de som var inne. Når pinnen landet, ble den lange pinnen lagt over steinene. Laget som var ute tok den små pinnen opp der den landet og prøvde å treffe den store. Dersom de traff, og den store falt ned fra steinene, overtok de pinnene.
Hvis ikke ble den små tatt opp, og med den store skulle innelaget slå den tre ganger opp i luften uten å ta i den. Med det tredje slaget kunne den slås langt vekk. Antall små pinnlengder fra steinene og bort til der den landet ga antall poeng. Dersom de slo pinnen av gårde før de hadde truffet den tre ganger, ble poengene målt med den store pinnen.
Men kanskje den mest populære leken var «pikken». Av en eller annen grunn kalles det ikke for «pikken» lengre. Muligens har det vært noen geskjeftige voksne som har reagert på ordet. Så nå sies det «tikken» eller «sisten» eller andre misforståtte uttrykk.
Av en eller annen grunn kalles det ikke for «pikken» lengre. Muligens har det vært noen geskjeftige voksne som har reagert på ordet. Så nå sies det «tikken» eller «sisten» eller andre misforståtte uttrykk.
Vi fikk noen sekunder til å løpe vekk. Så gjaldt det for han som var inne å løpe og «fange» de andre. Han slo oss på ryggen med hånden og ropte «pikken». Det hjalp ikke å slå på hodet, «hovve var fritt». Var vi fanget, skulle vi være med og fange de andre. Leken kunne vare i timevis.
En variant av denne leken var pinnjeger. Her jaktet vi og på de andre, men nå skulle de treffes med en pinn. Denne leken kunne gå over ganske store områder. Heldigvis var «hovve fritt» også her.
BRUTALE BARNESANGER
Og så var det naturligvis gjemmespill. Den som skulle leite, snudde seg mot en vegg og skulle telle til 100. Her gikk tellingen fort. De andre fant gjemmesteder bak trapper, like innenfor inngangsdører og andre mer eller mindre lure steder. Når en ble funnet, skulle den hjelpe til med å leite.
Det var ikke lov å gjemme seg der hvor det var «umulig» å finne de, det var «feigt», og var brudd på våre moralbegreper.
Det var ikke lov å gjemme seg der hvor det var «umulig» å finne de, det var «feigt», og var brudd på våre moralbegreper. Slike steder kunne for eksempel være å gå hjem eller å gå utenfor vårt strøk. Strøket vårt strakk seg fra Holbergsallmenningen til Nykirkesmuget og et lite stykke ned Claus Ockenssmauet og Kippersmauet.
Gjemmespill hadde også en variant. Dersom vi klarte å løpe bort til det stedet han hadde tellet, kunne vi slå hånden i veggen der og rope «bom for meg». Klarte vi det, unngikk vi å måtte være den som tellet neste gang. Men ble vi sett, og han som leitet var først borte og ropte «bom for deg», var vi tatt.
Ballspill var sjeldent, men det hendte at vi prøvde oss med kanonball. Jentene hadde sine egne spill. Som tidligere nevnt pakket de baller mens de sang. Noen ganger stilte de seg i ring og sang forskjellige sanger, mens to og to holdt hverandre i armene og utførte forskjellige ritualer.
Jeg kan ikke huske at vi gutter var med på dette, men sangene har likevel festet seg i hukommelsen. Noen sanger var ganske uskyldige. Andre var helst brutale og ga vårt syn på japanere like etter krigen:
I Japan bor japaneserne, med lange bambusrør
og venter på at russerne skal steke dem i smør
Og når så russerne kommer – da blir der farlig liv
Ja der blir liv, ja der blir liv, og derfor synger vi
Ja det blir hei sebedu sebedullam dei
sebedullam dullam dei
I dødens sorte bedoria sebedullam dullam dei
Der lever de som aper, sebedullam dullam dei
De lever så lenge de gaper sebedullam dullam dei
Og dette sto søte småpiker og sang med uskyldige barnestemmer. Det var også en annen lek, som viste visse «makabre» trekk hos jentene. Her ble det plukket ut en «mor» og en «ulv». Resten av flokken var barn. Ulven ble plassert mellom barna og moren. Moren ropte først:
– Alle mine barn kom hjem!
– Vi kan ikkje.
– Koffor ikkje det?
– Ulven står bakom et tre og lurer med sin skarpe kniv.
– Ka spiser han?
– Kjøtt.
– Ka drikker han?
– Blod.
