– Det kan være skummelt å være så sinnssykt humanistisk, sier Bjarte Hjelmeland. Men det er nå engang det han er.
Navnet Bjarte kommer fra norrønt og betyr «lys» eller «skinnende». Og selv om til og med Bjarte Hjelmeland sikkert kan ha mørkere dager, kjenner vi ham som smilende, blid og skinnende.
– «Ja» er et fantastisk ord, men det har fått meg opp i problemer også.
Selv i sin tid som teatersjef (en teatersjef bør jo være bittelitt skummel) ved Den Nationale Scene (2008–2012) fremsto han som åpen, inkluderende, raus, liksom alles tjommi, ja, en slags Bjarte Hjelpeland.
Han kunne valgt mange deler av navnet sitt som tittel på sitt nye show, for eksempel har skuespilleren, regissøren, musikeren og sangeren beleilig nok «art» bakt inn i fornavnet. Men han valgte delen «ja». BJArte er et ja-menneske, og det vil showet Ja, som har premiere 16. oktober på Ole Bull Scene, gjenspeile.
– «Ja» er et fantastisk ord, men det har fått meg opp i problemer også, sier han når vi møter ham på Storm Kjøkken & Bar en yrfull dag han er innom fødebyen.
– Hvordan da?
– Jeg sier ofte ja til ting jeg ikke har tid til, for eksempel.
– Men så er det jo sånn at om du hadde kalt showet «Nåja» eller «Jaja», var liksom luften gått ut av konseptet, så ordet er litt skjørt også?
– Ja, det er det. Det bikker lett over til noe annet.
Født i feil kropp
Showet er det tredje i rekken, og baserer seg på de to første, Gu kor gøy! (2013) og I lånte fjær (2016), som begge var besøkt av svimlende mange mennesker.
– I det første hadde jeg veldig mange karakterer, mye parykker og utkledning, jeg hadde flere figurer jeg trengte å riste ut av ermet. Så oppdaget jeg i spilleperioden at de numrene publikum responderte best på, var de mest personlige, sier han.
– I den sjangeren jeg driver med har publikum kanskje et slags behov for å se hvem som er avsenderen. Det har ført til at show nummer to ble mye mer personlig. Og nummer tre fortsetter i den retningen, sier han.
Den gamle damen Borghild, som lever litt på kanten av samfunnet, er fremdeles med, hun er nå blitt 86 år. I det første showet smuglet hun dop, i nummer to drev hun med våpensalg. Denne gangen finner hun ut at hun er født i feil kropp.
– Det er litt sent i livet, men hun tenker at det ennå er tid til å gjøre noe med det, så hun prøver ut ulike mannstyper. Dette slo henne ikke før hun så TV2-programmet «Født i feil kropp». Men etter det husket hun at hun var en ulykkelig pike som barn, som ønsket at hun var en gutt. I ordvalg, bevegelse og gestaltning er Borghild, uten sammenligning for øvrig, basert på min egen farmor, som også var en frittalende dame.
I tillegg til Borghild får vi stifte bekjentskap med den noe tilårskomne rapperen Dromedaren, en slags parodi på bergensrapperen Kamelen. Men ellers er Bjarte midt i skrivefasen, og kan ikke røpe flere konkrete karakterer. Bare at han tenker at han står med en fot i gammel revytradisjon, mens figurene er av i dag og har et sinn og noen problemstillinger vi kjenner igjen. Og det skal være musikalsk – han har som tidligere med seg de to musikerne Tove Kragset (piano) og Bjarte Aasmul (gitar).
Skrivefasen deler han med tekstforfattere som Pernille Sørensen, Ingrid Bjørnov, Jon Niklas Rønning og Hanne Asheim. Ideene kommer gjerne fra ham selv, men han liker å gi skrivejobben til «folk som er mer skriveføre enn meg». Regissør er Lars Jacobsen, som for tiden har hånd om Sound of Music på Folketeatret, og som Bjarte har både felles humor og arbeidsfartstid med.
