LEDEREN: Jeg får Prøysen på hjernen i julen. Ofte mens jeg bærer ved. Eller tenker på å vaske gulvet. Og ser barna glede seg. «En skulle vøri fire år i romjul’n. Da julelysa brente dagen lang. Da væla var et hus med fire vegger. Og saligheta var et bessmorfang».
Jeg synes fremdeles det er vanskelig å forholde meg til at jeg er 46 år og separert. At jeg er separert har jeg visst en stund, men 46 år har det ikke gått, aldri i livet, her har noe gått galt, men jeg orker ikke nøste opp i det, ikke nå i hvert fall, ikke i førjulstiden, det er stress nok som det er, så jeg simpelthen bare forholder meg til det, men jeg har begynt å kjenne på at ting glipper litt, at det går for fort.
Jeg skrinla planene om å klatre opp i treet i skråningen for å lyse opp hele dalen, og slik vise alle hvem som er lyskongen her på haugen, og lyspyntet huset i stedet.
Det hjelper å spille Pink Floyd mens jeg sitter helt stille, da går tiden litt saktere, men så er Comfortably Numb over, hverdagene kommer og kommer og jeg må hoppe tilbake på karusellen i fart. Jeg har lapper overalt hvor det står alt jeg må huske, jeg har gitt opp notatbok, for jeg husker ikke å åpne den, så det flyter av lapper foran meg.
Det ene tar det andre, hjemmelaget kalender, juleavslutninger på skolen (husk at det er greit at du ikke har med kake), avslutning med fotballaget, julebord, julepresanger, jeg handler gaver med huskelapp og krysser av med kulepenn. Takk og pris for søndagsåpne butikker.
Det er ennå noen dager igjen til jul. Kanskje på tide å vaske gulvet. Hunden skulle vært ute. Katten skulle hatt mat. Balder og Pjusken går overens nå i julen. Husk å klatre i treet i skråningen for å henge opp lys slik at du overgår naboens oppfinnsomhet. Husk å kjøpe skjøteledning før du begynner å klatre. Husk å ha en plan B; det er galskap å klatre i det treet i skråningen rett før jul, før alle gavene er i boks. Husk på lårhalsen.
Husk at ingen har flere timer i døgnet enn deg, de andre er bare flinkere til å organisere. Husk å kjøpe riskrem før butikkene går tom. Husk pinnekjøtt. Husk tannpirkere. Husk å kildesortere. Husk å være tilstede i ditt eget hode når barna forteller om dagen sin, og ikke tenk på alt du skal huske. Husk at det er lov å kjøpe gaver på Finn. Husk å skryte av det på Facebook.
Husk at det ikke er barnas feil at Balder bæsjer i stuen igjen. Husk at Pjusken trenger kos, sier den minste. Husk å vippse penger til idrettslagene som har solgt deg julekaker. Husk å ikke spise kakene; mange har høy forbrenning, du er ikke en av dem.
[PostBlock id=227]
Som liten er det så lite å huske. Og det de glemmer, husker jeg, eller det står på en lapp et sted, om jeg bare husker hvor jeg la den. For dem er det bare å vente. Full av pepperkaker og forventninger. Alt ligger foran dem.
Vi var på julegavehandling i sentrum. Den yngste og jeg gikk i kø på Flying tiger på Xhibition, mens kusinen hennes gikk et stykke bak oss. Dette var avtalt; de to tiåringene skulle kjøpe gaver til hverandre. Plutselig så jeg kusinen kikke rundt et hjørne med lang hals og nysgjerrige øyne, jeg lo, vi måtte forte oss til kassen og betale før hun så hva minsten hadde kjøpt til henne, hun hadde glemt å huske pengene.
Da vi kom hjem skrinla jeg planene om å klatre i treet i skråningen for å lyse opp hele dalen, og vise alle hvem som er lyskongen her på haugen, og da den eldste sto i hagen og så hvor høyt treet faktisk er, sa hun seg enig, så vi kledde huset i stedet; festet lysene like ved takrennen. Husk å tømme takrennen for dritt. Husk å male huset til sommeren.
Det er 19. desember nå. Det meste er på plass. Freden kan senke seg i Norge. Nobels Fredspris-vinnerne har gitt oss et innblikk i en verden vi ikke klarer å sette oss inn i. To Venstre-politikere som ikke kan utstå hverandre valgte å kringkaste sin egen parterapi, hvor de løy og sa at de er som søsken. Og vi lo. Og vi lo.
Selv Erna møter motgang, og ingen husker å hate Jonas. I Russland er det like kaldt, men Carl I. Hagen sender en varm hilsen. Den amerikanske presidenten går i fella hver eneste dag, men får likevel lov å feire jul igjen i Det Hvite Hus, som er så stivpyntet at Trump i stedet kunne bygget en liten mur i presserommet for pengene.
Men i tiden som kommer vil jeg tillate meg å stenge verden ute. Jeg skal være fire år i romjul’n. Julelysene skal brenne dagen lang. Og verden skal være et hus med fire vegger. Bestemor er ikke her, men jeg skal tenke på julen på Misje, der jeg satt og leste Vangsgutane mens jeg sendte spente blikk på gavene under treet og hørte Sølvguttene synge på tv.
Og jeg skal spille Prøysen. Og ikke huske noen ting.
