Lars Arne Nilsen husker knapt at han vant en eneste fotballkamp før han ble voksen. Den indre motivasjonen var likevel så sterk at han fortsatte å spille for moderklubben Nest. En dag så han Brann spille på Stadion. Da sa det pang.
Lars Arne Nilsen vokste opp på gården på Skoge ved Møvik på Sotra, sammen med sine tre yngre søsken. Han ble tidlig glad i fotball, og meldte seg inn i Nest.
– Vi har vært en bunnklubb, en heisklubb, en opp og ned-klubb. Nå har vi i to år vært med i toppen og kjempet om medalje, og vi har vært i Europa. Det må vi ikke glemme.
– Vi vant veldig sjelden, men det var en bra gjeng. Det var nok årene i den klubben som formet meg. Det er det miljøet du vokser opp i og det er de trenerne du har hatt; sånn jeg husker det var jeg aldri med å vinne en fotballkamp før jeg ble voksen, sier han, litt spissformulert, og smiler.
–  Men jeg syntes likevel det var så gøy å spille fotball, at det liksom ikke var snakk om å gi seg bare fordi vi tapte mange kamper, sier Nilsen.
– Det var langt for en liten gutt å reise på trening?
– Det var tre-fire kilometer å sykle, sier Nilsen.
Noen ganger ble han kjørt, andre ganger tok han bussen.
– Vi bodde sånn til at det ble et lite stykke uansett hvilken vei vi skulle. Og da må du være interessert i det du driver med.
DEN LANGE VEIEN
– Hva har du tatt med deg videre?
– Det at jeg kommer fra en liten klubb og har måttet ta mye ansvar, ettersom vi var en liten gruppe, det betyr jo noe; jeg har nok gått den lange, tunge veien. Det har nok også betydd noe at jeg har vært spiller i Sogndal og trener i Hødd, to klubber som virkelig står for hard jobbing. Det er den vanvittige mentaliteten som gjør at de to klubbene er der de er.
– Jeg har gått fra å være en spiller som måtte reise langt for å komme på trening, du måtte sjøl ta ansvar og virkelig ville drive med det du holdt på med. Vi jobbet videre selv om vi tapte alle kampene, og dette er nok forhold som har vært med på å forme meg.
Nettopp denne mentaliteten var viktig da Nilsen kom hjem for å trene et lag som ikke vant fotballkamper. Og det er denne mentaliteten han bestemte seg for å ta med seg inn i trenerjobben i Brann.
– I sånne småklubber som jeg kommer fra er det hardt arbeid som står i fokus, og det jobber vi mye med i Brann. Garderoben er viktig. Samholdet og lagfølelsen er kanskje enda viktigere i en klubb som dette, der det kommer og går spillere hele tiden. Vi skal ha en garderobe der alle vet at ingen setter seg over klubben. Dette er viktig. Ingen må tro at de er større enn klubben.
– Gikk du på Stadion som liten?
– Ja, det gjorde jeg, og det er jo dette som er fotball for meg, det er jo dette det på mange måter handler om. Du drar der som liten gutt og kommer inn på Stadion, og så skjer det noe, det sier bare pang! Det handler ikke om klubbdirektører eller godt betalte spillere, det handler om å ha hjerte i klubben, det handler om «passion», lukten, lyden – det er et eller annet som skjer der inne, og det blir veldig stort for en liten gutt.
GNISTEN VAR TENT
Nilsen begynner å snakke om Helge Karlsen, Frode Larsen og Steinar Aase.
– Jeg kan navnene på hele det laget fra den tiden. Men for oss som bodde der ute på Skoge, så var det langt å dra, så det var ikke så ofte jeg fikk sjansen til å komme meg til Stadion. Men det lille jeg fikk sett var nok; gnisten var tent. Drømmen var der, og klubben har fulgt meg gjennom hele livet, det blir jo sånn; uansett hvor man er, så følger man med og sjekker hvordan det har gått med Brann.
– Jeg har reist litt, men innimellom så får man muligheten til å se laget igjen, og i 2004 tok jeg med meg sønnen min Sivert for å se Brann knuse Lyn i cupfinalen. Sivert var 12. Det var stort for oss begge å stå der på Ullevål, og han fikk jo det samme forholdet til Brann som jeg fikk, så dette går på en måte i arv.