– Kom allikavel!
Så gjaldt det å løpe til moren uten å bli tatt av ulven. Denne sangen har sikkert vært med på å skape det inntrykket at ulver er farlige for mennesker.
Å skulle telle til 100 før vi begynte å leite eller jakte på andre var ganske vanlig. Men vi hadde også forskjellige «dikt» vi kunne ramse opp. De samme diktene brukte vi også når vi skulle velge lag. Noen av disse diktene kunne også være litt tvilsomme:
Min mann Mass døde stille på dass
Med dolokk i hånden forlot han ånden
Begraves på Møllendals kapell – i kveld
Farvel
GATEKAMPER MED STOKKER OG STEINER
Alle de ødelagte husene på Nordnes gjorde det lett å finne bly til å lage blydunker. Vi fant bly på takene og vi fant bly under gamle vasker. Spesielt bra var blyet fra takene. At vi aldri falt ned fra de bratte takene vi klatret på var nærmest et under. Vi klippet og hamret fine blydunker og ble etter hvert mestere til å kaste og treffe. Fant vi mye bly eller kobber gikk turen gjerne til en skraphandel hvor metallene ble omgjort til penger.
Vi bevæpnet oss med stokker og steiner, og så gikk vi løs på hverandre. Schrødersmauet var fullt av gutter som brølte og skrek.
Fra våre fedre hørte vi om leker fra tiden før krigen. Syl og kattepinn var kjente begreper for oss, men ble aldri populære leker. Syl hadde utspilt sin rolle den gang bekkelokkene av tre forsvant og reglene for kattepinn lærte vi oss aldri. Til tross for at vi laget kattepinner på sløyden.
En «lek» som kunne fått tragiske utfall var gatekampene. Noen ganger samlet små og store gutter seg for å ta guttene fra en annen gate. Hos oss var det guttene borte i Schrødersmauet som skulle tas. Vi bevæpnet oss med stokker og steiner, og så gikk vi løs på hverandre. Schrødersmauet var fullt av gutter som brølte og skrek. Dette skulle sannsynligvis ha en psykologisk effekt.
Jeg kan ikke huske at voksne noen gang grep inn, men jeg kan heller ikke huske at noen ble alvorlig skadet. Litt småsår og neseblod var der nok. Vi må ha hatt en eller annen bremse, for egentlig ville vi jo ikke skade noen. Etter kampene var vi gjerne gode venner igjen. Aldri noen form for hevntanker, alene kunne vi trygt gå gjennom Schrødersmauet dagene etterpå.
UTFORSKING AV BRANNTOMTENE
Den «leken» vi brukte mest tid på, var å utforske verden. En verden som ble større og større etter hvert som vi ble eldre. De første årene hadde vi nok med Markeveien, men det varte ikke lenge før aksjonsradiusen ble vesentlig større.
Nordnes var et eldorado for nysgjerrige gutter. Området ble flere ganger i løpet av krigen rammet av katastrofer. Den største av dem alle var eksplosjonsulykken 20. april 1944. Store deler av Nordnes ble rasert, og ulykken førte til ødeleggelser som var nesten like store som det politikerne fikk til etter krigen. Så her var det store områder med branntomter og delvis ødelagte hus, og disse husene måtte undersøkes.
Guttene ble sluppet ut med alvorlige formaninger. Men formaninger var vi alle vant til, de hadde nok begrenset virkning.
I et av husene, nede i Strandgaten, hadde en urmaker holdt til. Det var ikke vanskelig for oss å komme inn i huset. Det luktet gammelt og innestengt. Ute på en bakplass lå en grønn, litt slimete masse. Vi var overbevist om at dette var hjernemassen til en som var drept der, kanskje urmakeren.
Inne i butikken var det mange deler til ur og klokker. Der var tannhjul og urskiver i store mengder. Mesteparten fikk faktisk ligge i fred, men ingen detektime kunne være mer spennende enn å luske stille omkring inne i et hus hvor vi visste at vi ikke hadde lov til å være. En litt dyster, innestengt og muggen lukt gjorde det bare litt ekstra spennende.
Og en gang ble noen tatt, det var 2-3 av «storeguttene». De må ha vært 10 år gamle. En svart politibil kjørte opp foran huset, og guttene ble lempet inn. Min far kom tilfeldigvis forbi, men det var ikke snakk om å slippe guttene løs. Han fikk imidlertid lov til å være med inn på politistasjonen. Guttene ble sluppet ut med alvorlige formaninger. Men formaninger var vi alle vant til, de hadde nok begrenset virkning.
