En av fire elever på videregående faller ut av skolen. Det handler langt oftere om det psykososiale enn det faglige. På Sandgotna ungdomsskole i Loddefjord jobber to heltidsansatte ene og alene med elevenes trivsel. Slik skal elevene få bagasjen som trengs for å bli klare for neste skolesteg.
– Elevene skal møte opp hver eneste dag, da må de ha det greit, ellers blir det tungt og vanskelig. Alle kan bli litt lei, sånn er det å være i jobb også. Men ingen skal gå på skolen med en klump i magen, sier Christine Simonsen ved Sandgotna ungdomsskole i Loddefjord.
– Alle kan ikke bli god på alt, men alle kan bli god på noe.
Hun og kollega Daniel Andreassen veksler vennlige smil og avslappede blikk med elevrådsleder Diana Madi (14) i niende og elevrådsrepresentant Simen Olerud (15) i tiende.
Det er tydelig at her er det gode relasjoner og lite press om prestasjon.
MILJØTERAPEUTER FOR ET GODT MILJØ
De to voksne er ikke lærere, og ikke skolevenner, men noe et sted imellom. Deres oppgave er å sørge for at alle elvene har det bra på skolen. Miljøterapeut heter det, og det blir stadig flere av dem i skolen.
Ved Sandgotna har de intet mindre enn to miljøterapeuter i full stilling som kun skal arbeide med elevenes trivsel.
– De aller fleste skoler i dag gjør noe aktivt og systematisk for skolemiljøet, men mye ansvar blir lagt på lærerne. Her ved Sandgotna skole er vi spesielt heldige, med to hele stillinger som kun arbeider med det psykososiale. Da får også lærere mer tid til å være lærere, sier Simonsen.
Som et resultat av at Loddefjord bydel kom dårlig ut i kommunens levekårsundersøkelser ble de tilkjent midler til en hel miljøterapeutstilling i 2008. To år senere ble enda en terapeut tilsatt, men denne dekkes inn av skolens egne midler.
Når nye kull kommer inn har de allerede møtt de to terapeutene flere ganger på barneskolen. Her har de både klassesamlinger og samtaler om trivsel og klassemiljø. Terapeutene informerer og kartlegger.
LETTER OVERGANGEN FRA BARNE- TIL UNGDOMSSKOLE
Når elevene kommer til Sandgotna har miljøterapeutene en hel dag sammen med de nye klassene. Da byttes rollene om, og mens miljøterapeutene er sammen med klassen tar lærerne ut en og en elev for samtale og kartlegging.
Men kartleggingen handler ikke om det faglige, men om alt annet. Synes noen det er vanskelig å ta ordet? Sliter noen med å få venner? Er det noe som er vanskelig hjemme? Alle elevene inviteres til samtale, og de forteller det de vil.
– All info skal brukes til å hjelpe, ikke til å stigmatisere eller hindre blanke ark, forteller Andreassen.
Ved skolestart er klassene allerede strategisk satt sammen med en jevn fordeling av alle typer elever, og jevnt fordelt fra de fire lokale barneskolene. Det skal være mangfold og variasjon.
– Det handler ganske enkelt om overganger. Om det er fra barnehage til barneskole, til ungdomsskole, eller til videregående og deretter studier. Endringen av miljø må gjøres så god som mulig for den enkelte, forklarer Simonsen.
GROBUNN FOR LÆRING
I dag fulllfører 73 prosent videregående opplæring innen fem år, ifølge SSB. Det vil si at én av fire forsvinner ut uten fullført skolegang.
Mantra ved skolen er at trivsel og trygghet skaper en grunnmur for god læring, som igjen kan være bra for evnen til å ta ansvar for egne standpunkt og egne valg. Skolen følger MOT-programmet, som i korte trekk handle om lære å ta valg og å stå for dem. Terapeutene arbeider med andre ord med alle elevene, ikke bare de såkalt utsatte.
– Skolens motto er «Vi tror på deg, vi liker deg», og terapeutstillingene er en konkretisering av denne grunnverdien. Alle elever, både med og uten spesielle utfordringer, trenger ulike rådgiving. Også foreldre har tilbud om å ta kontakt om de ønsker å snakke om noe angående ungdommen sin, forteller de to terapeutene.
Og elevene trives. Det viser både stemningen og elevundersøkelser.
– Uten miljøterapeutene er jeg sikker på at flere hadde slitt på skolen og også videre når en skal på videregående. Det å ha en god og trygg tid på ungdomsskolen er kjempeviktig. Disse to er faktisk skytsengler, sier Olerud til to nesten litt forlegne miljøterapeuter.
