Rollefiguren hennes tør ikke krysse gaten. Selv går Karoline Krüger gjerne av veien for å finne nye sidegater.
Karoline Krüger og jeg møtes Nedenfor Johanneskirken, som fortauet like overfor Fotballpuben heter. Vi venter på fotografen, som først har fått i oppdrag å forevige de kvinnelige lagtemposyklistene ved et passeringspunkt, jeg tror det var kalt «mål».
– Vi er vant til å skrive og tenke historien etter store datoer, som Cuba-krisen og D-dagen. Men hva skjer i mellomrommene?
Krüger og jeg har begge tatt oss gjennom sentrum med en slags fremmedfølelse grunnet første dag i sykkel-VM, de vante veiene fins jo ikke denne uken. Vi er, som mange andre bergensbeboere, lett oppstemte over viraken, men samtidig plassert på en annen klode, for å tale med Obstfelder. Her er så underlig i bybildet.
En del av dette underlige er en rutebuss fra Skyss som vi plutselig ser rygge opp Håkonsgaten. Krüger peker fascinert på bussen og sier at dette har vi nok aldri sett før. Vi har heller ikke sett før at den etterpå kjører opp Vestre Torggaten, for så å svinge til venstre inn Neumannsgate, altså kinogaten. Hvor skal denne bussen, egentlig, hvor kom den fra? Hvor gikk det galt i traseen? Hvor vil den ende?
Mye nyttig kunnskap
Fotografen kommer, bildene tas, og etterpå finner vi smutthull i VM-veiene ned til kafeen Smakverket på Bergen Kunstmuseum. Jeg går og bestiller kaffe, en soya latte til Krüger, de kommer til bordet med den, sier de. Jeg tar med min egen kopp med svart kaffe tilbake, formen på kaffekoppen gjør at den nesten er umulig å frakte. Kaffen skvalper over for et godt ord, ned på skålen. Jeg kommer stavrende bort til bordet med museskritt, forklarer meg overfor Krüger ved å legge all skyld på designen, og legger til:
– Er du klar over at forskning viser at hvis man går bortover en flate med en kaffekopp, så er det statistisk sett oftest ved det syvende skrittet den skvalper over?
Nei, det var hun ikke. Men visste jeg at man bare kan brette et papir av hvilket som helst format maks syv ganger? Nei, det visste jeg ikke, men prøver med kaffekvitteringen, det går bare seks. Hun har enda et tips til en selskapslek:
– Hvis du står på en gressplen og kaster et rått egg rett opp i luften, så langt du vil, så vil det ikke knuse når det når bakken.
– Hvorfor det?» spør jeg, skeptisk-forbløffet.
– Jeg tror det må være innrettet slik for at avkommet ikke skal dø hvis hønen verper egget fra en gren. Men du kan ikke kyle egget i bakken, det virker bare hvis du kaster det rett opp, slik at kun tyngdekraften virker nedover.
Rock’n roll-teater
Jeg føler meg proppfull av lærdom allerede denne dagen. Busser kan rygge, papir har en grense, høner kan dumpe avkommet sitt i bakken. Men her er mer å lære.
For 50-tallet er også litt underlig for oss, som alt forgangent er. Hvilke gateløp skal vi ta for å forstå det tiåret? Karoline Krüger og Statsteatret har bergenspremiere på «1950 – Spionen» på Hordaland Teater 20. oktober. Her gestalter Krüger rollen som Astrid Høyer, pianolærer.
– Astrid er en kvinne med en litt skjør konstitusjon. Å krysse gater er uoverkommelig. Hun klarer etter hvert å bakse seg til en psykolog. Men en dag åpner hun døren for en støvsugerselger, og det blir starten på noe nytt. Han viser seg å være under oppsyn fra politisk hold, psykologen er under oppsyn fra en annen kant. Så skrur det seg til både emosjonelt og politisk, det er en kjærlighetshistorie også, dette. Jeg kan nesten ikke røpe mer, sier hun.
