Escalon Julebord 2019
REAGERER PÅ HVERDAGSRASISMEN: – Vi må være bevisst hvordan vi snakker med og om andre mennesker, og reagere med varme hjerter og kalde hoder når vi slår ned på normaliseringen av det ekstreme, sier Camilla Ahamath. (Foto: Roy Bjørge)

– Jeg kom til et punkt der jeg ikke syntes det var greit lenger

– Jeg ble kalt for mange stygge ting da jeg gikk på skolen. Hvis jeg da tok igjen, så var det meg som ble kalt inn på rektors kontor, sier SV-politiker Camilla Ahamath, som er bystyrets fjerde mest populære dersom man teller antall slengere hun fikk ved årets kommunevalg.

Camilla Ahamath ble nasjonal kjendis i mars 2018, da hun tok initiativ til en motreaksjon mot «blomsterhavet» Sylvi Listhaug (Frp) mottok fra sine støttespillere.

– Jeg ble kalt for «pakkis», «karri» og «hvitløksbåten». Det var ikke så mange som var glad i hvitløk på 80-tallet.

Som mange husker hadde Listhaug postet et bilde på Facebook med teksten «Ap mener terroristenes rettigheter er viktigere enn nasjonens sikkerhet». Bjørnar Moxnes (Rødt) fremmet mistillitsforslag mot henne, noe som ledet til at hun trakk seg som justisminister.

Midt i denne prosessen ble altså Listhaugs kontor fylt opp med blomstergaver fra hele landet. Motreaksjonen Ahamath da tok initiativ til var en pengeinnsamling til Leger uten grenser.

– Jeg lette etter positivitet og håp på Facebook, og da la jeg merke til folk som Sjur Almsåker som ønsket en motreaksjon. Noen foreslo å gi blomster til Moxnes. Jeg tenkte det var bortkastede penger, så jeg sa jeg kunne opprettet en innsamlingsaksjon. Det gjorde jeg og den tok helt av, fortalte Ahamath til pressen om aksjonen, som på få dager samlet inn over 17,5 millioner.

TOK SLUTTPAKKE I BERGENS TIDENDE

På denne tiden var Camilla Ahamath ganske fersk som medlem i Bergen SV, der hun meldte seg inn da hun tok imot sluttpakke etter å ha jobbet i ti år som journalist i Bergens Tidende.

– Jeg meldte meg inn i SV samme dag som jeg sluttet som journalist, forteller hun.

– Da jeg var journalist delte eller likte jeg aldri noe på Facebook. Det plaget meg at jeg ikke kunne mene noe, men etter at jeg sluttet som journalist, merket jeg at jeg fortsatt vegret meg for å si noe offentlig. Da tenkte jeg at jeg kan ikke være så feig, sier hun.

– Altså, jeg er kvinne, jeg er småbarnsmor, og jeg er flerkulturell. Folk jeg har snakket med sier at de har savnet en som forstår hvordan det oppleves å være en flerkulturell person i denne byen.

GLAD FØRSTEKLASSING: – Her er jeg fortsatt uvitende og naiv om hvor kjip skolehverdagen skulle bli. Det var en jævlig tid som ødela mye for selvbildet mitt. Mitt mål som medlem av skoleutvalget er at ingen skal oppleve det samme, sier Camilla Ahamath om dette bildet, som ble tatt på første skoledag tilbake i 1986. (Foto: Privat)

Nå er det ikke lett å se på Camilla at hun er tokulturell. Førsteinntrykket er mer en noe breial «laksianer» med stor omsorg for nærmiljøet og familien. Hun har vært FAU-leder, og brenner for bydelen, blant annet gjennom den partipolitisk uavhengige interesseorganisasjonen Initiativ:Laksevåg (initiativlaksevag.no) – som har som formål å bygge opp under Laksevåg som et godt sted å bo.

Som politiker er hun spesielt opptatt av fattigdomsbekjempelse, antirasisme og gode forhold for familier.

OPPVOKST PÅ LAKSEVÅG

Som politiker er hun spesielt opptatt av fattigdomsbekjempelse, antirasisme og gode forhold for familier.

– Jeg er femte generasjon laksianer, så jeg er veldig herfra, sier trebarnsmoren, etter at hun har servert oss kaffe hjemme i tomannsboligen i Gravdal.
– Min mor vokste opp i Blikkvalseverkets borettslag, og oldemor bodde nede i Skjeneviken, som er rett over haugen her.

– Og din far er fra Sri Lanka?

