PÃ… SCENEN: Ã… samle en rekke av bergenssanger uten et mer overordnet grep blir mest det: En rekke av bergenssanger.
Det er ingen dum idé å lage en forestilling basert på bergenssanger, siden det fins mange av dem, fordi mange er gode, og fordi vi kan hente dem fra flere tiår og til og med et par hundreår tilbake.
Så langt, så godt. Men skal man lage en forestilling basert på dette, venter jeg også en retning, vilje eller mening. Det klarer jeg ikke å finne i DNS’ oppsetning.
Det er prisverdig at det blandes gammelt og nytt, som «Fjellveivisen» av Hans Wiers-Jenssen («Eg vil synge om min sorg / om en pige Ingeborg»), «En natt forbi» av Jan Eggum, «Nystemten» av (trønderen) Johan Nordahl Brun og Gabrielles «Ring meg». Men hvor skal vi? Annet enn å stille bergenssanger på rekke?
Ikke alle aktørene snakker sammen
Forestillingen åpner med noen urvesener som åpenbarer seg, og det spørres om urbergenseren kom fra havet. Det kan være, urbergenseren kom i alle fall sikkert fra noe vått. Det er jo fornøyelig. Men hvorfor ser de ut som en blanding av Labbetuss og en ansamling av alger med hoggtenner? Er dét urbergenseren? Kunne det ikke i det minste vært en algeansamling med en paraply?
Hvorfor ser de ut som en blanding av Labbetuss og en ansamling av alger med hoggtenner? Er dét urbergenseren? Kunne det ikke i det minste vært en algeansamling med en paraply?
Når Kim Fairchild, som har en vidunderlig stemme, synger «Jenter fra Bergen», hjelper det ikke at hun har en vidunderlig stemme, for hun formidler faktisk ikke teksten.
Hvor ble det av regissør Frede Gulbrandsen her? Fairchild kan så mye bedre, det viser hun senere i forestillingen, særlig der hun har en musikalsk kommentarfunksjon. Alene bærer hun ikke like lett formidlingsansvaret.
I det hele tatt er det et problem at flere av sangene i forestillingen fremføres så «flott», med fraseringer og ornamentikk, men det er vel ikke (bare) det vi vil ha? Vil vi ikke høre hva det handler om?
Jeg er usikker på hva forestillingen vil meg. Hvis den vil ha meg til å høre på skjønnsang, så får jeg jo det. Men det er ganske uinteressant som teater.
I tillegg kommer jeg i tvil om arrangementene til musikalsk ansvarlig Kato Ådland. Mange av dem er gode og forfriskende originale. Orkesteret, som holder til på bakscenen, er også solid. Men jeg lurer på om arrangementene bringer oss til den tilstanden vi vil være i: Vil vi ikke være i gjenkjennelsens univers i denne forestillingen? Og nettopp ikke i det kunstneriske tankesprangets?
Jeg er den første til å heie på fornyelser og overraskelser, men jeg er ikke sikker på om forestillingen vil det. Den ser i alle fall Ikke slik ut. Dermed taler den med to tunger: Scenografien og kostymene er nedlesset i glitter, av en eller annen grunn – nærmest alle på scenen ser ut som om de kommer fra en (helt forferdelig) musikal på Broadway. Jeg forstår ikke hva det har med Bergen å gjøre. Det gir også et «billig» inntrykk, vi tenker altså at vi skal være med på lett underholdning.
De musikalske arrangementene til Kato Ã…dland motvirker dette i sin prisverdige originalitet, men siden disse to uttrykkene kolliderer, er det dessverre Ã…dland som ryker ut. Hans originalitet passer ikke inn, det vil si: de kunstneriske elementene drar ikke i samme retning.
Hvis forestillingen vil ha meg til å høre på skjønnsang, så får jeg jo det. Men det er ganske uinteressant som teater.
Dermed fremstår en mollstemt «Anne Madam» helt feil fordi den går i moll. Fordi scenografien, og hele stemningen i forestillingen, peker i en annen retning: i dur. Hadde musikken hans fått styre, hadde det blitt en helt annen, og sikkert mer spennende, forestilling. Men da måtte de andre komponentene rettet seg etter ham.
Man kan også spekulere i om Ådland faktisk har lyttet til prosjektet? Jeg har ingen forutsetninger for å vite hva som er høna eller egget her, jeg bare stiller spørsmålet.  Uansett hadde jeg satt pris på en helhetlig kunstnerisk tone, der alle ledd var enige om hvor de ville. Men slik er det ikke blitt.
Bergen-Trondheim-humor
I «En natt forbi»-nummeret er det musikalske arrangementet flott. Koringen står ikke tilbake for Thue-koringen i originalen, og det er morsomt med en slags 70-talls operatisk slutt, men så er det som om vi hører det blir lagt opp til Sigvart Dagsland-frasen «Ka kan eg gjørr, eg e så liden» inni der, og så lurer vi på hvorfor det. Det er i det hele tatt flere musikalske referanser i luften som en ikke blir klok på om er tilfeldig eller subtilt. Det subtile har i alle fall vanskelige kår i denne oppsetningen.