Men hun kan røpe at det er praktisk at Høyer er pianolærer, for da får hun spilt mye piano. I tillegg har Krüger skrevet all musikken, så det er kanskje ingen overraskelse.
I programomtalen står det at forestillingen tar for seg «CIA, KGB, kald krig, kommunisme og Arbeiderpartiet sin angst. Alt servert på ei seng av reklame for sigarettar, alkohol og dei nyaste kvitevarene frå den tida.» Forestillingen hadde urpremiere på Rogaland Teater, er spilt på Oslo Nye, og har vært på turné i Møre. Dermed blir det ikke som å begynne på nytt denne gangen.
– Det er gjerne slik at om du har spilt en forestilling og legger den vekk, og tar den opp igjen, kan mye være borte. Men om du har lagt den vekk og tatt den opp igjen en gang før, er det ikke så vanskelig andre gang du tar den opp. Da sitter den i nervene et sted, sier hun.
Vi ser ut av vinduet mot Lars Hilles gate, en avsondret flekk fra VM-løypene, her står ambulanser og legevaktbiler i beredskap. En gruppe hverdagssyklister kommer sakte rullende forbi, med Kjell Aukrust-ryggsekker på ryggen og kurv på styret. Noen på tandemsykler.
– Om du har spilt en forestilling og legger den vekk, og tar den opp igjen, kan mye være borte. Men om du har lagt den vekk og tatt den opp igjen en gang før, er det ikke så vanskelig andre gang du tar den opp. Da sitter den i nervene et sted.
– Her kommer de som trodde at sykkel-VM var åpent for alle, fniser Krüger.
Statsteatret er Oslo-basert, men spiller i hele landet, naturlig nok, gitt sitt Norgeshistorie-konsept der de «vil skrive fortellingen om Norge på nytt og bringe den ut i by og bygd for et stort publikum». Etter en avtale med den nye sjefen på Hordaland Teater er det dette teatret de «hører under» når de spiller i Bergen.
– Statsteatret er et veldig kult ensemble som jeg har vært fan av lenge, sier Karoline Krüger.
Hun har vært fan av dem siden 1066, står det i notatene mine, men når jeg ser nærmere etter, er det Statsteatret som hadde sin første oppsetning om Norge fra 1066, med Harald Hardråde og Stamford Bridge og det hele. Prosjektet ender i 2066, i et tenkt norgesscenario.
– Jeg har sett alt de har gjort, og har lenge hatt lyst til å jobbe med dem. Det er rock ’n roll-teater, ved at alt gjøres av personene på scenen. Er du ikke på scenen i øyeblikket, er du på siden og kjører lys eller lyd. Regissør Yngve Sundvor har ellers en idé om at det vi gjør, skal vi gjøre på alvor, og at det er ingen motsetning mellom å gjøre ting ordentlig og å operere med humor og alvor samtidig.
Å ha humor på ting som angår en selv kommer også godt med.
– Prøveperioden handlet mye om å bare kaste ting frem, sammen med gutta, det er jo en eneste lang øvelse i ydmykelse, for man må gjøre ting som er dumme for å komme gjennom til det som er bra. Prosessen har ellers vært som en omvendt tyfon; den skrur seg til mot toppen. Vi har kunnet gjøre forandringer bare dager før premieren.
Gutta hun er i tyfonen med er Gard Eidsvold, Per Kjerstad og Kim Sørensen.
– På hvilken måte får vi et nytt blikk på 50-tallet?
– Statsteatret ønsker jo å se nærmere på noen av de strukturene som har dannet oss og vår kultur. For 50-tallets del kan det handle om for eksempel reklamens påvirkning, i reklamens barndom. Det kan handle om hvordan språkbruken blir ladet – vi kaller for eksempel det russerne driver med for spionasje, mens det vi i Norge bedriver, er etterretning.
– Etter NATO-møtet i 1949 ble det tegnet opp et kart der vi vedtok at vårt fellesskap skulle være med NATO fremfor med våre nærmeste naboer, det er et avgjørende steg når man tenker på det, når det kommer til å definere hvem vi skulle være. Hvem vi skulle regne som våre allierte og som våre motstandere. Det ble lagt noen fundamentale strukturer der.