– Ja. Han dro fra Sri-Lanka da han var 21 år, dro til sjøs og traff min mor her i Bergen mens han jobbet på en båt som gikk fra Bergen til Skottland. Jeg er eldst i en flokk på fire barn; tre jenter og en gutt. Vi bodde først på Møhlenpris, og så flyttet vi hit til Laksevåg i 1984, da jeg var tre og et halvt år. Så kom den første lillesøsteren min.

KLAR FOR NASJONALDAGEN: – I noen år nå har jeg prøvd å sette rasisme på dagsorden på nasjonaldagen vår. Det er fortsatt mange flerkulturelle som ikke tør å bruke bunad og folkedrakter på nasjonaldagen. Det er trist, sier Camilla Ahamath. (Foto: Privat)

– Husker du noe fra den tiden?

– Jeg husker at pappa drev og flyttet og mamma fikk rier og måtte på sykehus. Siden det har jeg tråkket rundt her. Jeg gikk på Nygårdslien barneskole, og nå går mine egne barn der. Det er litt som en liten bygd her ute. Når du kommer på første skoledag, så kjenner du allerede halvparten, og vet at de er laksianere de også.

– Var du den eneste flerkulturelle da du vokste opp?

– Ikke helt. Det var noen som var adoptert, men det var ikke så veldig mange av oss, og i hvert fall ingen som vokste opp med foreldre fra to kulturer.

SKIFTET ETTERNAVN PÅ BARNA

17. MAI-FEIRING I 1984: – Folk samlet seg på Valheim skole den gang. I dag er Valheim skole erstattet med Valheim barnehage, forteller Camilla Ahamath, her sammen med sin far Ziya Udeen Ahamath. (Foto: Privat)

– Du fortalte i et NRK-intervju at du har skiftet etternavn på de to yngste barna dine. Var det en politisk ting å gjøre?

– Jeg gjorde det fordi jeg er mor og tenker på barna mine først, men alt er jo egentlig politisk. Ting hadde ikke vært så galt som det er nå om vi ikke hadde hatt et visst regjeringsparti som har vært med på å bidra til fremmedfrykt og all den dritten der, sier hun.

– Da mitt eldste barn – som er helt hvit og har blå øyne – fikk høre at hun er en jævla muslim, tenkte jeg på hvordan det vil gå med de to yngste, som har en mørkere hudfarge. Selv om jeg har lovet meg selv at jeg skal stå på barrikadene og eie navnet mitt, så måtte jeg tenke på hvor langt jeg kunne dra det som mor, og liksom sende barna mine foran meg som gode eksempler.

– Opplevde du slike ting i din egen oppvekst?

– Ah, altfor mye. Altfor altfor mye. Helt fra jeg var bitte bitte liten, og så gikk det bare i ett banka kjør. Jeg datt mellom to stoler hele tiden – jeg var liksom ikke helt utlending, men kunne likevel plasseres i den kategorien der man har en annen kultur.

– Jeg var bare hun vanlige jenten med en annen hudfarge, og da ble det så veldig tydelig at jeg var annerledes.

– Hadde dere andre skikker hjemme som de andre ikke kjente seg igjen i?

– Skikker og skikker. Mamma har alltid stått på sitt. Hun er kristen, og pappa har alltid vært muslim. Jeg er oppdratt veldig flerkulturelt – jeg gikk på søndagsskole om søndagen og på koranskole etter skolen, forteller hun.

– Så har vi laget litt annerledes mat og det har luktet annerledes hos oss. I tillegg hadde vi ikke verdens beste økonomi – så det var så mange ting som gjorde at jeg skilte meg ut. Jeg ble kalt for «pakkis», «karri» og «hvitløksbåten». Det var ikke så mange som var glad i hvitløk på 80-tallet.

SÅ PÅ SEG SELV SOM «ANNENRANGS»

ET FLOTT PAR: – Min mor var ganske modig da hun i 1980 valgte å gifte seg med en mann fra Sri Lanka. Jeg har mye å takke foreldrene mine for. De banet vei for meg.

Etter hvert tilegnet hun seg en holdning om at det var slik verden var, og at dette bare var noe hun måtte finne seg i.

– Min far sa at jeg bare måtte heve meg over det, men det kom til et punkt der jeg kjente at jeg ikke lenger syntes det var greit – for da var jeg bare en del av problemet selv – så jeg begynte å bite litt fra meg på ungdomsskolen.

– Da var det jeg som ble kalt inn på rektors kontor, og ikke de som hadde sagt stygge ting til meg. Jeg husker at jeg lenge var veldig usikker på meg selv. Det er det som skjer med deg hvis du blir tråkket ned mye.

