ELVIK TILBAKE: Kjersti Elvik er tilbake på Den Nationale Scene og straks aktuell med krimkomedien Hotel Norge.

Beruses av rampelyset

Noen ganger er opplevelsen på scenen så rå at Kjersti Elvik lurer på om hun har gjort seg fortjent til den.

Mye har skjedd i Kjersti Elviks karriere siden hun som attenåring gikk på audition til stykket Jan Herwitz på Den Nationale Scene. Hun var én av over 100 jenter som prøvde seg på rollen som én av fire småtøser. Rollen fikk hun. Og auditionen har satt spor.

– To og to måtte gå sammen og danse. Jeg var nok litt sjenert og treig, så jeg endte opp med å måtte danse med selveste Rolf Berntzen, som hadde hovedrollen. Jeg holdt jo på å besvime, vet du. Men det var et eventyr. Vi spilte over 100 forestillinger, og det å få lov å komme innenfor de dørene var helt magisk.

I dag, over 30 år senere, er hun tilbake på Den Nationale Scene og straks aktuell med krimkomedien Hotel Norge. Stykket skal blant annet ta publikum tilbake til bybrannen i 1916 og eksplosjonen på Vågen i 1944. Og ikke minst finne ut hva som skjedde på rom 405.

– To og to måtte gå sammen og danse. Jeg var nok litt sjenert og treig, så jeg endte opp med å måtte danse med selveste Rolf Berntzen, som hadde hovedrollen. Jeg holdt jo på å besvime, vet du.

– Det er veldig kjekt å jobbe med Yngve Sundvor, som har skrevet manus og har regi. Med ham som arbeidsleder er hverdagen interessant, lekfull og helt optimal. Krimkomediesjangeren er gøy. Vi har jo Eirik Del Barco Soleglad, som for bergenserne er selve humorkongen. Sammen med Pål Rønning blir det en helt spesiell dynamikk. Mens krimdelen av historien driver fortellingen fremover, ligger komedien på toppen og sprudler. Vi koser oss.

Glad i oss selv

Det hele startet på Fyllingsdalen Teater. Hun skulle bare følge en venninne som var litt nervøs for å gå alene på øving. Venninnen sluttet etter en uke, mens den 12-årige og litt sjenerte Elvik fortsatte.

– De satt opp Kardemommeby, og jeg ble sittende i salen og se på at de diskuterte hvordan de skulle løse en scene med eselet. Da fikk jeg en følelse av at dette var et sted jeg ønsket å være. Jeg fikk lyst til å være med på å løse disse situasjonene.

– Teater handler for det meste om konsentrasjon, som skuespiller må man konsentrere seg om det man skal gjøre. Og da kan jeg finne på hva som helst. Men jeg som Kjersti er nok fremdeles litt sjenert og tilbaketrukket.

BERGENSHISTORIE PÅ SCENEN: Kriminalkomedien Hotel Norge skal blant annet ta publikum tilbake til bybrannen i 1916 og eksplosjonen på Vågen i 1944. Og ikke minst finne ut hva som skjedde på rom 405.

Etter debuten på DNS, dro Elvik til Oslo og utdannet seg ved Statens teaterhøgskole. Deretter fulgte seks år ved Trøndelag teater. I årene etter har hun medvirket i en rekke filmer, TV-serier og teaterstykker, vært regissør og til og med jobbet som lærer i skuespillerteknikk. Nå har det gått et år siden hun tok med mann og barn og kom tilbake til Bergen.

– Hva er forskjellen på Oslo og Bergen?

– Jeg har skjønt på folk her i byen, at dersom man skal nå det bergenske publikummet, må man spille noe som er relatert til Bergen. Da er man garantert en suksess, iallfall rent økonomisk. Vi er glad i oss selv, har jeg forstått. Jeg vet ikke om jeg er helt enig i den tolkningen. Jeg opplever at også det smale kan være interessant her, ikke bare kassasuksessene. Teater skal jo ha et bredt spekter. 

Høflige bergensere

At TV-opptredener fører til gjenkjenning på gaten merket hun først da hun spilte politibetjent Hanne Wilhelmsen, i filmatiseringen av Anne Holts bøker.

– Det var øyeblikk hvor jeg tenkte «hva har jeg gjort for å fortjene å oppleve dette?» 

– Over natten blir man plutselig litt allemannseie, folk stopper deg på gaten, og stirrer gjerne ekstra lenge. Da jeg var yngre var jeg mer oppmerksom på det. Nå er det helst sønnen min som legger merke til det.

– Men bergenserne er både hyggelige og høflige. De har lyst å anerkjenne deg. Jeg setter stor pris på det, mer enn gloende blikk.

I desember i fjor medvirket hun i NRKs julekalender Snøfall. Da hadde hun nesten glemt at gjenkjenning er en del av gamet.

– Så jeg dundrer jo inn i svømmehallen for å bade med sønnen min, og så står man der i våt badedrakt og glemmer at folk kjenner deg som Ruth i Snøfall. Men så blekner det, og så er man bare en vanlig person igjen. Jeg synes forresten den serien var så fin. Den var jeg stolt av å være en del av. Den skal nå gjøres på scenen i Oslo, som kan bli svært spennende å se. Forfatterne er de samme, så den er i de beste hender.