– Det er ikke nødvendigvis så stor fotballinteresse i Bergen, men det er stor Brann-interesse. Folk har et forhold til Brann. Og det er det som er hjertet i klubben; det ligger i dette spesielle forholdet folk har til Brann. Jeg har dette i blodet, jeg hadde det med meg da jeg kom, sier Nilsen.
– Hva var hovedoppgaven din da du kom i 2015?
– Det første vi måtte gjøre var å senke forventningene. Dette var et lag som skulle rykke rett opp, og så går de på en smell. Publikum er i harnisk. Spillerne var mentalt slitne, de turte nesten ikke å gå på butikken.
– Det første vi sa til spillerne var: Dere kommer ikke til å rykke direkte opp. Det kan dere bare glemme. Vi er på 10. plass. Men vi kan ta kvalik, det er innenfor rekkevidde å komme blant de seks, og da kan alt skje. Slik tok vi ned forventningene, og vi skapte en følelse av at dette kunne vi klare.
– Vi måtte slåss mer enn motstanderen. Vi måtte vinne den første duellen. Vi måtte løpe mer. Mistet vi ballen, så måtte vi stupe tilbake på rett side. Og vi måtte gjøre alt som sto i vår makt utenfor banen for å være best mulig forberedt.
– Det neste vi måtte gjøre var å selge inn den nye måten å spille på, og få dem til å tro at den skulle gi oss seier og poeng. Vi gjorde også en del sosiale tiltak for å få en enda mer sammensveiset gjeng, men til syvende og sist handlet dette om å begynne å vinne fotballkamper, og da gikk vi tilbake til «basic».
– Vi måtte slåss mer enn motstanderen. Vi måtte vinne den første duellen. Vi måtte løpe mer. Mistet vi ballen, så måtte vi stupe tilbake på rett side. Og vi måtte gjøre alt som sto i vår makt utenfor banen for å være best mulig forberedt.
– Og så lå dere under 0-2 mot Åsane til pause?
– Jaja. Da var det apati, da var ikke det grunnleggende på plass. Jeg husker det ennå; det var spillere som ikke stormet hjem igjen på rett side, men jogget. Og de er ikke der i dag, for å si det sånn.
– Hva sa du i pausen?
– Vi hadde allerede hatt en prat om at vi aldri skulle tape på det grunnleggende i fotball, nemlig innsats, dueller, løpskraft og gjenvinning. Dette måtte vi minne spillerne på. Og de responderte.
– Den kampen ble viktig?
– Ekstremt viktig. Vi kunne ikke tape for Åsane. Ikke når du jobber med å bygge opp igjen spillerne. Så da vi lå under 0-2, og snudde kampen og vant 3-2, så ble det viktig i den prosessen som vi var i.
– EN AV SKANDINAVIAS STØRSTE
– Det ble opprykk, så ble det sølv i 2016, og en god vår i 2017 ble avløst av en tøff høst hvor Brann til slutt endte på 5. plass. Hvordan oppsummerer du fjoråret?
– For meg var sesongen god. Den var bedre enn da vi tok sølv. Men det er jo små marginer. Vi fikk en del skader, Piotr Leciejewski og Daniel Braaten var ute, og vi fikk karantener, og etterhvert så måtte vi legge om og spille mer kynisk. Sånn er fotballen.
Bergensmagasinet mener å huske at det kom færre tilskuere utover høsten, men Brann-treneren tilbakeviser dette.
– De siste tre årene har det kommet stadig flere publikummere på Stadion, og jeg opplever at vi er i ferd med å få tilbake interessen i Bergen, men det kan ta litt tid. Vi er en av Skandinavias største klubber, og det er kun Rosenborg som har flere folk på tribunen enn oss.
Nilsen minner om Branns historie.
– Vi må se på hva som har skjedd her. Vi har vært en bunnklubb, en heisklubb, en opp og ned-klubb. Nå har vi i to år vært med i toppen og kjempet om medalje, og vi har vært i Europa. Det må vi ikke glemme.
Han aksepterer at det til tider er misnøye i pressen, men opplever ikke at det er så mye kritikk.
– Pressen skriver både positivt og negativt. Vi må bare jobbe i boblen vår, og prøve å ikke la oss påvirke av alt som skrives om oss. For da kan det fort bli vanskelig. Alle lag opplever en formsvikt i løpet av en sesong, men det er om å gjøre at den ikke blir for lang, og at vi ikke får flere. Men en korreksjon kommer i løpet av året, det vet vi.
[PostBlock id=1]
BLIR IKKE PÃ…VIRKET
– Det blir sagt at Brann ikke underholder?
