Tvillingene Nicolai og Elling Johan Håland er halvt bergensere og halvt puertoricanere. Etter at de kom til Bergen som ti-åringer er de blitt hundre prosent laksevågsgutter, og begge jobber hver dag for å få tønnebålet ferdig til Sankthans.
Laksevåg Bueskyttere har hatt ansvaret for å arrangere tønnebål-byggingen siden 1903, og Nicolai, som er bålsjef i år sammen med sin kompanisjef, er opptatt av historien.
– Når dette bålet er blitt bygget og tent 116 ganger, har det historisk betydning, og vi kjenner på et ansvar for å føre tradisjonen videre. Det er viktig at flammen ikke dør ut, sier 19-åringen.
Faren er bergenser, moren er fra Puerto Rico. Øyen i Karibia med Atlanterhavet mot nord og Det karibiske hav mot sør tilhører USA, men er selvstyrt. Brødrene er født i Detroit Michigan, men flyttet med familien til Puerto Rico da de var tre år gamle. Familien flyttet til Nygårdsviken på Laksevåg da tvillingene var ti. To år senere så Nicolai Laksevåg Bueskyttere marsjere i gatene, og han forsto at dette ville han være med på. Og slik ble det. I dag er han Sjef.
– Det er gøy å bygge laksevågbålet når du gjør det sammen med dine nærmeste venner. Vi fleiper mye mens vi jobber.
– Jeg ble invitert ned her på Damsgård av en venn. På den tiden var det ganske spesielt med hensyn til at de var mange soldater og flinke til å marsjere. De var flere enn vi er i korpset i dag, men vi jobber hardt for å komme opp på samme eller kanskje enda bedre nivå i dag.
ALLE MÅ VÆRE ÉN
Det er hovedsakelig de aktive som bygger tønnebålet på Laksevåg, men gamlekarene hjelper guttene om de trenger det.
– For noen år siden var vi rundt tjue gutter med offiserer og aktive som er gammel nok til å bygge bålet. I dag er det bare rådet som bygger bålet, og på en god dag er vi fjorten gutter. Men i det siste har vi hatt med oss en aktiv på 14 år, som er aldersgrensen for å få lov å være med å bygge.
– Aldersgrensen handler om at man må forstå arbeidet, og jobbe i team med de andre. Det skal sages, hamres og klatres, og det medfører en risiko. Alle må være en, for å si det sånn. Vi har en rutine på hvordan dette arbeidet skal gjøres. Sikkerhet er viktig, men så vidt jeg vet har vi ikke hatt noen alvorlige ulykker så langt.
Nicolai begynte selv som 14-åring.
VERDENS STØRSTE TØNNEBÅL
– Det er ikke alle som kan si at de bygger verdens største tønnebål. Jeg trives med arbeidet, og om det regner så regner det. Mot slutten av en arbeidsdag, på kveldstid, samles vi rundt bålet og spiser og prater om dagen. Latteren sitter løst, miljøet er bra og det er et godt kameratskap. Og så har jeg lyst å bygge noe. Folk spør meg hvorfor jeg bygger noe i en måned, som skal brennes ned når det er ferdig. De mener vel at det er meningsløst, men jeg synes ikke det.
I år begynte guttene å bygge bålet 20. mai. Det gjenstår ennå en del arbeid før de rundt 400 tønnene som utgjør bålet står klar.
– Vi kommer til å bli ferdig, forsikrer Elling Johan Håland.
– En gang ble vi ferdig fem dager før Sankthans. Da kjente vi litt på tidspresset, innrømmer Nicolai, som vant prisen for beste bålbygger i fjor.
– Det året hendte det gjerne at jeg sto til midnatt for å bli ferdig. Noen ganger var jeg alene. Solen gikk ned, så det var lite lys å jobbe i. Men det måtte til. Andre måtte gå hjem, men jeg ville at vi skulle bli ferdig og gjøre ting ordentlig.
– Dessuten så er det sånn at når jeg setter meg et mål så går jeg for det. Samme som jeg har gjort hvert år i buekorpset; jeg begynte som slager, og siktet mot offiser. Siktet mot tredje kompanisjef. Siktet som sjef. Og ble det. Det handler om hvor mye du vil gjøre for organisasjonen, og hvor mye du vil gjøre for tradisjonen. Da hjelper det jo også at vi har et godt kameratskap; det er gøy å bygge laksevågbålet når du gjør det sammen med dine nærmeste venner. Vi fleiper mye mens vi jobber.
VIKTIG TRADISJON
For Nicolai Håland handler dette også om at han ikke vil at buekorpstradisjonen skal dø ut.
– Jeg kan ikke tenke meg en 17. mai uten buekorps. Det blir ikke det samme. Og her på Laksevåg skal vi ha tønnebål på sankthans. Det er en tradisjon som buekorpset har ivaretatt i over hundre år.
– Men det er en jobb som må gjøres hvert år. Det var ikke så mange som var med i fjor, men vi er veldig motivert, buekorpset har vokst, og vi akter å stå på videre.
– Men dere får ikke lønn for dette?
– Vi får mat på slutten av arbeidsdagen. Det er godt nok lønn for oss. På sankthans er det slik at hvis du vinner prisen for beste bålbygger så får du æren av å tenne på bålet. Og det er det ikke mange som har gjort. Jeg synes det er verd noe.
Buekorpset kjøper tønner. Pallene kommer fra folk som vil bli kvitt dem.
– I år har det ikke vært så mange folk som har kommet til oss med paller, og vi har måttet oppfordre folk til å bidra.
LIKER Å VÆRE EN LEDER
Laksevåg Bueskyttere får inntekter fra arrangementet på sankthans. Noen ganger går korpset med overskudd, andre ganger ikke.
– Men det viktigste er at vi gjør en jobb for å skape en god opplevelse for alle som kommer ned hit til Damsgård for å se på tønnebålet. Samtidig er vi opptatt av å skape et godt miljø, slik at foreldre vet at dersom de sender barna sine ned hit så er det trygt.
– Hvor kommer engasjementet ditt fra?
– Det viktigste er at vi gjør en jobb for å skape en god opplevelse for alle som kommer ned hit til Damsgård for å se på tønnebålet.
– Jeg vet ikke. Jeg liker å være leder. Jeg er også nestleder for NDT-lan, som opprinnelig sto for Nygårds DJ Team og springer ut fra nattkafeen som de har i Nygård kirke, men som i dag kalles Nygårds datateam. Vi har laget et dataparty der nå. Jeg tar med pc-en min, men jeg spiller ikke. Jeg tar meg av arrangementet og går rundt og snakker med folk og hjelper de som trenger det.
– Hva er mest krevende?
– Hele prosessen med å bygge bålet. Det kan være både utfordrende og stressende. Det skal stå beint. Og du har kort tid på å bli ferdig. Men jeg gjør jo dette frivillig hvert år. Jeg gjør mitt beste. Vi har et godt system som gjør arbeidet enklere.
– Du har en tatovering ved ditt venstre øre – hva betyr den?
– Kjærlighet på kinesisk. Jeg fikk den i fjor, to uker etter at jeg ble atten. Jeg var førstekompanisjef og da gamlekarene så den ble noen av dem sinte, sier han og smiler.