BYGGER NAUST I SKOLETIDEN
Men i tillegg til trivsel og trygghet – det rent sosiale – er det også andre gjentagende utfordringer. Mange elever er skoleleie, og syns ikke det er så spennende å stirre i en bok eller på en skjerm.
– Vi jobber systematisk for å fange opp de sårbare, og følger dem opp både på individ- og gruppenivå. Er det for eksempel flere som har samme utfordringer kan vi ta tak i dette ved et gruppetiltak, forklarer Simonsen.
Et eksempel kan være en spesialpedagog som tar de mest skoleleie ut av timen og tilbyr avveksling med praktisk arbeid. Akkurat nå bygger noen elever et naust. Andre kan få tilbud om å ha praksis i en barnehage eller en butikk.
En skulle gjerne tro at det å forlate klassen for å snekre eller å stable varer var å be om å bli utenfor eller ledd av. Men slik er det ikke.
– Det har blitt rom for et stort mangfold på skolen. Det har på en måte blitt lov å ha et særpreg og være litt annerledes enn alle andre, forklarer Simonsen, til anerkjennende nikk fra de to elevene.
– Noe av det terapeutene er aller flinkest til er få dem som er litt utenfor inn i en vennegjeng. Da får de en sjanse til å vise at de er kjekke og greie å være sammen med de også. Noen trenger bare denne lille puffen for å by på seg selv og dermed finne venner, forklarer Olerud.
I tillegg til selve overgangen, og det å etablere gode relasjoner, handler frafallet i skolen også om tiden vi lever i. Om høyt tempo, og krav om å lykkes – med alt. Generasjon prestasjon har blitt et velkjent begrep, og behovet for terapeuter er ikke unikt for bydeler som kommer dårlig ut på levekårsundersøkelser, skal en tro Sandgotna-terapeutene.
– Det finnes noen felles utfordringer for alle ungdommer helt uavhengig av hvor en bor og hva foreldrene tjener. Det er et enormt press, både indre og ytre. Alt for mange sliter med dårlig psykisk helse. Det burde være miljøterapeuter på hver eneste barne-, ungdoms- og videregående skole, sier en engasjert Simonsen.
Et av skolens konkrete tiltak for å demme opp for det vedvarende presset er å prøve ut en ordning der en ikke gir karakterer gjennom semesteret, men heller det en kaller underveisvurderinger der eleven selv får reflektere rundt hvordan hun ligger an. Karakterene kommer først ved semesterslutt.
En vil få fokus vekk fra karaktertallet og over på læringen i seg selv. Flere andre skoler i Bergen har tatt i bruk samme modell.
– Det er mindre stressende. En blir heller vurdert med bakgrunn i måloppnåelse. Da får en ikke en karakter, men en indikator på hvordan en ligger an. Og så må vi selv medvirke i vurderingen av hva som er bra og hva som kan bli bedre. Vi blir involvert, forklarer elevrådsleder Madi.
– ALLE SKAL IKKE PÅ UNIVERSITETET
Olerud nærmer seg å måtte velge videregående skole. 1. mars er fristen. Han har ikke helt bestemt seg ennå, men føler at han er i stand til å ta et overveid valg når den tid kommer. Dette er noe de har de snakket mye om på skolen.
– Jeg føler at jeg har fått med meg en kjempegod bagasje, og at jeg er bedre skikket til å ta et skolevalg videre som passer for meg, sier Olerud.
– Vi har blitt «tvunget» til å reflektere over dette på skolen og har fått masse info om mulige skoler og mulige valg, både i utdanningsfag-timene og i samtaler med miljøterapeutene.
Men ifølge terapeutene burde det være enda mer plass til skolevalg, utdannings- og yrkesvalg på timeplanen. Og yrkesfag må fremsnakkes, jo mer jo bedre.
– Alle skal ikke gå på universitetet. Sånn er det bare. Noen skal arbeide fysisk og praktisk og det må vi snakke om, sier Simonsen.
Målet er at miljøarbeidet på ungdomsskolen skal bære frukter også videre i livet for de unge og håpefulle.
At det legges et grunnlag som gjør at færre faller av. På videregående blir det nemlig andre boller – eller rettere sagt mindre boller; mindre tett oppfølging og mindre åpne terapeutdører.
– Vi skulle veldig gjerne ønske at det samme tilbudet fantes for overgangen ungdomsskole til videregående som gjerne er enda mer utfordrende, men ikke alle skoler har slike miljøterapeutstillinger. Vi gjøre det vi kan for å gjøre overgangen videre så god om mulig, men hvordan dette så følges opp på de ulike videregående skolene er forskjellig, forklarer Simonsen.