Branntomtene, og de delvis ødelagte husene, var selvfølgelig farlige lekeplasser. Men spennende og utfordrende var de. Det var alltid noe å finne og alltid noe å utforske. Og vi ble vant til å få oss en trøkk uten å gjøre for mye av det. Ble det for ille, tok vi oss en tur inn på legevakten. Her ble personalia notert, og vi fikk litt vask og plaster og noen ganger et par sting.
Det ble regnet for tøft å ha så mange skader at de måtte begynne på et nytt kort på oss på legevakten. Og det oppnådde flere av oss. Kun ved litt mer alvorlige skader ble foreldre kontaktet på forhånd, ellers fikk de beskjed når vi kom hjem. «Eg har vært på nødhjelpen».
HJEMMELAGET FYRVERKERI
Noen ganger kunne det nok gått verre. Som den gangen Brorisen satte fyr på seg selv. Fyrverkeri var ukjent, bortsett fra litt offentlig fyrverkeri nyttårsaften. Men det gikk jo an å lage litt smell på egenhånd. Vi løste «ugressdreper» opp i vann. Deretter dynket vi avispapir med denne blandingen og tørket papiret etterpå (det er trygt å skrive dette, for dagens ugressdreper er ubrukelig til annet enn å drepe ugress med).
Papiret var nå blitt ekstremt brannfarlig, nærmest eksplosivt. Vi laget en remse av avispapiret inni vanlig papir, brettet det sammen i mange lag og sørget for at noe av avispapiret stakk frem som en lunte. Litt stram hyssing rundt, og den var ferdig. Nå var det bare til å sette fyr på, helst et sted hvor det var mange folk. Det smalt skikkelig.
Brorisen hadde en ferdig dynket og tørket avisside i lommen. Så veddet han på at han torde å sette fyr på denne. Vi veddet imot. 10-15 minutter senere var vi på nødhjelpen, Brorisen uten bukse.
Men tilbake til Brorisen. Han hadde en ferdig dynket og tørket avisside i lommen. Så veddet han på at han torde å sette fyr på denne. Vi veddet imot. 10-15 minutter senere var vi på nødhjelpen, Brorisen uten bukse. Det gikk merkelig nok noenlunde godt den gangen også.
Kanskje vi skal være glade for at vi overlevde et annet eksperiment. Fremdeles var det Brorisen som ledet an. Vi tok en slurk parafin i munnen. Deretter tente vi en fyrstikk, og så blåste vi på denne. Ut av munnen kom en flamme som ingen flammekaster på sirkus kunne gjøre bedre. I dag er jeg glad for at vi ikke prøvde med bensin, da hadde jeg ikke sittet her og skrevet dette.
Det var svært få biler i tiden under og like etter krigen, selv vareleveranser kom ofte med hest. På en åpen plass litt lenger ute i Markeveien sto ofte en hest «parkert». Kanskje kusken bodde i nærheten. Hesten sto der stor og fredelig med en sekk hengende under hodet. I denne sekken kunne hesten finne seg mat. Vi var små og hesten var stor, men det var spennende å se hvor nært vi torde å gå. De modigste av oss våget til slutt å gå under magen til hesten når den sto der.
HVORFOR TOGET SPORET AV
En ettermiddag tok Fritz, Broris og jeg en tur langs kaiene. Denne gangen kom «Hvetebrødet» løpende etter oss. Selv om han var litt yngre, forbarmet vi oss over ham og tok ham med. Som vanlig hadde vi ingen dårlige hensikter der vi gikk innover C. Sundtsgate, videre langs Strandkaien, over Torget og ut over Tyskebryggen.
Som vanlig var det stor aktivitet langs kaiene, og på torget sto bergensmadammene og prutet på fisken. Like forbi Håkonshallen svingte vi til høyre. Her gikk der en toglinje. Vi visste at togene kom fra jernbanestasjonen, og fant ut at vi kunne følge linjen gjennom en tunnel til stasjonen. Det gikk dessverre ikke, for en port stengte tunnelen. Men det var spennende å gå langs linjene og se på godsvognene som sto der.
Av en eller annen grunn fant Hvetebrødet ut at han skulle gå tilbake til togpensen. Det gjorde han, og flyttet litt på den. Det skulle han ikke ha gjort.