Hun fortsetter:
– Vi er vant til å skrive og tenke historien etter store datoer, som Cuba-krisen og D-dagen. Men hva skjer i mellomrommene? På 50-tallet var det mange diffuse mellomrom. Vi tror det er de store veivalgene som definerer oss, som samfunn og enkeltpersoner, men det handler vel så mye om de bittesmå avgjørelsene som førte til disse veivalgene.
– Paranoia er jo også ganske diffust, den var det mye av på 50-tallet, gjerne også begrunnet?
– Ja, og når folk er redde, gjør de andre ting enn når de er trygge og tilfredse.
Det som skaper oppdrift
Tenk bare på de helt andre veivalgene vi nå må gjøre under VM, bokstavelig talt, hvor nervøse vi blir av det. Krügers veivalg i karrieren har vært både målrettede og nysgjerrig avvikende. Fra å jobbe stort sett utelukkende med musikk, som sanger, musiker og komponist, har hun de siste årene gjort stadig flere teaterroller.
– Ja, jeg har etter hvert beveget meg i en sirkel mellom alt dette. Og jeg føler meg mer og mer som en konstant novise. Kanskje bortsett fra i sang, der kjenner jeg at jeg står tungt festet. Men i teatret møter jeg stadig nye situasjoner, nye regissører: Hvordan gjør de det her, da? Noe av gleden er jo at jeg stadig får lære. Det er et kunstnerisk dannelsesprosjekt. Men noen ganger står jeg der og tenker: Hvorfor går det for fanden ikke bare an å gjøre noe jeg kan fra før?
Hun rister på hodet og smiler.
– Andre ganger havner jeg i en ny teatersituasjon og tenker at dette kan jeg, likevel. Det har med å gjøre at ting tar tid i teatret. Når du har holdt på med noe lenge, kan du ved et tidspunkt føle at nå skulle jeg ha kunnet mer, oppnådd mer. Da er det lett å begynne å bakse, istedenfor å ta svømmetak. I teatret er det noe som så nydelig heter å ikke forsere noe. Altså ikke tro at ting skal komme raskt, komme uten belegg.
– I konsertverdenen jeg kom fra var det slik at jeg øvde inn et repertoar raskt, og så fremførte det. I teatret lærte jeg respekt for tid. Der sitter skuespillerne først lenge og leser teksten rundt et bord, da setter teksten seg i nervetråder i hjernen, så begynner man å snakke om intensjoner, så er det ut på gulvet, og teksten setter seg i kroppen, så kommer en lysmann og ber deg holde hodet slik, til siden, mens du stadig arbeider med teksten. Det handler om å dele det opp: Forståelsen og fremføringen legges lag på lag. Du ser det av og til på folk som ikke er trent i å spille teater; de spiller alt på en gang.
Denne arbeidsmetoden kan hun også ta inn i det musikalske.
– Det skjer noe annet med den musikalske fremføringen når teksten sitter i kroppen, og ikke bare i hodet. Sitter det i hukommelsen, kan du videreformidle det, men sitter det i muskelminnet ditt, kan du ta det med ut og fly. Jeg tenker at dette er en prosess andre yrkesgrupper også kan ha glede av å tenke over. I helsevesenet, for eksempel, er det klart at man må ha kunnskap om diagnoser og det medisinske i bunnen, men i møter med mennesker, med pasienter, må man vite hva av dette som bare skal få være taus kunnskap, og hvilke egenskaper man skal holde fremst i selve møtet. Magien i teatret, for å vende tilbake til det, kan bare oppstå når alt ligger på plass i bunnen. Så flyr du derfra.
