PÅ SCENEN: «2010 Lollywood» er en ellevill teaterforestilling som minner om både farse, opera og stand-up, i sin blanding av overdrivelser, tragedier og teft for timing.
Statsteatret er kommet til sin niende forestilling av serien der de ønsker å «rettskrive norsk historie». De startet med 1066, vil avslutte med 2066, og så langt er vi kommet til 2010. Vår tid-ish, altså.
2010 Lollywood starter med at skuespillerne på inkluderende vis står i inngangspartiet, ser oss inn i øynene og sier «Hei» eller «Velkommen». Det er så norsk atte. Og veldig hyggelig, som det alltid er å bli tatt vel imot.
Konflikten inntreffer og vedvarer
Det er hylende morsomt, og knakende godt spilt av samtlige i ensemblet. De har alle en utsøkt teft for små, talende nyanser i mimikk og gestikk.
Når vi har funnet plassene våre, blir vi fortalt at vi nå skal bli utsatt for den urgamle formen for entertainment: teater.
Deretter braker det løs med en teaterlek som spiller med, men også mot, den eldgamle formen for entertainment: teater. Det er så godt utført at en kan bli rent svimmel.
Kort sagt skjer dette: Vi møter et norsk filmteam i Lahore, Pakistan, som skal spille inn en film «med 300 statister og pyroeffekter vi aldri hadde fått bruke i Norge», med skuespiller Shahid Khan (spilt av Per Kjerstad), stjerneskuespiller Geir Grimstad (Gard B. Eidsvold), produsent Theo Larsen (Kim Sørensen) og regissør Sunny Lee (Cato Skimten Storengen).
Geir Grimstad kommer inn en uke etter de andre på settet, som den primadonnaen han er, feier til side ubetydeligheten Shahid Khan og går rett mot kameraet for å skinne. Khan på sin side er pakistansk av opprinnelse, men født i Harstad, så han er faktisk ikke pakistansk av opprinnelse, og er den nøkterne av dem alle.
Regissør Sunny sleiker stjerneskuespilleren Grimstad oppetter ryggen («Geir vil du ha kaffe, eller te, eller mineralvann»), i håp om å få filmen ferdig, mens produsent Theo –som er kjæresten til Sunny og som i motsetning til partneren har en viss ryggrad (som han siden skal bli berøvet) – nekter å være med på dette smiskespillet. Det er altså duket for konflikt.
Spoiler alert!
Det er faktisk ikke annet enn konflikt. Og på grunn av disse konfliktene som oppstår mellom personene selv, og mellom dem og managere og sponsorer på utsiden, gjennomgår alle karakterene noen voldsomme forvandlinger.
Etter mye frem og tilbake ender den smiskende regissøren opp med å holde folk i fangenskap for å understreke betydningen av menneskets frihet, produsenten med ryggrad ender opp med en flaske for munnen og drapstanker, primadonnaen ender opp med å gå så inn i sin nye rolle som pakistansk at han først, turbankledd, begynner å snakke kebabnorsk, deretter engelsk med pakistansk aksent, og til slutt bli en fredfull person fra Etnia som snakker et «pakistansk» ingen forstår.
Vår venn Shahid forblir den nøytrale, nærmest observatøren i alt dette, fornuftens stemme, idet han lytter til de andre, men tross alt ikke går med på alt. Han har grenser og integritet.
I og med at personene i denne «episoden» av serien utvikler seg så radikalt, sier det noe om menneskets iboende evne til vendinger: Den smiskende, føyelige blir dogmatisk og farlig. Narsissisten mister seg selv. Den realistiske mister virkelighetssansen. Og den nøkterne forblir altså nøktern, som en rettesnor.
Befriende lite politisk korrekt
Det slår meg at det er noe ekstremt balansert i denne forestillingen, og i dette manuset. Statsteatret og regissør Yngve Sundvor vet nøyaktig når de ikke skal bli sentimentale, og når – og hvordan – de likevel skal få sagt noe av viktighet. Og når de gjør det, drar de også strikken langt, de er ikke spesielt politisk korrekte. Noe som er befriende.
Men uten at de hadde hatt full kontroll på sin kunstneriske korrekthet, hadde ikke de såkalte sleivethetene kunnet passere. Så det det er det som er bragden. De kan kjøre det (ikke så) gode, gamle skokrem-trikset for å fremstille en farget person. Da tenker vi umiddelbart: «Der er en ekte hottentott». De kan rope ut «Jævla drittland!» De kan tulle med etnisitet og identitet på en måte som bare får oss til å nikke og le, og dessuten forstå.
Litt som Frode Øverli har greid med tegneserien Pondus, der han gjennom sine karikerte beskrivelser av såkalt stygge damer, homser, innvandrere og klassiske fotballpub-besøkere ikke har klart å få en eneste av disse «gruppene» til å reagere negativt. Tvert imot møter han begeistring gjennom gjenkjennelse, gjennom karikaturen.
Knakende godt fremført
Statsteatrets forestilling er i høy grad en karikatur av hva som kan utspille seg mellom mennesker når det kommer til spørsmål om identitet, tilhørighet, samarbeid, statusjag eller bekreftelsestrang. Samtidig setter de en narrens strek over hele dette alvoret gjennom den humoristiske innpakningen. Men det er narrens måte; narren er likevel den kollektivt påpekende instans.
Regissøren prøver heldigvis ikke å tekkes noen; annet enn stoffet. Det er hylende morsomt, og knakende godt spilt av samtlige i ensemblet. De har alle en utsøkt teft for små, talende nyanser i mimikk og gestikk.
Eksempelvis kan trekkes frem Per Kjerstads vide repertoar som skuespiller når hans rollefigur Shahid møter seksuelle tilnærminger fra Sunny, der han går fra uforstående via høflig ukomfortabel til strengt avvisende. Det er en fest å overvære.
Nå handler jo denne forestillingsrekken fra Statsteatret om Norges historie, og dette som utspiller seg mellom personene kan selvsagt også – om man velger å tolke det slik – peke mot nasjonen Norges unnfallenhet, underlegenhet, konfliktskyhet, naivitet og arroganse.
Når vi etterhvert skjønner dette, får den innledningsvis demokratiske, hyggelige velkomsten med sine «hei» og «velkommen» en helt annen klang.
Det Vestnorske Teateret (i Logen) hadde premiere på Statsteatrets 2010 Lollywood 31. oktober. Stykket spilles til og med 10. november. I rollene: Per Kjerstad, Cato Skimten Storengen, Gard Bjørnstjerne Eidsvold, Kim Sørensen. Regi: Yngve Sundvor. Dramaturg: Morten Kjerstad. Mer informasjon: detvestnorsketeateret.no