Enda mer spennende var en stor jernstang med en kule på, som sto like ved skinnene. Denne kunne vi vippe fra side til side og se at skinnene beveget seg. Vi forsto at det var slik de kunne pense togene inn på andre linjer. Før vi gikk derfra, sørget vi for at pensen sto helt over til den ene siden, vi ønsket nemlig ikke å gjøre noe galt.
Vi gikk på tvers av skinnene for å gå opp ved underoffiserskolen. Av en eller annen grunn fant Hvetebrødet ut at han skulle gå tilbake til togpensen. Det gjorde han, og flyttet litt på den. Det skulle han ikke ha gjort. Vi satt oppe i skråningen og så et tog komme. Heldigvis gikk det sakte, og like ved pensen vippet det litt over på siden og stoppet.
Mange folk kom til, og da de så oss kom de løpende. Den gangen satte vi ny rekord på 60-meteren. Livredde lusket vi oss hjem. Litt senere på kvelden ble radioen slått på, og i lokalnyhetene hørte vi om et tog som hadde sporet av ved Bontelabo. Årsaken var ukjent, og det har den vært helt til i dag.
STEIN PÅ TRIKKESPORET
Den andre avsporingen jeg har vært med på skjedde nederst i Holbergsalmenningen. Her var det endestasjon for trikken på linje 2. En gang sto det en forlatt trikk her. Vi måtte jo inn i trikken og leke trikkefører. Et stort hjul ble sveivet rundt når trikken skulle bremse, det hadde vi sett mange ganger. Vi sveivet på hjulet og trikken begynte å rulle. Ingen buffer sto i veien, og den stoppet ikke før den rullet utfor skinnene. Heller ikke den gangen ble vi tatt.
Det ble jeg derimot den gangen jeg holdt på å spore av Nordnestrikken. Heller ikke den gangen mente jeg noe vondt med det. Trikkeskinnene var fine til å flate hansamerker på. Hansamerkene (bruskorkene) ble lagt på skinnene. Etter at trikken hadde passert, var hansamerkene tre ganger så store og fine til å kaste. De gamle femøringene ble også svært store og svært tynne.
En gang i 7-8 års alderen fant Fritz og jeg ut at vi ville prøve med en stor stein. Hvorfor ikke trikkeføreren så steinen vet jeg ikke, men jeg vet at han merket den da trikken hoppet. Han løp etter oss. Fritz klarte å komme seg unna, men trikkeføreren nådde meg igjen.
Inn på trikken endte en vettskremt gutt, og han ble ikke sluppet av før Sjøfarernes aldershjem. Da var det en kjent voksen som forbarmet seg over meg, gikk inn i forhandlinger med trikkeføreren og fikk sluppet meg løs. Jeg fikk ikke sitte på tilbake til Klosteret.
DA FYLKESHOTELLET BRANT
Lyden av sirener fikk oss alltid til å løpe. Det må sannsynligvis ligge en liten pyroman i de fleste av oss, for en brann satte farge på tilværelsen. Dramatikken rundt det hele, et hus i brann, stigebiler som rettet sine stiger opp mot øverste etasje, brannmenn som løp, ordrer som føk gjennom luften, vann som fløt.
Tenk å få kjøre en så stor stigebil, i så stor fart. Det «romantiske» med yrket avtok etter hvert, og opphørte helt noen år senere da Fylkeshotellet brant.
I slike øyeblikk var brannmennene helter, og vi så oss selv i brannuniform med hjelm på hodet. Tenk å få kjøre en så stor stigebil, i så stor fart. Det «romantiske» med yrket avtok etter hvert, og opphørte helt noen år senere da Fylkeshotellet brant.
I Fylkeshotellet var der en butikk som solgte papir, blyanter, fargestifter, tegneblokker og mye mer. Fra denne butikken husker jeg min bror kjøpte en penn av en helt ny type. Kulepenn ble det kalt. Den kostet 15 kroner, det må vel tilsvare flere hundre kroner i dag. Helt enkel, ingen trykkmekanisme og blekket kom delvis i streker og delvis i klumper. På skolen fikk vi ikke bruke kulepenn, den ville ødelegge håndskriften vår.
Men tilbake til brannen. Oppe i annen etasje sto en kvinne med to barn og ropte om hjelp. Noen ba henne vente mens de skulle finne noe hun kunne hoppe ned på. I mellomtiden gikk hun inn igjen. Hun ville vel finne en annen vei ut. Det var det siste noen så til henne og barna. I tillegg til henne og barna var der også tre andre som omkom i brannen.
