BARN I BYEN: Barns spørsmål om krig rører oss, og trekker opp perspektiver på en fremtid som lenge har vært gjemt vekk på mørke loft og i dype kjellere.
Tekst: Asgeir Eide-Olsen
Når barn spør om det «blir verdenskrig nå», kan en velge å svare med beroligende mimikk og diffuse svar – og det er kanskje greit nok? Spesielt når en ikke på noen som helst måte kan påstå å vite hva som faktisk kommer til å skje.
Men etterpå, når en har sett Urix på NRK og lest artikler i aviser og på internett, så kan en med fordel ta seg tid til å tenke litt over tiden vi lever i og verdiene vi formidler videre til barn i forhold til dette med krig.
Se deg i speilet, og prøv å få øye på den som stirret tilbake på deg når du selv var barn. Den gangen, for lenge siden, da du var trygg i din sjel på at krig var noe ubegripelig, den pureste ondskap og at det aldri ville være krig om du fikk bestemme.
«HVORFOR ER DET KRIG?»
Likevel og fortsatt så er virkelighetens gru ubønnhørlig til stede i barns liv. Vi kan skjerme og vi kan tåkelegge, men krigen i Ukraina opptar barn i stor grad. Den legger sitt slør av utrygghet og usikkerhet over selve livet.
Hold ditt eventuelle ønske om at moderne norske krigsvåpen finner veien frem til frontlinjen for deg selv når du omgås barn.
«Men, hvorfor er det krig?» er kanskje neste spørsmål. Det er et spørsmål det er vanskelig å gi gode svar på. Om jeg skal være helt ærlig så er det så komplisert at selv for oss med mangfoldige Urix i minnet, så stokker det seg til likevel.
Da blir det lett å ty til de enkle og utvetydige svarene. Som at det finnes en slemming og han heter Putin. Et slikt svar gir ikke mye innsikt, men det skaper en ryddighet som barn kan forholde seg til. De fleste foreldre vil nok bestrebe seg på å gi et mer utfyllende svar – men i bunn og grunn gjør det ikke så mye om svarene er korte og konsise. Det enkle er som kjent ofte det beste, om enn ikke alltid. Kanskje er det noe annet som trøbler dette til for barn?
BARNETS LOGIKK
«Små gryter har også ører» het det før. Ordtaket forteller noe om at barn får med seg det som blir sagt og spisser ørene som mest når det snakkes om slikt som ikke er ment for dem. I sånne situasjoner kan de fort komme til å høre noe sånt som at Ukraina vil tape krigen mot den russiske overmakt uten våpenbistand fra demokratiene i vest. Hvordan skal en slik konklusjon prosesseres i et barnesinn?
Kan en være tilhenger av å sende tunge våpensystemer til Ukraina og samtidig se seg i speilet og få øye på det barnet som stirret tilbake fra speilet da en var liten? Jeg er usikker. Urettferdighet må påtales og den må det rettes opp i – det er barnets logikk, mens krig derimot er et så gruvekkende konsept at det kun kan være voksne mennesker, og da bare motvillig, som kan akseptere begrunnelsen for det.
Når skal vi så lære barn at krig er nødvendig? Vi skal ikke det. Vi trenger ikke det. Det er nok å gi dem en historiebok. Overlevende i generasjoner som har gjennomgått utslettende kriger har det til felles at de ønsker at historiens grusomheter gjenfortelles, slik at menneskeheten ikke går i samme felle på nytt.
På tross av at jeg vet nettopp dét, så sier jeg meg likevel enig i at det skal sendes våpen og krigsmateriell fra Norge til Ukraina. Det er et smertefullt paradoks og en erkjennelse av at barnet i speilet for min del ikke lenger er å finne.
Ha ikke som ambisjon å gi barn en forklaring på krigens nødvendighet. Krigens lidelser er for store til at barn kan ta dem inn over seg, så da får en også holde kjeft om den påståtte nødvendigheten av dem. Hold ditt eventuelle ønske om at moderne norske krigsvåpen finner veien frem til frontlinjen for deg selv når du omgås barn. Være seg dine egne eller andres. Det er din plikt. Likeså mye som det er min.
