I mangel på fotballbane og i ly for regnet sto guttungen Trond Egil alene i undergangen av betong og skjøt mot veggen i timevis. Tyve år senere var han sentral da Rosenborg slo AC Milan i det som omtales som mirakelet på San Siro. Nå går han selv foran når over 40 millioner i gave fra Trond Mohn skal bli til en innendørs fotballhall på Meland.
For mange av oss er Stanghelle et sted hvor toget stopper på vei til Voss. For Trond Egil Soltvedt representerer plassen hjemstedet med barndomsminner om fjell, sjø og fotball på løkken.
Han er født på Voss, men bodde sine tre første år på Dale. Deretter vokste Soltvedt opp på Stanghelle. Han var glad i å fiske, og hjalp ofte til på gården til besteforeldrene. Med to foreldre i arbeid på Dale Industrier er Trond Egil Soltvedt et produkt av arbeiderklassen.
I mangel på fotballbaner på Stanghelle, spilte de på det som fantes av små gressflekker. Og mens bilene suste over ham på riksveien, sto Trond Egil under broen og dunket ballen mot betongveggene så det smalt. Pasning og mottak. Pasning og mottak. Til alle døgnets tider.
TRIKSET TIL SKOLEN
Det var en drøy kilometer fra huset til gamleskolen hvor han gikk, og Trond Egil bestemte seg for at han skulle klare å trikse ballen hele veien fram, og ga seg ikke før han fikk det til. For ham var det lek, og samtidig en besettelse. At det skulle være med å legge grunnlaget for en ballbehandling som skulle ta ham til den øverste ligaen i England, kunne han ikke vite, der han la seg om kvelden sammen med ballen, og kunne kjenne den spesielle lukten som kom fra fotballen når læret skallet av.
Eldstebroren Magne var syv år eldre, men lot lillebroren være med å spille med de store guttene. Den spede karen fikk stå helt fremst med målet, og ga alt i duellene med de eldre og langt større guttene.
Stanghelle hadde ikke idrettslag, så de som ville begynne på fotballag måtte dra til Dale. Var du fra Dale, spilte du på Dale 1. Var du fra Stanghelle, Langhelle eller Vaksdal spilte du for Dale 2.
Trond Egil var tidlig god med ballen. Timene med triksing på vei til skolen, hvor læreren lot ham få ha ballen med seg under pulten, ga resultater. Han var ikke bare god med ballen; han elsket å drible. Noen ganger ble det mye. Historiene om Trond Egils dribleferdigheter er mange, og en av dem forteller om en gutt som kunne finne på å drible et par gutter, vende hjem igjen på banen for så å drible guttene en gang til.
SLUTTET I PROTEST
På Dale 2 hadde Trond Egil en trener som prøvde å lære guttene å spille sammen som et lag. Trond Egil var glad i lagkameratene sine, og stolt over å være en del av laget, men han var enda gladere i å drible, og kunne ikke la være.
Treneren fikk nok, og ga klar beskjed til Trond Egil om at han måtte slutte å drible så mye. Trond Egil ble sint, og løp hjem til faren og gråt. Dette gjentok seg på trening etter trening. Elleve år gammel bestemte han seg for å begynne på Dale 1.
– Da sa faren min at det kunne jeg få lov til, men da måtte jeg komme meg på trening inne i Dale på egen hånd, 8-9 kilometer fra der vi bodde, og enten måtte jeg sykle, ta toget eller haike. Det siste var under forutsetning av at det var en bil som kom fra nærområdet og som jeg kjente. Da sa jeg at jeg skulle ta toget, og fikk penger av faren min, men bestemte meg for å sykle eller haike; slik hadde jeg lommepenger til sjokolade, smiler Trond Egil.
TRENERENS UNNSKYLDNING
Soltvedt fant seg raskt til rette, og da Dale 1 skulle møte Dale 2, vant hans nye lag 4-0 og Trond Egil scoret alle målene.
– Da løp jeg bort til gamletreneren og sa takk for sist og takket for kampen. Så mye betydde det for meg.
– Jeg har alltid vært opptatt av å si til meg selv: Du skal levere. Uansett hva som skjer skal i hvert fall ingen ta deg på innsatsen. Hvis du gir alt, så er det «fair enough» om du taper. Det gjelder vel for det meste i livet.
Da faren til Trond Egil døde av kreft 10. februar i 2006, 64 år gammel, var det samme dag som moren hadde bursdag. Trond Egil stakk først innom sykehuset i Bergen for å hilse på faren, som døde senere samme dag. Gamletreneren fra Dale 2 kom i begravelsen. Etter en stund ba han Trond Egil om å bli med inn på kjøkkenet for en prat. Treneren, som hadde vært så lei av driblingen, men som hadde fulgt med på Trond Egils eventyrlige karriere, så ham nå inn i øynene og sa: «Trond Egil, du hadde rett».
Soltvedt får et sørgmodig drag over fjeset. Han blir blank i øynene.
– Jeg merker jo at jeg blir litt emosjonell her nå, men fotballen betydde så mye for meg. At jeg skulle få så mye kjeft for å gjøre det jeg elsket mest var vanskelig for en liten gutt. Og det treneren sa til meg i begravelsen til faren min var fint av ham.