Jeg lurer på om det er denne brannen som har fått meg til å tenke brannsikkerhet både hjemme og ute. Kanskje ungene våre har følt det litt rart når jeg drev brannøvelser i motorbåten vår. Hver av oss skulle ha sin oppgave. I store båter og på hoteller ser jeg alltid over rømningsveiene, og jeg har en lommelykt liggende klar. Ikke det at jeg er redd for brann, jeg sover godt, men jeg vil være forberedt den gangen det begynner å brenne.
GEBURSDAGSFEIRING MED «BRUSONGER»
Et av de mange høydepunktene i gaten vår var når noen hadde gebursdag. Vi ble bedt på forhånd, ingen skriftlige invitasjoner, bare spørsmålet: «Har du løst å komme i gebursdagsbesøk til meg i måren?» Det hadde vi alltid. Presanger ble kjøpt inn og vi stilte i besteklærne. Maten var helst pølser og brusonger.
Ingen skriftlige invitasjoner, bare spørsmålet: «Har du løst å komme i gebursdagsbesøk til meg i måren?» Det hadde vi alltid.
For de som ikke vet hva en brusonge er, kan jeg fortelle at det er en flaske som var halvparten så stor som en gammeldags «vanlig» brus. Den inneholdt altså under to desiliter. På etiketten var det bilde av «Perle og Bruse». Korken på brusen ble ikke tatt av. Vi drakk brusen ved å stikke et hull gjennom korken ved hjelp av spiker og hammer eller med en solid kniv.
Det beste under hele besøket var ikke maten, men når vi gikk ut i gaten etterpå. Da kunne vi vise alle andre at vi var i besøk, det så de av klærne. Et av de mer spesielle «gebursdagsbesøkene» sto Arthuren for. Vi var invitert etter vanlig prosedyre, og stilte med presang og vannkjemmet hår. Men moren til Arthur så litt forvirret ut. «Arthur har ikke gebursdag på denne tiden av året» sa hun. Arthuren sjøl var forsvunnet, og det var nok lurt av ham.
STØPING AV BLYSOLDATER
Sammen med en av guttene i gaten, jeg kan ikke huske hvem, startet jeg støping av tinnsoldater. Vi hadde fått fatt på noen gipsformer av forskjellig slag. Der var soldater med gevær, soldater på hester og kanoner. Tinn var ikke så lett å få fatt på, men bly var vanlig. Vi hadde blant annet bly som vi laget blydunker av.
På kjøkkenet smeltet vi blyet i en panne, og helte smelten opp i formene. Etter kort tid var blyet stivnet, og vi kunne ta ut figurene. Litt pussing og maling fullførte verket. Siden har jeg lært at bly skader hjernen, spesielt hukommelsen, men det tror jeg ikke noe på. Hadde jeg bare husket hvem jeg var sammen med da jeg laget figurene.
COWBOY OG INDIANER
Vår aksjonsradius økte etter hvert som vi vokste opp. De første årene var det Markeveien og smauene. Etter hvert kom kaiene til å bli en populær lekeplass, og så Nordnesparken selvfølgelig. Det var ikke langt å gå ut til Nordnesparken. Her var det, og er der, store marker, store trær og en fantastisk utsikt over Byfjorden.
I Nordnesparken kunne vi leke indianer og hvit. Cowboyene var helter, som skjøt de slemme indianerne. Indianerne eide ikke respekt for liv og eiendom, ja de tok til og med skalper av barn. Senere har jeg lært at dette var historien snudd på hodet.
I Nordnesparken kunne vi finne lekeapparater, blant annet karuseller som gjorde meg helt tunnen. I Nordnesparken kunne vi luske på gutter og jenter som prøvde å finne seg en fredelig plass for seg selv. En del år senere var det vår tur til å finne fredelige plasser. Og i Nordnesparken lå Nordnes sjøbad, som jeg skal komme tilbake til.
EN MANN MED GODT HUMØR
En gang fant Brorisen og jeg på at vi skulle ta en virkelig lang tur. Vi hadde hørt at det gikk båt fra Salhus hver ettermiddag. Først var det hjem for å se hvor mange kroner vi klarte å skrape sammen. Det ble ikke mange kronene, men vi fant ut at vi kanskje hadde nok til bussen utover.