Knutsen og Ludvigsens «Eg ve te Bergen» har fått en stilig beat, og dansende fisker får oss til å tenke på Feskhandler Torske såvel som på Fisketorget. Når sangen går over i en slags Depeche Mode/Kraftwerk-stil, er det tøft, men jeg er i tvil om hvorvidt det kler låten eller teksten.
Det er ellers litt kjedelig med Bergen-Trondheim-humor. Når trønderen snakker om Palmehaven, og om trøndersk musikk, og ingen kjenner igjen noe (det er poenget), nei, så kjenner vi ikke igjen noe, da. Hvor morsomt er det, i bergensforstand?
Det blir også kleint når overgangen videre derfra er et aldrende par av bergensere som lærer trønderen å skarre på r-ene for å få sunget denne trøndersangen på korrekt bergensk vis.
Og hvorfor går «Anne Madam» i moll? Den groover veldig etter hvert, på irsk vis, der hekter den seg vel på sjanti-tradisjonen det går opp for oss at den står i, og akkurat det rekker å bli litt spennende, før også det øyeblikket er over.
Lyspunkter
Scenografien består, i tillegg til å være glitrifisert, av Dogville-aktige skjeletter av reisverk. Dette siste skaper et elegant uttrykk av et Bergen som liksom bare antyder seg selv, og lar skuespillerne stå i fokus.
Det er en fin vri å la «Miss Bergen» synge «Ver glad i den nasen du har» av Ivar Medaas. Der er vi inne på noe. Numrene står ellers ikke i noen forbindelse, seg imellom, med unntak av Gabrielles «Ring meg» og Pompel & the Pilts «Mine fineste klær på». Der begynner det å skje noe, dramaturgisk, men det er først mot slutten av andre akt.
Det kommer en uteligger gående med en sykkel, vi må tro det er Ottoen, byoriginalen i byen vår, som døde i 2016. I Gerald Pettersens skikkelse fremfører han blant annet «Fjellveivisen», og det er så godt gjort at det egentlig er første gangen jeg får med meg teksten. That’s formidling for you.
I tillegg er det ordentlig morsomt med gammelmannsparet som er spilt av Eirik del Barco Soleglad og Jon Ketil Johnsen (en kan tenke seg at det er Grieg og Sæverud, eller en kan la være å komme på det). De har et like tynt tekstforelegg å spille på som de fleste andre – der det skal snakkes mellom sangene – men de klarer å gjøre mye ut av det. Og det er alltid fint å se en skuespiller ta sin gitar i hende og vise andre talenter (Soleglad, venstrehendtgitarist; gitarhalsen mot høyre).
Når Erna på telefon med Sylvi Listhaug synger Jan Eggums frase «Du skakkje gråte, du skakkje le, du har å gjøre det vi setter deg te» og så stopper, og vi vet at det neste som kommer er «Alarmen går», kan vi fryde oss.
Kjersti Elvik er ellers svært morsom – og overbevisende – som Erna Solberg. Det passer som hånd i hanske at akkurat høyrepolitikeren skal synge «Jeg vil ha en blå ballong». Og når Elvik, stoppet med fyll under kåpen, flyr av gårde som en annen Bestemor Skogmus, er det kostelig. Når Erna på telefon med Sylvi Listhaug synger Jan Eggums frase «Du skakkje gråte, du skakkje le, du har å gjøre det vi setter deg te» og så stopper, og vi vet at det neste som kommer er «Alarmen går», kan vi fryde oss.
Elvik, Soleglad, Pettersen og Johnsen leverer gode sceneprestasjoner. Flere av sangerne gjør også det, for all del, men de er på en måte i et annet kunstnerisk univers. Det samlede uttrykket er ikke konsistent. Høydepunktet for min del var i grunnen da Soleglad/Grieg veltet gåstolen og falt. Men det sier jo mest om min humor.
Skulle man laget en ordentlig Bergens-hyllest, mener jeg man burde hatt en utgangstanke: Hvor vil vi med dette? Og så burde man vente med å samle dyktige skuespillere, sangere og komponister til man faktisk visste det.
Forestillingen er anmeldt på bakgrunn av generalprøven.
Å Bergen, Bergen hadde premiere i går på Den Nationale Scene. Etter en idé av Agnete G. Haaland, utviklet av Frede Gulbrandsen, Kato Ådland, Katja Ebbel og Tomas Adrian Glans. Regi: Frede Gulbrandsen. Musikalsk ansvarlig: Kato Ådland. Scenografi og kostymedesign: Katja Ebbel. Koreografi: Tomas Adrian Glans. Med: Kim Fairchild, Kjersti Elvik, Eirik del Barco Soleglad, Gerald Pettersen, Jon Ketil Johnsen med flere. Mer informasjon: dns.no