Frem for bredde og luft
Hva er magien i det ennå ikke uttenkte? Innen politikk, musikk, teater, helsevesen? Den magien kan jo handle om mulighetene. Da Karoline Krüger var 9 år, sendte hun inn et bidrag til Melodi Grand Prix. Det kom ikke så mye ut av det. Da hun var 11, sendte hun inn et bidrag til Halvsju. Da ble hun invitert til studio, og ble det igjen noen år etterpå. Som Halvsju-kjendis gikk hun en lang runde i nabolaget slik at alle skulle få anledning til å kjenne henne igjen.
– Jeg fant igjen Halvsju-klippet fra 1985 på Youtube, og regnet med at jeg kom til å le godt. Og det var ganske riktig mye 80-tall og 15-åring der. Samtidig så jeg at det var noen fakter som ikke var kommet til ennå. Det var noe uskyldig og rent over fremføringen. Så noe har kanskje forlatt en underveis også, sier hun.
Og mye er kommet til – hun kom seg blant annet til Grand Prix med glans, som vi vet. Og til en mangfoldig karriere som sanger, musiker, komponist og skuespiller. Innimellom det hele har hun også rukket å ta fire grunnfag på universitetet: historie, kunsthistorie, religion og dramapedagogikk. Fire grunnfag?
Dramapedagogikken har som utgangspunkt at mennesket er et iscenesettende vesen. Det er vi fra vi er barn, når vi sier «du kan være han, så er jeg henne». Og som voksne når vi kommer hjem og sier «Vet du hva jeg gjorde i dag?» Og så gjenforteller det.
– Jeg er tydeligvis en som kjører bredde, sier hun og ler.
– Dramapedagogikk tok jeg for bare et par år siden. Jeg var på et sted i livet hvor jeg trengte input. Vi som er utøvende kunstnere blir ofte så opptatt av å finne finansiering, fylle setene, få det gjort. Mens dramapedagogikken har vekt på «Hva vil jeg gjøre, hvorfor gjør jeg dette». Drama er i denne sammenhengen et pedagogisk verktøy, og jeg har ikke planer om å bli dramapedagog, men jeg hadde en fornemmelse av at det var noe her jeg kunne trenge.
Dramapedagogikken har som utgangspunkt at mennesket er et iscenesettende vesen. Det er vi fra vi er barn, når vi sier «du kan være han, så er jeg henne». Og som voksne når vi kommer hjem og sier «Vet du hva jeg gjorde i dag?» Og så gjenforteller det.
– Jeg har hatt bruk for disse grunnpremissene i arbeid jeg har gjort etterpå. Man tror ofte at man vet så mye om et felt, men det kan være bra å oppsøke nye vinkler, nye blikk.
Et annet blikk hun har lært å innta, kom fra den engelske dramatikeren Edward Bond, som blant annet har arbeidet mye med teater for barn.
– Han snakker om «The importance of gaps» i kunsten. Og «The avoidance of sentimentality». Det er vesentlig å skape luft, slik at publikum selv kan fylle inn. Sentimentalitet er noe som fyller igjen det rommet, for det interessante er ikke å se en rollefigurs fortvilte følelser, da styrer man jo opplevelsen. Det interessante er det lille rommet der ingen vet hva som skal skje.
– I prosjekter Sigvart (ektemann og artist, journ. anm.) og jeg gjør sammen, der vi bare skal være to stemmer og et flygel, jobber vi med hvordan stemmene virker sammen slik at luften mellom dem får en egenverdi. Da kan det nesten låte som om det er flere stemmer. The importance of gaps er et allmenngyldig prinsipp – vi må ha respekt for luften mellom atomene, sier hun.
Utenfor vinduet kommer det gående en flokk turister med trillekofferter. De ser på kartet, opp på gatenavn, på hverandre, de virrer omkring. Støter på hindringer, går andre veier.
– Her kommer de som skal tilbake til Flesland, men som ikke regnet med sykkel-VM. De leter febrilsk etter en plan B, sier Krüger.
Vi ler, drikker opp kaffen, så går vi ut og har respekt for mellomrommet mellom syklistene før vi krysser gaten.
Karoline Krüger og Statsteatret har bergenspremiere på «1950 – Spionen» på Hordaland Teater 19. oktober.