Så gikk vi til Åsanebussenes holdeplass. Den lå like ved Fløibanestajonen. Vi hadde nok til Salhus, og dermed tok vi bussen. Tilbaketuren bekymret oss ikke stort, for vi visste at det var mulig å snike seg på båten. Vi kunne bare si at mor og far satt inne i salongen.
Selv med seks dagers skoleuke hadde vi rikelig tid til overs. Sannsynligvis varte året fra jeg fylte fem til jeg fylte seks år like lenge som tiåret fra 50 til 60 år.
Bussen sneglet seg utover Sandviken. Like før Skutevikstorget var veien så trang at bussen måtte vente hvis der kom motgående trafikk. Helleveien var smal og bratt, nå var vi kommet ut på landet. Like før Eidsvågneset passerte vi bygrensen. Vi var i Åsane.
Bebyggelsen var spredt, så der var ikke så mange stoppene. Vi passerte gårder og myrer og store skoger. Det var populært å reise til Åsane på telttur. Her var store områder hvor en kunne være helt for seg selv.
Etter en lang tur kom vi til vårt mål, Salhus. Vi gikk av bussen og ned på kaien for å finne ut når båten gikk. Den gikk neste dag. Der sto vi, langt ute på landet og uten penger til bussen tilbake. Slukøret ruslet vi opp til bussen vi nettopp hadde forlatt.
Bussjåføren så snill ut og det varte ikke lenge før vi hadde fortalt ham hele historien og at vi ikke hadde penger til returen. Bussjåfører er som kjent menn med godt humør, han forbarmet seg over oss, og vi kom oss tilbake til byn. Men ikke akkurat på den måten vi hadde tenkt oss.
UKNUSELIG GLASS
Det var også Brorisen jeg reiste til Tertnes med en gang vi skulle på epleslang. Det var nok ikke eplene vi var interessert i, turen og eventyret var det som trakk oss. Ut på dagen ble vi tørste. Penger til drikke hadde vi ikke, men et visst mot var vi i besittelse av. Så vi banket på døren til et hus på Tertnes.
En svært hyggelig dame kom og åpnet døren. Hun hørte på oss, inviterte oss inn og ga oss både mat og drikke. Det som gjør at dette huskes i dag, er det som skjedde like før vi skulle gå igjen.
En helt alminnelig bil, så det var ikke det som var det rare. Men inne i bilen var der en som styrte – og det var en dame!
Uknuselig glass var noe vi aldri hadde hørt om før, men hun hadde akkurat fått noen og nå ville hun vise oss. Hun holdt glasset over vasken og slapp det. Ikke trodde vi at glasset ville tåle en slik behandling, men det gjorde det faktisk. Det som gjorde at den hyggelige damen ble så lang i ansiktet var at vasken knuste.
DEN ENDELØSE BARNDOMMEN
Det var på en av våre mange «utflukter» inn til byn vi så det for første gang. En naturstridig umulighet, som mange tvilte på kunne være sant. Jeg så det først, og ropte opphisset. «Fritz, Fritz, se der!».
Det var en bil som kom kjørende. En helt alminnelig bil, så det var ikke det som var det rare. Men inne i bilen var der en som styrte – og det var en dame!
En dame som styrte bil rokket ved vårt verdensbilde. Damer skulle være hjemme og passe huset. Menn skulle kjøre bil. Etter dette sjokket følte vi oss ikke helt trygge når vi gikk gatelangs. Hvem vet? Det kunne jo være flere damer ute og kjøre bil.
John Steinar Jacobsen skriver noe om tid i boken «Skynd deg å hvile» (Credo forlag, 1992), og det er akkurat slik jeg skulle ønske jeg kunne skrive det.
For mange av oss er tiden blitt en fiende. Det er så mye vi skulle ha gjort, men det er aldri tid til å gjøre det. Besøke venner, lese flere bøker, gå på turer, se teaterstykker eller gå på kino. I stedet kommer vi trøtt hjem fra jobb, detter ned i stolen eller sofaen, og der går den dagen.
Som barn hadde vi all verdens tid. Vi hadde tid til å leke, til å gå på besøk til hverandre, til å oppleve eventyr, til å prate sammen på trappen og til å drømme om fremtiden. Et år var en evighet, ikke en truende og kjedelig evighet, men en gave som sto klar til å brukes. Selv med seks dagers skoleuke hadde vi rikelig tid til overs. Sannsynligvis varte året fra jeg fylte fem til jeg fylte seks år like lenge som tiåret fra 50 til 60 år.