– Du begynte å tro på det selv; at du var «annenrangs»?

– Ja, og jeg hadde et veldig sterkt inntrykk av at min far var annenrangs også. Det var ikke lett å finne ut hvor jeg hørte hjemme.

– Jeg var lenge veldig søkende, og fordypet meg i flere religioner, så jeg har brukt mye tid på å finne ut at det er nok at jeg er den jeg er. Jeg trenger ikke å høre til noen gruppe, for jeg gjør faktisk ikke det, sier hun.

– Uansett hvor jeg har vendt meg, så har jeg ikke hørt til noe sted. Jeg kan ennå ha den følelsen, selv om jeg alltid har følt meg hjemme her, alltid følt meg veldig norsk. Problemet er at alle rundt meg har fortalt meg at jeg ikke er det. Det er det som har gjort det så vanskelig, for folk sin oppfatning av meg har ikke stemt overens med mine egne følelser.

Dette er erfaringer hun mener er viktige å ha med seg inn i bystyret, ikke minst siden det er langt mellom de flerkulturelle stemmene i politikken – både lokalt og nasjonalt.

Et hederlig unntak er stortingsrepresentant Abid Quayyum Raja (V), som i en Aftenposten-kronikk nå i høst hevdet at Frp-statsrådene Siv Jensen og Sylvi Listhaug drev med «brun propaganda».

– Det er mulig å være kritisk til innvandring samtidig som man har normal høflighet mot folk rundt seg. Det er ikke nødvendig å bruke hat og fremmedfrykt for å fremme poenget sitt – og det mener jeg at Frp gjør.

Reaksjonen hans kom i kjølvannet av to hendelser. I slutten av august delte eldre- og folkehelseminister Sylvi Listhaug et idylliserende bilde av båtflyktninger på Facebook, med teksten «Norge skal ikke ta imot båtmigranter», og få dager senere hentet finansminister Siv Jensen opp igjen begrepet «snikislamisering», som hun opprinnelig lanserte i 2009.

«Å tie er å akseptere. Og jeg nekter i fortsettelsen å akseptere» sa Abid Raja i et intervju med NRK.

– Hvis Abid Raja hadde sagt dette for ti år siden, så hadde han møtt de samme tomme øynene som jeg selv har møtt når jeg har snakket om rasisme. Men nå har han et publikum – det er også andre som er lei – så nå kan han få støtte. Jeg tror at det er flere som skjønner det nå, men samtidig er det blitt mer stuereint å være rasist, sier Ahamath.

– Da Abid Raja sa at det var brunbeising, så klaget mange Frp-ere. De ble krenket og såret – det var sterke følelser i sving – og så klarer de ikke å se forbi sin egen nese og se at norske muslimer blir krenket når de sier at de driver og snikislamiserer. Det er så hyklersk – for de er fullt i stand til å forstå at ord betyr noe og kan skape sterke følelser, men de er ikke villig til å ta ansvar for det de selv sier.

REAGERER PÅ HATRETORIKK

FAREN FIKK IKKE KOMME OPP TIL DØPEFONTEN: – Jeg ble døpt i Johanneskirken i 1981. Min far fikk ikke komme opp på podiet i kirken fordi han ikke var kristen, sier Camilla Ahamath, som på bildet holdes av sin mor Anne-Britt Ahamath. (Foto: Privat)

Ahamath understreker at hun forstår at det er et behov for å snakke om innvandring, og at vi ikke bare kan åpne grensene og si at alle kan komme.

– Men det er mulig å være kritisk til innvandring samtidig som man har normal høflighet mot folk rundt seg. Det er ikke nødvendig å bruke hat og fremmedfrykt for å fremme poenget sitt – og det mener jeg at Frp gjør, sier hun.

Selv ønsker hun å snu på denne mynten, og heller fokusere på å ta i bruk all den viktige kompetansen innvandrere og flerkulturelle kan bidra med – både i arbeidslivet generelt og innenfor offentlige tjenester spesielt.

– Hvem skal ivareta min fars behov hvis han legges inn på sykehjem eller i eldrebolig? spør hun.

– Er det noen der som forstår hvor viktig det er at han får be, og som kan følge ham til moskeen?

– Og hvis han plutselig begynner å bare snakke morsmålet – slik mange demente gjør – er det da noen som kan forstå hva han sier? Bølgen med eldre innvandrere kommer nå; de som kom hit på 70-tallet.

– VI TRENGER MINORITETSRÅDGIVERE

Når det gjelder skolen, peker hun på at de siste tallene ikke bare viser at det er veldig mange barn og unge som blir mobbet, men også at de fleste av disse blir utsatt for rasistisk motivert mobbing. Hun har her tro på å ansette egne skolekonsulenter med flerkulturell kompetanse.

