– Demokrati er et system for å organisere uenighet. Slik er det i skolen også, sier Solveig Moldrheim, seniorrådgiver i Raftostiftelsen, som nå tar doktorgrad på mobbing av minoritetselever.
– Vi vet lite om hvordan mobbing av minoritetselever oppstår og arter seg, sier Solveig Moldrheim, og forteller at hun blant annet skal forske på hvordan bruk av enkelt ord som «neger» eller «jøde» kan oppleves krenkende.
– Jeg tror at det er veldig få som mobber uten å ha en gruppe. Mye krenkende adferd i skolen er knyttet til frykten for selv å miste status.
– Det som er krenkende, ligger i et narrativ som følger med ordet – og det narrativet er skapt historisk. Hvem som kan si hva til hvem er også historisk forankret. Minoritetsungdom kan kalle hverandre «nigger», men dersom etnisk norske elever gjør det samme, oppleves det annerledes.
AKTIV SOM 14-ÅRING
Forskningen hennes inngår i et større prosjekt ved Institutt for arkeologi, historie, kultur- og religionsvitenskap (AHKR) ved UiB, ledet av førsteamanuensis i religionsvitenskap Marie von der Lippe.
– Mitt fokus er hvordan gruppebasert hets – både rettet mot elever og mot minoriteter ellers i samfunnet – ser ut i norsk skole. I tillegg ønsker jeg å finne ut av hvordan elever berøres når de føler geografisk, etnisk eller religiøs tilhørighet til temaer som står på timeplanen.
Det at det er delte meninger og sterke følelser om et tema mener hun kan være en gavepakke som inneholder sterkt engasjement og spennende diskusjoner i klasserommet. Så begynte også hennes egen interesse og engasjement for menneskerettigheter da hun selv gikk på ungdomsskolen.
– Vi så Cry Freedom på skolekinoen. Det var en sjokkartet opplevelse, forteller Moldrheim, som meldte seg inn i SOS Rasisme da hun var 14 år gammel.
Hun var aktiv der frem til 1995, da hun trakk seg ut etter at organisasjonen ble kuppet av en gruppe med tilknytting ytterst på venstresiden i norsk politikk. Dette endte i en lapskaus av medlemsjuks, konkurs, bedrageri, underslag og fengselsstraffer for de impliserte kadrene.
EN HELT ANNEN VIRKELIGHETSOPPFATTELSE
– SOS Rasisme kunne blitt en bred og sterk ungdomsbevegelse, men den ble dessverre ødelagt av en liten fraksjon fra AKP, sier Moldrheim, som var med den gangen det var en organisasjon som bakte pepperkaker, arrangerte «snu ryggen til»-aksjoner og delte ut løpesedler.
– Jeg stod på stand for dem da jeg var 14 eller 15 år gammel, og da hendte det at det kom folk bort og sa at «du har ikke opplevd krigen», forteller hun.
– Dette syntes jeg var rart – jeg forstod ikke helt logikken deres – før det gikk opp for meg at de fryktet at innvandrerne skulle overta landet slik tyskerne gjorde under okkupasjonen.
Hun skjønte da at ulike grupper kan forstå verden svært annerledes. Kjernen i det hun holder på med i dag er inspirert av disse opplevelsene, som går på måten vi konstruerer verden på; hvordan vi danner oss bilder av ut- og inn-grupper på.
– Dette er en interesse som ble vekket i meg den gangen jeg stod på stand og møtte folk med en helt annen virkelighetsoppfattelse. Den gangen ble jeg opprørt, men i dag synes jeg det er interessant. Det handler om hvordan vårt syn på fortiden påvirker vårt syn på nåtiden og fremtiden, sier hun.
I vestlige land har vi lett for å tenke og tro at vi er kommet til toppen av utviklingspyramiden når det gjelder menneskerettigheter og demokrati. Slik sett har nok de siste årene vært en vekker for mange, med fremveksten av nasjonalistiske bevegelser i flere europeiske land og innsettelsen av Donald Trump som president i USA.
– Jeg pleier å si at det perfekte demokrati er uperfekt. Vi trenger noen udemokratiske elementer for å gi oss en forståelse av hva demokratiet er.
– Utviklingen i dag går mot et sterkere fokus på sikkerhet enn på demokratiske rettigheter, noe som får oss til å revurdere vårt syn både på samtiden og fortiden. Jeg tenker at demokrati ikke er noe vi blir ferdig med, men en kontinuerlig prosess i et system som handler om å organisere uenighet. Derfor mener jeg at vi må feire uenighet, i stedet for å frykte den, sier hun.
– Et demokrati må ha plass til ulike meninger; det gjelder bare å finne frem til gode uenighetsregler. Det samme gjelder også i skolenes klasserom. Uenighet er bare positivt så lenge vi klarer å diskutere på en respektfull og fin måte.
DET SKJØRE DEMOKRATIET
Hun mener at mottakeren av årets Raftopris – den polske ombudsmannen og menneskerettskommisæren Adam Bodnar – er et godt eksempel på dette.
Han kjemper for minoritetsrettigheter og domstolens uavhengighet, samtidig som Polen er saksøkt etter brudd på EUs kjerneverdier – etter at regjeringen har tatt stadig mer kontroll over lovgivende, utøvende og til og med dømmende makt i Polen.
Adam Bodnar ble utnevnt som Polens ombudsmann for menneskerettigheter like før Lov og Rettferdighetspartiet (PiS) kom til makten i 2015.
I den nåværende politiske situasjonen jobber han aktivt både med å fremme rettferdighet for dem som trenger den mest og for å sikre at den uavhengige rettferdigheten finnes.