Arv og miljø

Når det diskuteres på Den Nationale Scene skjer det sjelden i stillhet. I det siste er det særlig den kommende ansettelsen av ny teatersjef som opptar skuespillerne på huset.

– Den kunstneriske profilen kommer til å bli viktig. Og så håper man selvsagt på en som evner å se helheten, og ikke bare deler av den. Vi er et stort maskineri. Knirker det ett sted, så går det ut over resten. For utenforstående kan nok teateret virke som en interessant arbeidsplass på mange måter. Vi er svært avhengig av hverandre.

I november skal Elvik dele scene med nåværende teatersjef, Agnete G. Haaland, i stykket Arv og miljø, basert på Vigdis Hjorts roman.

– Det gleder jeg meg veldig til. Det blir også spennende for Agnete, som er skuespiller, å tre inn i en rolle igjen. Jeg hadde ikke lest boken, men gikk sporenstreks ut og kjøpte den. Det er en fortelling som setter sine spor. En klar og tydelig stemme. En dame som vil bli hørt.

Snakker bedre sammen

Som regissør for blant annet Doktor Proktors prompepulver, Hans og Grete og Momo, eller kampen om tiden, har Elvik vært opptatt av å gi skuespillerne rikelig med plass.

– Jeg har skjønt på folk her i byen, at dersom man skal nå det bergenske publikummet, må man spille noe som er relatert til Bergen. Da er man garantert en suksess, iallfall rent økonomisk. Vi er glad i oss selv, har jeg forstått. Jeg vet ikke om jeg er helt enig i den tolkningen.

– Man går jo fra å være fra en arbeider til arbeidsleder. Teateret er jo på mange måter et hierarkisk system. Som arbeidsleder vet jeg som aktør selv hva som bor i skuespillerne, og er klar over at de kan være med på å løse scenen hvis man gir dem plass.

– Jeg tror jeg er en arbeidsleder som vet å sette skuespillerne i fokus. Blant annet.

Skuespillere var også i fokus under MeToo-bevegelsen. Diskusjonene rundt MeToo har ført til endringer i kommunikasjonen mellom skuespillerne.

– Det ble tatt veldig på alvor, og gitt rom for diskusjoner og gode samtaler. Jeg opplever at det er et tydelig før og etter, og konsekvensen har blant annet vært at vi snakker og oppfører oss på en annen måte. Det trenger ikke å handle om kjønn, men det handler alltid om mennesker. Nå spør vi for eksempel, hvis det kreves i en scene, «er det greit at jeg tar på deg?» Og det er, blant annet, en bra ting.

Ritualene før sceneteppet går opp har hun kvittet seg med.

– Før hadde jeg alltid behov for å trene før, og jeg var opptatt av å ikke spise for mye eller for lite. Når man blir eldre, kvitter man seg med alle disse «skulle, burde, måtte». Nå gjør jeg helst minst mulig. Men jeg må kjenne at fysikken er der.

– Hva gjør du når du slapper av?

– Da er det fullt fokus på kattene, guttungen, mannen min og blomstene på altanen. I Oslo hadde vi hage, og det hadde nærmest en magisk effekt på meg. Jeg er så glad i grønt. Nå har vi altan å boltre oss på, men som Gunnaren sa; «Ikkje én grønn plante til, då blir det ikkje plass til oss andre».

Lykkerus

– Hva er det som fascinerer deg ved teateret?

– Kommunikasjonen mellom scene og sal. Vi som står på scenen er fullt klar over at når teppet går opp, så sitter dere der, og vi er her. Og når historiefortellingen får gjenklang hos publikum, da kan det hende vi blir litt høyt oppe.

– Jeg har aldri tatt noen droger i mitt liv, men jeg kan tenke meg at det ligner. Noen blir avhengig av den lykkerusen. Den er en del av drivet. Blir man avhengig av det får man feil fokus, men det gir en utrolig lykkefølelse, og man sovner med et smil om munnen.

Den største lykkefølelsen på scenen hittil opplevde hun på Folketeateret, under Mamma Mia.

– Noen ganger funker det ikke helt. Selv padder har en dårlig dag.

– Det er nok det råeste jeg har opplevd. Det var 1400 publikummere på hver forestilling. Stormende jubel. Det var øyeblikk hvor jeg tenkte «hva har jeg gjort for å fortjene å oppleve dette?»

– I motsatt skala har vi det bittelille Torshov-teateret, på en barneforestilling som ikke solgte så godt. Jeg spilte Padda i Det suser i sivet. På et tidspunkt i stykket står karakteren min alene, forlatt av sine nære og kjære, med ryggen til publikum. Da var det en liten publikummer som utbrøt «Å nei, nå skal han derre grønne være på scenen alene én gang til,» ler Elvik.

– Da er det bare å samle all godvilje man har, snu seg rundt og fortsette formidlingen. Noen ganger funker det ikke helt. Selv padder har en dårlig dag.

Med en toårskontrakt på DNS er sjansen stor for at det dukker opp spennende roller. Og Elvik vet hva hun ønsker seg.

– Jeg har ikke gjort så mye Shakespeare, så det kunne jeg tenke meg. Og så liker jeg godt når jeg får spille en dame på min egen alder. 

Hotel Norge har urpremiere på DNS lørdag 15. september.

ANNONSE:

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this