– Vi var blant de mestscorende lagene i fjor, og slapp inn færrest mål med unntak av Rosenborg. Vi ledet serien halvveis i fjor, og selger stadig mer billetter. Og det er jo ikke slik at hvis en journalist ikke synes vi underholder, så er publikum til en hver tid enig. Jeg har ikke inntrykk av at folk mener at vi ikke underholder.
– Selv vet vi at vi angriper og scorer mye mål. Og at vi har en offensiv inngang til kampen når folk er på plass, og vi slipper å gjøre for mange rokeringer i laget. Media må styre på med sitt, jeg kan ikke lese alt, og jeg kan ikke bry meg om alt heller. Jeg kan ikke la meg påvirke av det.
– Så du leser ikke så mye av det som står i avisene om Brann?
– Joda, jeg leser noe, men jeg er ofte uenig i det som står. Men det er ikke et stort problem. Og når ting går dårlig, så prøver jeg å ikke lese det.
– Har spillerne det slik også?
– Nei, de leser sikkert. Det er godt mulig.
STABIL TOPPKLUBB
– Du sier at Brann er en stor klubb; hvor langt kan dette gå?
– Jeg har ingen begrensninger når det gjelder Brann. Samtidig er det ingen problem å finne ting som vi kan bli bedre på. Det vet vi også. Vi har mange ting å ta tak i. Men vi har fått orden på økonomien, og vært i toppen i to år. Nå har vi vært i rød sone i en periode, og vi har ikke brukt mye penger på kjøp av spillere, sammenlignet med andre klubber som kjemper i toppen.
– Slik sett matcher vi ikke de beste lagene på økonomi, men vi er likevel med. Så når vi nå får orden på økonomien og ser at vi også kan hente spillere på en litt høyere hylle, så er det klart at vi kan bli best i Norge. Vi er en stor klubb, og vi kan bli en stabil toppklubb.
– Vi mener spillerne har utviklet seg, og vi har også en del lokale spillere, selv om vi vet at mange vil ha flere. Og hvis vi fortsetter å jobbe slik som vi gjør nå, tror jeg vi sakte men sikkert vil nærmere oss Rosenborg og Molde, som per i dag er på et høyere nivå på mange områder.
– Hva tenker du om oppkjøringen?
– Vi har jobbet godt fremt til nå. Det viser også testene. Men så forandrer ting seg fort. Akkurat nå mens vi prater, har vi litt trøbbel. Tre kanter er ute, vi har en skadet midtstopper, og vi ser at det hviler mye ansvar på Steffen (Lie Skålevik) på topp. Så det er skjørt. Men jeg synes forsesongen har vært god treningsmessig.
– Har dere satt en målsetting?
– Brann som klubb har en målsetting om å være i toppen av norsk fotball, men vi har ikke gått konkret inn og sagt noe om tabellplassering. Det er flere faktorer som ligger utenfor vår kontroll.
– Hvis VIF kjøper fire-fem spillere, Molde bruker 30 millioner og Rosenborg kan hente Alexander Søderlund og beholde Nicklas Bendtner, så blir det feil av meg å sitte og si noe nå om hvilket nummer vi skal bli på tabellen.
– Jeg har ingen kontroll på hva de andre gjør, jeg kan kun kontrollere Brann, og sørge for at hver enkelt spiller er gjennomtrent, at laget er så godt som mulig. Vi har mange målsettinger, og de handler for eksempel om hvordan vi skal forsvare oss på dødballer, hvordan vi skal bli bedre på overganger og hvordan vi skal angripe mot etablert forsvar.
– Men Brann hører hjemme i toppen?
– Det er naturlig at Brann som klubb er med i toppen av norsk fotball. Det ønsker jeg. Nå har vi vært med der oppe i to år, så jeg håper at vi er med også i år, og jeg setter ingen begrensninger for hvor vi kan ende.
– Men jeg er skuffet hvis vi ikke er med der oppe. Vi er optimister.
Fakta
Lars Arne Nilsen
- Yrke: Trener i Brann siden 2015.
- Født: 6. april 1964.
- Oppvokst: Skoge på Møvik, Fjell kommune på Sotra.
- Sivil status: Gift med Mari. Sammen har de barna Sivert, Marie, Jenny og Ola.
- Bor: Volda, har leilighet i Bergen.
- Karriere: Spilte for Nest, Hald, Harstad, Stord, Sogndal, Nest-Sotra og Ørsta. Trener for Ørsta, Volda og Hødd.