– Årets tildeling er på mange måter en Europa-pris, siden dette er en utvikling vi ikke bare ser i Polen. Prisen setter fokus på viktige demokratiske verdier.
Her i Norge lever vi i et land som i stor grad ivaretar menneskerettigheter og demokratiske spilleregler, noe Moldrheim mener at ble ekstra tydelig i rettssaken mot Anders Behring Breivik.
– Da fikk vi kjenne på hva demokratiet betyr; det at han fikk en ordentlig behandling i det norske rettssystemet.
EN AV OSS
Moldrheim mener at slike saker rett og slett er verdifulle prøvesteiner for demokratiet, der betydningen av å ha et uavhengig rettsvesen kommer tydelig frem.
– Jeg pleier å si at det perfekte demokrati er uperfekt. Vi trenger noen udemokratiske elementer for at vi skal holde diskusjonen levende – og få en forståelse av hva demokratiet er.
Den første rettspsykiatriske vurderingen av Anders Behring Breivik konkluderte med at han var psykotisk i gjerningsøyeblikket, og dermed ikke strafferettslig tilregnelig.
Denne ble kraftig imøtegått av flere eksperter, og bistandsadvokatene John Arild Aasen og Brynjar Meling krevde hver for seg at det ble utarbeidet en ny sakkyndig-rapport. Konklusjonen i denne ble at Breivik led av dyssosial og narsissistisk personlighetsforstyrrelse, men at han til tross for dette var strafferettslig tilregnelig.
– Hadde den første rapporten blitt stående, kunne vi distansert oss fra ondskapen – og sagt at han var syk og utilregnelig, sier Moldrheim, som mener det var viktig at den andre rapporten konkluderte annerledes.
– Skal man unngå grove krenkelser og i verste fall folkemord, trenger vi å kunne kjenne på at dehumaniserings-mekanismene er midt i blant oss.
MOBBING OG PATRIOTISME
Gruppedynamikk er her en viktig faktor. Nyere mobbeforskning viser at det er nettopp gruppen som motiverer mobberen.
– Mye krenkende adferd i skolen er knyttet til frykten for selv å miste status, sier hun.
– Jeg tror at det er veldig få som mobber uten å ha en gruppe. Vi er flokkdyr som er opptatt av konformitet – å være som de andre, og ikke skille oss ut.
Et svært gjenkjennelig utslag av dette finner vi i patriotisme, enten det er til fotballaget, favorittbandet/artisten, landet – eller byen.
Enkelte kritiske sjeler mener at vi her i Bergen har vel mye av den.
– Jeg forstår godt at mange misliker bergenspatriotismen, sier Moldrheim, som mener at den har en selvironisk side som ikke alltid er like lett å få øye på utenfra.
– Vi elsker det når folk tøyser med bergensdialekten, og Brann-tilhengerne synger at «vi e’ så god at det går nesten ikkje an» selv når laget går på store tap.
– Patriotisme er ikke noe sympatisk ord for meg, men jeg kan tåle den når den blir selvironisk.
– Bergen er vel på sitt beste når vi viser raushet og utsyn mot verden?
– Ja, det internasjonale Bergen – sammen med det selvironiske – dét er sympatisk.
Fakta
Raftostiftelsen og Raftoprisen
-
FIKK RAFTOPRISEN 2018: Som ombudsmann arbeider Adam Bodnar med å sikre at nye lover står i samsvar med Polens konstitusjon, og har særlig fokusert på beskyttelse av rettigheter til sårbare grupper og minoriteter. (Foto: Adrian Grycuk) Raftostiftelsen ble opprettet til minne for Thorolf Rafto (1922-1986), professor ved Norges Handelhøgskole, som hadde et sterkt engasjement for undertrykte og forfulgte – spesielt bak jernteppet.
- Under et besøk i Praha i 1979 ble Rafto arrestert og mishandlet etter å ha holdt private forelesninger for studenter som var utvist fra universitetet for politisk aktivisme. Han kom seg aldri etter skadene, og døde i 1986 etter lang tids sykeleie.
- Raftostiftelsen ble opprettet samme år for å erkjenne hans arbeid, og er en politisk uavhengig organisasjon som arbeider for menneskerettigheter.
- Siden 1987 har stiftelsen tildelt Raftoprisen til forsvarere av menneskerettigheter og demokrati. Prisen har høy status i dag, og fire prisvinnere har senere også mottatt Nobels fredspris.
- Årets Raftopris gikk til Adam Bodnar, som kjemper for minoritetsrettigheter og domstolens uavhengighet i Polen – samtidig som landet er saksøkt etter brudd på EUs kjerneverdier.
- Sist søndag var det prisutdeling og forestilling på DNS til ære for Bodnar – med kunstneriske innslag fra lokale og nasjonale artister.
Solveig Moldrheim (f. 1973)
- Oppvokst på Nyborg i Åsane, og bor nå på Nedre Nattland.
- Hennes hovedfag fra 1999 handler om stereotypier. Med ukeblader som kilde analyserte hun hvordan man omtaler «de andre» – med utgangspunkt i hudfarge.
- Jobbet som lærer ved daværende Olavskulen på Bømlo (nå heter den Bømlo folkehøgskule) i perioden 1999-2001.
- Fra 2005 til 2010 var hun først regionkonsulent, deretter regionleder for Redd Barna.
- Var undervisningsleder ved Raftostiftelsen i perioden 2010-2018, der hun nå er gått over i en stilling som senior rådgiver.
- Er for tiden doktorgradsstipendiat i historiedidaktikk.