Vil være vennlig
Om Gu kor gøy! skrev Dagbladet: «Typetegningen går dypere enn kostymer», og at materialet for en stor del sprang ut fra Hjelmelands fascinasjon over andre menneskers personligheter. I en tid da mange stand-up-ere vender seg innover i seg selv på jakt etter materiale, er kanskje Hjelmeland en lite selvopptatt fyr?
– Jo, mitt talent går nok i retning av å observere, jeg interesserer meg for dem jeg ser og møter, og henter mye utenfra. Men jeg ønsker at det skal ha en allmenn funksjon. Jeg mener noe med tekstene, jeg er ikke opptatt av å bare herme. Jeg er av den oppfatning at komediens form åpner hjertene våre, slik at det blir kortere vei til andre følelser, som smerte, som ettertanke. Jeg synes det er gøy med rent tull og tøys også, men liker nok best når det er 70 prosent humor og resten sånn «it’s funny ‘cause it’s true».
– Inntar du egentlig narrens rolle? Som observerer, avslører og kommenterer – med glimt i øyet?
– Det gjør jeg nok, men grunnen til at jeg selv er forsiktig med å bruke den metaforen, er at i mitt arbeid med disse showene er jeg ikke politisk, selv om jeg unntaksvis har hatt et nummer om Siv Jensen og ett om Trump, sier han.
– Jeg er ingen satiriker. Det er mer det at jeg forsøker å tolke noen tegn i tiden. På det private plan er jeg opptatt av politikk i høy grad, og jeg bruker mye tid på å høre på podcaster fra både norsk og amerikansk politikk. Men det er så mange andre som er gode på politisk satire, de kan ta seg av det. At jeg ikke går politisk til verks i showene, betyr imidlertid ikke at jeg ikke har en holdning, eller et menneskesyn.
På midten av 90-tallet fylte Bjarte Hjelmeland en funksjon som rebell i panelet til TV Norge-programmet Mandagsklubben. Det kulminerte med at han «tisset» på ukebladet Se og Hør.
– Hvilken rolle hadde du i Mandagsklubben? Der var du vel en slags satiriker?
– Jeg var idiot. Det var rollen jeg hadde der. Og det trivdes jeg dårlig med. Det beste som kom ut av Mandagsklubben var at jeg fikk litt edge av det, i folks bevissthet. Det kan være skummelt å være så sinnssykt humanistisk hele tiden. Innimellom har man bare lyst til å heve stemmen og være ukorrekt. Det er lett å bli sittende fast i kaffekosen, som Alf Prøysen ufortjent opplevde å bli. Han er vel mer restituert nå, men tidligere forbandt man ham jo bare med en koselig mjøsbygd-farfar.
Likevel velger Bjarte Hjelmeland den trivelige tilnærmingen i showene sine, når det kommer til eksponering av andre, om det gjelder publikum eller offentlige personer.
– Jeg sier aldri noe stygt om noen i showene mine, jeg har ikke behov for å si noe om Tone Damli Aaberge eller andre kjendiser. Det fører nok til at jeg tror mitt publikum er ganske trygge på meg.
– Men du må vel fremdeles kunne overraske?
– Joda, jeg vil gjerne overraske, men jeg vil ikke skremme publikum. Jeg kan gjerne be dem om hjelp, men jeg håper de skal føle seg ivaretatt. Det kan være en skummel opplevelse å sitte på første rad, og så kommer den slasken ut av «TV-skjermen» og ber dem om noe. Jeg gjør det, men ikke på en konfronterende måte. Her har de betalt 600 kroner for å komme og se på en forestilling, og så må de bidra? Da bør det ikke være avskrekkende.
De mange talenters forbannelse
Tilfellet ville at journalisten hadde brukket ankelen like før dette intervjuet. Som alle midlertidig funksjonshemmede, i et slags selvopptatt sjokk, gjorde også undertegnede et stort nummer ut av dette, ved for eksempel å be om må få ha foten på benken ved siden av intervjuobjektet. Om ikke en rød klut, så en rød sokk i ansiktet på Bjarte. Underveis i samtalen kommer en mann humpende på krykker forbi. Bjarte Hjelmeland sier til ham: «Hei! Dere to kan jo slå dere sammen! En krykke hver!»