– I dag er det noen videregående skoler som har minoritetsrådgivere i skolen. Slik burde det vært over hele linjen. Rådgivere med flerkulturell kompetanse burde vært tilgjengelig i alle ledd i et storsamfunn, sier hun.

– De fleste politiske partiene har fine programmer om mangfoldsbyen Bergen, men det er mange fine ord og lite handling.

– Jeg kommer til å gjøre det jeg kan for å få hele bystyret til å skjønne at det er veldig viktig å få inn flerkulturell kompetanse nå, ellers blir vi liggende bakpå. De fleste politiske partiene har fine programmer om mangfoldsbyen Bergen, men det er mange fine ord og lite handling.

– Jeg savner at noen tar mangfold på alvor og gjør noe med det; at noen har det som en sak man tar opp igjen og igjen og igjen – fordi det er noe man aldri blir ferdig med. Folk må forstå det for å se det. Det er fortsatt mange som ikke ser at rasisme og diskriminering er et problem i denne byen – fordi de ikke forstår det.

– Går det på slike ting at hvis du har feil etternavn så blir du ikke kalt inn til jobbintervju?

– Ja, for eksempel. Det har skjedd med meg mange ganger. Jeg kan ikke legge ved bilde heller. Rasisme handler selvfølgelig ikke bare om farge. Funksjonshemmede kjemper fortsatt viktige kamper i byen vår og LGBTIQ-miljøet kjemper på mange arenaer. Det er bare det at hudfarge er et tillegg. Dobbel rasisme hvis du er skeiv og mørkhudet. Man kan aldri skjule hudfarge. Det er så synlig.

FIKK FAST PLASS I SKOLEUTVALGET

Hverdagsrasisme kan oppleves vondt for den som blir utsatt for det. Ahamath mener at det å bli bevisst og lære om slikt på en arbeidsplass kan endre holdninger og hverdager.

– Som storsamfunn mener jeg at man må være villig til å lytte før man går i forsvar. Jeg får mye dritt for å påpeke rasisme. Det er trist og unødvendig. Vi kommer ikke videre hvis ikke alle kan erkjenne at det finnes strukturell rasisme i Bergen og Norge.

I forkant av kommunevalget sa Camilla Ahamath at hun ønsket seg plass i bystyrets Komite for barnehage, skole og idrett. Dette ønsket har hun fått oppfylt – og sitter nå på fast plass i det som nylig skiftet navn til Utvalg for barnehage, skole og idrett.

– Det som slår meg er hvor nært jeg opplever demokratiet i utvalgene. Selv om mye allerede er satt i budsjetter og den politiske plattformen, så er det fortsatt muligheter til diskutere med de som sitter på makten og som kan endre ting, mens du ser dem inn i øynene, sier hun, etter å ha deltatt på de første møtene i utvalget.

– Uansett hvor grunnleggende uenig jeg kan være med noen politisk, så er vi kolleger nå. Alle vi folkevalgte har i bakhodet at vi alle sammen ønsker det beste for byen og vi som bor her.

– Det er også fint å tenke på at uansett hvor grunnleggende uenig jeg kan være med noen politisk, så er vi kolleger nå. Alle vi folkevalgte har i bakhodet at vi alle sammen ønsker det beste for byen og vi som bor her. Jeg kjenner at jeg ønsker å bidra til å styrke lokaldemokratiet, snakke med folk, være åpen, ha løpende dialog og oppmuntre folk til å gi meg innspill og tilbakemeldinger i saker som skal behandles i bystyret.

Hun er i tillegg fast ansatt kommunikasjonsrådgiver ved Universitetsmuseet, og har dermed litt startproblemer med å få logistikken til å gå opp.

– Jeg sliter litt med å rekke over alt i hverdagen, med barnebursdager, møter, middag, handling – og nye møter. Det er ikke alltid jeg klarer det, og jeg gikk nylig glipp av minsten sitt bursdagsbesøk. Det gjorde vondt.

FERSK I BYSTYRET: – Altså, jeg er kvinne, jeg er småbarnsmor, og jeg er flerkulturell. Folk jeg har snakket med sier at de har savnet en som forstår hvordan det oppleves å være en flerkulturell person i denne byen, sier Camilla Ahamath. (Foto: Roy Bjørge)
Magne Fonn Hafskor
Journalist i Bergensmagasinet. Send meg en epost
ANNONSE:
Peisbord 800×300

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this