BENNY OG VIKING
I familien Soltvedt holdt brødrene med Manchester United, mens faren var Leeds-supporter. Selv ble Trond Egil Stoke-fan på grunn av kompisen Kjell Boge. Tippekampen lørdag ettermiddag var ukens høydepunkt. Samtidig var han opptatt av Brann, og sammen med faren og brødrene dro de inn til Bergen for å se favorittlaget.
– Jeg husker jo godt Bjørn Tronstad, Steinar Aase, Paul «Pølle» Danielsen og Terje Rolland. Og Helge Karlsen og Egil Austbø. Jeg husker Kjell Rune Pedersen godt også, og han fikk jeg æren av å spille på lag med i Ny-Krohnborg der han var lagets eldste og jeg var nykommer.
[PostBlock id=163]
Soltvedt debuterte på A-laget til Dale som 15-åring, han scoret to mål i debuten mot Minde, og var toppscorer i alle tre sesongene for moderklubben før Ny-Krohnborg hentet ham til byen i 1985. Der ble han toppscorer i begge sesongene, før verneplikten sendte ham til Madla hvor han gikk inn i Marinen.
Han hadde blitt kontaktet av sportssjef i Brann, Arve Mokkelbost, og Teitur Thordarson var hentet som trener for rødtrøyene. Men så hørte han ikke mer, og bestemte seg for å ringe til Viking og spørre om han kunne få være med dem på trening.
Det første året fikk han 21 kamper i datidens 2. divisjon, klubben rykket opp og Soltvedt tilbrakte fire minnerike år i Stavanger under Benny Lennartsson. Stanghelle-gutten fikk foruten opprykket oppleve seriemesterskap, cupfinale-seier og europacup.
– Benny har betydd mye for meg. Det viktigste jeg lærte i Viking var at samhold kan flytte fjell. Vi var en fantastisk kameratgjeng som ikke bare spilte fotball, men som hadde det utrolig kjekt sosialt. Jeg er overbevist om at det har mye å si når man skal prestere sammen på fotballbanen.
– Det var også der jeg traff Monja Helene, og vi har vært gift i 26 år. Hun har betydd alt for meg, sier Soltvedt.
Han smiler.
– Hun har lært meg mye, ikke minst om kosthold. Jeg hadde jo ikke peiling.
HJEM TIL BRANN
I 1992 tok Brann på ny kontakt. Benny Lennartsson skulle være med i trenerteamet sammen med Kalle Björklund, og Soltvedt bestemte seg for å vende hjem. Strilen banket inn mål, ble lagets toppscorer tre år på rad og ble raskt en favoritt på Stadion. Toppåret var 1993 da han scoret 17 mål, rundt halvparten fra midtbaneposisjon, på landsbasis bare slått av LSK-spiller Mons Ivar Mjelde, som puttet 19. Brann ble nummer 7 på tabellen, og nådde semifinalen i cupen med Hallvar Thoresen som trener.
– Jeg fikk et brev om at jeg var oppsagt, og begrunnelsen var at jeg var illojal. Det var tungt. De som kjenner meg vet hva jeg står for; illojal har jeg aldri blitt kalt verken før eller siden.
Etter en turbulent periode på 80-tallet med nedrykk og opprykk var Brann omsider blitt et stabilt topplag. Men så kom sjokket.
Trond Egil Soltvedt satt i spillerutvalget sammen med Tore Pedersen og Magnus Johansson. Spillergruppen rapporterte om misnøye rundt det defensive spillet, og ytret ønske om å få Kjell Tennfjord inn som en del av trenerteamet.
Sunnmøringen hadde hatt suksess med Fyllingen, som overrasket fotball-Norge på begynnelsen av 90-tallet, ikke minst på grunn lagets defensive organisering.
– Jeg fikk et brev om at jeg var oppsagt, og begrunnelsen var at jeg var illojal. Det var tungt. De som kjenner meg vet hva jeg står for; illojal har jeg aldri blitt kalt verken før eller siden. Derfor kontaktet jeg advokat Sigurd Klomsæt og ville gå til sak mot klubben. Han mente jeg hadde en god sak, og jeg var innstilt på å gå hele veien.
– Men så ble jeg kontaktet av Rosenborg, og jeg måtte ta en vurdering på om jeg skulle dra familien gjennom en rettsak med alt presse-oppstyret som det ville medføre, eller løfte blikket og se fremover. Jeg valgte det siste.
SUPPORTER-TOG OG EGGEN-SIRKUS
– Supporterne gikk i tog for deg i protest mot Brann-styret?
– Ja, det er klart det gjorde inntrykk på meg. Jeg har alltid hatt et godt forhold til Brann-supporterne. Tiden i Brann var fantastisk og jeg har mange gode minner, la endelig det være sagt. Men fotballivet går videre, og jeg ble seriemester med Rosenborg påfølgende sesong. Å spille for Nils Arne Eggen var et eventyr.
