Ukraina-overfallet fra Putin 24. februar er et vannskille. Et vannskille i den forstand at den pragmatiske og realpolitiske reaksjonen på Kriminvasjonen i 2014 er erstattet av noe helt annet; et reaksjonsmønster som er Vesten verdig.
Tekst: Thorstein Selvik
I 2014 var vi overrasket og lett sjokkert over at Putin ville ødelegge all goodwill og en haug med milliarder rubler på å overfalle Krim dagen etter at OL-ilden var slukket. Hmmm, tenkte vi, men Krim – hva var nå egentlig det?
Røverbyen Odessa kjente vi litt til fra Frederick Forsyths bok The Odessa File, men vi satte oss kanskje ikke spesielt godt inn i detaljene. I geografitimen på skolen hadde vi lært at Ukraina hadde verdens mest fruktbare jord («svartjorden»). Verdens kornkammer. Men det var lengre inne i landet enn Krim. Vi visste at Kyiv var eldre enn Moskva og at vikingene hadde vært der. Men ikke så veldig mye mer.
Vårt vestlige levesett var ikke mer avstumpet enn at vi ikke klarer å sitte uvirksom og se på at noen raner et land.
Reaksjonene har vært helt annerledes etter Russlands angrep 24. februar. Annerledes enn vi hadde trodd 23. februar eller før. Verden er av hengslene – med økende demokratisk underskudd i en rekke land, med egotrippere en masse på sosiale medier, med eliteforakt og med ensidig materielt fokus.
Men så var ikke verden og menneskeheten så forkrøplet likevel. Reaksjonene i Europa og mange andre steder har imponert med sin medmenneskelighet. Så var det ikke bare penger som gjaldt likevel! Solidariteten var likevel ikke kun et gammeldags begrep, myndigheter og folk imponerer.
Giverglede og spontan innsats vitner om en gjenoppståelse av det medmenneskelige. Ørkenvandringen på nettets sosiale medier ble på et sekund erstattet av den virkelige verden, det analoge fysiske. Den sjokkartede opplevelsen dette skapte, ga nærmest instinktive behov for å hjelpe, for å ta imot mennesker i nød.
Jeg sier ikke at verden har forandret seg over natten. Nei, jeg sier det omvendt: Europa, Amerika og de fleste land i den øvrige verden var ikke så av hengslene likevel. Det moralske kompasset har i hvert fall inntil nå virket godt.
Det er selvfølgelig litt teater oppe i dette med Zelenskyj i grønn militærskjorte snakkende til en rekke lands nasjonalforsamlinger. Vi visste på forhånd heller lite om det tradisjonelt hyperkorrupte Ukraina (det er vel omtrent bare Russland som er mer korrupt). Poenget er imidlertid ikke det, men den sterke medmenneskelighet vi viser. Vi samfunnsborgerne.
Den profesjonelle håndteringen hos våre myndigheter i denne krisen har også imponert. Måten president Biden har samarbeidet med EU har vært klok. Sett bort fra en tungeglipp i talen han holdt i Polen forleden, så har han imponert. Takk Vårherre at en viss Donald ikke fremdeles sitter i Det hvite hus.
Tyskland satser på forsvaret igjen, ikke verst, og selv om Macron – på sedvanlig fransk vis – roter litt rundt, er selv Frankrike nesten blitt å stole på igjen i NATO-sammenheng. Ytre sjokk sammensveiser; det er nesten en naturlov.
Men her er mer. Vi har på en måte gjenfunnet vår medmenneskelighet. Vår evne til moralsk riktig handling har vært betryggende. Galemannen i Russland fikk seg nok en stor overraskelse. Det fikk Fanden også da ha han ikke beregnet sitt publikum.
Vårt vestlige levesett var ikke mer avstumpet enn at vi ikke klarer å sitte uvirksom og se på at noen raner et land.