Mannen stanser, vi sjuklingene utveksler megetsigende opplysninger: «Akilles». «Ankel». Når intervjuet er ferdig, blir Bjarte lokket bort til flere andre bord der det sitter mennesker som gjerne vil si noe til ham, og han er solstrålen selv. De får ta bilde med ham. Han slår av en prat. Alle vil ha en del av Bjarte. Bjarte melder seg på samtaler, som med krykkemannen, og han inngår uanstrengt i dem, når noen roper fra et bord.
Dette siste er nok ikke bare fordi han fremstår som så morsom og trivelig, men fordi han har rørt så mange i flere sjangre. Det er ikke alle som kan komme unna med å gjøre ting på en teater- eller filmscene som en dag er lattervekkende, og en annen dag, i en annen produksjon, dypt alvorlig. Skuespiller Terje Strømdahl kan det. Skuespiller Sven Nordin kan det, han som kan gå fra «Mot i brøstet» til å spille Ibsens «Brand». Og så er det Bjarte.
– Jo, men jeg har vært heldig som har fått brukt begge deler, begge sidene av teatermasken, i mitt yrkesliv som skuespiller. Så er jeg jo også som menneske lettrørt og sentimental, men med skikkelig godt humør. Jeg kan gjerne grine litt i dusjen om morgenen for å kjenne at jeg er til, og så bare være glad igjen. Jeg har nok lett for å se humoren i de mørkeste øyeblikk, og for så vidt omvendt. Som den danske dikteren Piet Hein sier: «Den som kun tar spøk for spøk og alvor kun alvorlig, han og hun har faktisk fattet begge deler dårlig».
– Er det riktig å si at om du skulle velge en av alle dine retninger, så ville du velge bredden?
– Ja, på en måte. For jeg er glad for å være instruktør innimellom, og jeg er glad for å nylig ha spilt Cyrano de Bergerac på Nationaltheatret. Da får jeg vært i kontakt med andre deler av faget, og det ene utelukker ikke det andre, sier han.
– Men de siste 15 årene er det nok blitt mye komedie, og det er bevisst. Det tok meg lang tid å forstå, men det er lett å bli offer for de mange talenters forbannelse. Sprer du deg for mye, blir folk usikker på hvem du egentlig er. Driver han med countrymusikk, leser han «Terje Vigen», eller kler han seg ut som gamle damer? Jeg har brukt mange år på å stake ut en mer tydelig kurs. Og da har jeg valgt å belyse mest den komiske siden.
Ta ytterfrakken på
I april kommer han sammen med en opplagt gjeng til Grieghallen i Bergen for å gjeste oss med den musikalske forestillingen Vår Beatles-hyllest. Han skal spille en slask av en hotellanmelder i en ny versjon av filmen Fjols til fjells. Han har rollen som en «two-faced» politimester i TV-serien Livstid, som produksjonsselskapet Monster gjør for NRK.
Og han har nærmest drapstruet, ifølge ham selv, manusforfatteren for NRK-serien Heimebane hvis hans skikkelse Bjørn Ove Tangsrud ikke blir skrevet inn igjen i serien i neste sesong. Uavhengig av hva dette siste fører med seg, får han med andre ord tatt ut litt av sine andre sider som skuespiller og sanger også fremover.
Og i oktober kan vi oppsøke Ja. Alle de tre showene hans har hatt premiere i Bergen, og det har vært viktig for ham. Det er sånn det skal være.
– Men jeg har aldri hatt premiere på høsten før, alltid i januar og med spilleperiode utover våren. Nå føler jeg at jeg har rykket en etasje opp, i indrefileten for teatergjengerne. Det er jo om høsten vi tar på oss ytterfrakken og begir oss ut i kulturlivet for å varme oss i teatersalene, sier Bjarte Hjelmeland.