– Jeg har vel aldri lært så mye av en trener som jeg gjorde av Nils Arne. Når han ble sint, frådet det rundt kjeften på ham. Ga du ham motstand, så kunne han først bli sint, men så gikk han inn på kontoret og kom tilbake og ga deg en klem og sa han hadde tenkt litt på det du sa. Sånn er Nils Arne. Du vet, på Lerkendal, i hvert fall den gangen, så snakket man ikke om takhøyde, altså, det fantes ikke tak. Jammen smalt det høyt noen ganger. Men du lærer av det også.
Soltvedt scoret 18 mål i obligatoriske kamper på tre år fra sin midtbaneposisjon, og fikk Kniksenprisen for årets midtbanespiller i 1996. Høydepunktene foruten seriemesterskapene og et cupmesterskap, var kvartfinalen mot Zinedine Zidane og Juventus i Mesterligaen i 1997. Da hadde de tatt seg videre fra gruppespillet mot Porto, AC Milan og IFK Göteborg. De måtte vinne den siste kampen borte mot AC Milan. En klubb som hadde vunnet Mesterligaen tre år tidligere.
– Nils Arne var aldri opptatt av hvem vi møtte. Jeg husker han var uvanlig rolig foran møtet med Milan, og i garderoben før vi skulle ut på banen sa han bare at vi skulle stikke ut og ha det gøy. Han hadde en egen evne til å få oss til å tro at alt var mulig. At vi kunne få til hva vi ville. Og vi trodde vi kunne klare det. Vi trodde vi kunne slå AC Milan. Og så handler det litt om det samme som med Benny i Viking; samholdet, kameratskapet; alle i Rosenborg var som i en stor familie, sier Soltvedt, som scoret både mot Milan og Juventus.
Lagene gikk til pause med 1-1. Et resultat som ville sende Milan videre. Rosenborg måtte score i andre omgang.
– MER ENN JEG DRØMTE OM
Etter 70 minutter slo Harald Martin Brattbakk en pasning, inne foran mål steg Vegard Heggem til værs. Og scoret. Rosenborg slo AC Milan 2-1 på San Siro. Så ble det uavgjort og tap i kvartfinalene mot Juventus, men den høsten vil for alltid bli husket blant alle fotballinteresserte som den gangen Rosenborg klarte det umulige: Å slå Milan på San Siro.
Men det endte ikke der for Soltvedt. I 1997 ble han hentet til Coventry av Gordon Strachan. Senere ble det Southampton, før han avsluttet karrieren i Sheffield Wednesday.
Den høsten vil for alltid bli husket blant alle fotballinteresserte som den gangen Rosenborg klarte det umulige: Å slå Milan på San Siro.
– Jeg har fått oppleve mer enn jeg har drømt om. Å komme fra Stanghelle og få lov å spille i Premier League, og få oppleve som Coventry-spiller å vinne 3-2 over et Manchester United-lag med spillere som Beckham, Scholes og Schmeichel på laget var stort. Dette var i romjulen, og min far kom for å se på. Etterpå sa han at han var stolt av meg. Sånt gjør jo inntrykk, selv på en voksen mann, sier Trond Egil og smiler.
Når vi prater med Soltvedt vet vi ikke utfallet av Branns kamp mot Stabæk. Mens vi sitter på kontoret til Trond Egil i Meland Aktiv – hvor han er daglig leder for Idrettslaget Kvernbit – er det fremdeles håp om gull.
BRANN MOT ROSENBORG
– Jeg følger jo med Brann, selv om jeg er enda mer ivrig når det gjelder engelske kamper. Lars Arne Nilsen har gjort en god jobb, og jeg forutsetter at han sier noe annet til spillergruppen enn han gjør til pressen når det gjelder ambisjonsnivået. Det viktigste for Brann er å fokusere på seg selv, kanskje glemme aviser og være inne i sin boble.
– Jeg har alltid vært opptatt av å si til meg selv: Du skal levere. Uansett hva som skjer skal i hvert fall ingen ta deg på innsatsen. Hvis du gir alt, så er det «fair enough» om du taper. Det gjelder vel for det meste i livet, sier Trond Egil Soltvedt.
Akkurat nå er alt fokuset hans rettet mot det som skjer i og rundt idrettslaget Kvernbit.
– Det er viktig å legge til rette for ungdommen, sier han, og kaster et blikk på anlegget som snart teller to utendørs kunstgressbaner og en innendørs fotballhall, i tillegg til hallen som allerede huser aktiviteter som håndball, volleyball, taekwondo og en klatrevegg, samt et styrkerom, for ikke å glemme Kulturskolens lokaler, hvor barna på Frekhaug lærer å spille piano, gitar og trommer. Alt sammen betalt av Trond Mohn.
Ting har forandret seg siden Trond Egil Soltvedt sto alene i tunnelen under riksveien på Stanghelle og dunket ballen mot betongen så det smalt. Med en kjærlighet til ballen og en vinnerskalle som få andre dro den lille gutten ut i verden og skrev fotballhistorie sammen med Nils Arne Eggen.
På søndag tar Brann i mot Rosenborg på Stadion, og begge følger spent med. Soltvedt med en fortid i begge klubber. Eggen med legendestatus i Rosenborg og et barnebarn i Branns forsvarsrekker.