MESTRING OG MENING
Frafall i videregående skole regnes som et av de største problemområdene i norsk skole. I dag fulllfører 73 prosent videregående opplæring innen fem år, ifølge SSB. Det vil si at én av fire forsvinner ut uten fullført skolegang. Men det finnes tiltak som fungerer, og de trenger ikke være så kompliserte, skal en tro en ekspert på området.
– Skolen må bli flinkere på feedback, i stedet for å bare tenke resultater. Det er faktisk ikke rakettforskning, men helt enkle prinsipper for å føle seg sett og betydningsfull i et fellesskap. At lærerne hilser på, ser en i øynene og spør hvordan eleven har det er en god start, sier Torill Bognes Larsen, professor i helsefremmende arbeid ved HEMIL-senteret ved Universitetet i Bergen.
– Et inkluderende miljø ikke kommer av seg selv. Ungdommene er her ressurser som må brukes aktivt. Det handler om deltakelse og involvering.
Hun har lang erfaring med implementering og evaluering av helsefremmende tiltak i skolen.
– Vi må gjøre alt vi kan for å hindre at noen blir liggende under dynen. Ungdommer, som voksne, trenger struktur i hverdagen, det skaper følelse av mening og mestring. Gjennomføringen i seg selv er en suksessfaktor for livet videre. Å hindre frafall er mye viktigere enn de faglige resultatene, forklarer Larsen, som vet hva hun snakker om.
Hun er nemlig prosjektleder for Complete, som evaluerer Drømmeskole-programmet, og hun og samarbeidspartnerne er inne i avslutningsfasen av et treårig studie om frafall i videregående på oppdrag fra Kunnskapsdepartementet. Prosjektet er et samarbeid mellom de fire fylkeskommunene Hordaland, Sogn og Fjordane, Troms og Nordland, samt HEMIL-senteret, Nordlandsforskning, Oxford Research og organisasjonen Voksne for barn.
– Utgangspunktet vårt er enkelt og greit at et inkluderende miljø ikke kommer av seg selv og at ungdommene er ressurser som må brukes aktivt. Det handler om deltakelse og involvering, forklarer Larsen.
Forskerteamet har fulgt opp klasser siden de begynte på videregående for tre år siden, til de nå går ut våren 2019. Om flere enn tidligere fullfører skoleløpet, som følge av oppfølgingen, får de svar på etter sommeren.
FRAFALL ER ELEVENS EGENMELDING
– Første semester etter skolestart er hovedregelen at de fleste parametre peker nedover. Overgangen til videregående er med andre ord krevende for de aller fleste, forteller Larsen, som mener at helt konkrete faktorer spiller inn på hvordan ungdommene finner seg til rette.
– Frafallsproblematikk handler veldig ofte om det psykososiale, ikke det faglige. Finner en venner første skoleuken? Blir en sett av en voksen? Dette er avgjørende. Skolen er elevens arbeidsplass, og de kan ikke sykemelde seg om de har det vanskelig. Frafall er elevens egenmelding, forklarer hun.
MiIjøet er med andre ord nøkkelen, og her skal elevene selv spille en sentral og aktiv rolle. De, i seg selv, er en viktig ressurs for skolen og det sosiale miljøet, hevder Larsen.
I korte trekk handler Drømmeskolen-programmet om at andreklasse-elever skal være mentorer for førsteklassingene, de blir kontaktlærers forlengede arm. Å se ungdom som en ressurs krever at læreren gir fra seg noe av kontrollen og aksepterer at jevnaldrende ser andre ting enn voksne, andre dynamikker, andre utfordringer.
Folkehelse og livsmestring pÃ¥ timeplanenÂ
– Vi må gjøre alt vi kan for å hindre at noen blir liggende under dynen. Ungdommer, som voksne, trenger struktur i hverdagen, det skaper følelse av mening og mestring.
– Eleven må få reell medvirkning og føle seg som viktig for andre, og for skolen. De må få bety en forskjell for noen andre enn seg selv. Miljøet må være en ressurs, ikke en risikofaktor. Her ser vi at de skolene som har høy grad av implementering av Drømmeskole-programmet, scorer litt høyere på opplevd lærerstøtte og klassetilhørighet enn kontrollskolene, forteller Larsen.
Videre kan de konkrete tiltakene variere. På en av Drømmeskolene er det fast post at lærerne spiser sammen med elevene i kantinen, eller at alle, elever som lærere, arrangerer sosiale samlinger der alle deltar.
– Det handler om å sette de gode tiltakene i system, og å få til en tanke blant lærerne om at alle elevene ved hele skolen er «mine elever», ikke bare den konkrete klassen en er kontaktlærer for, forklarer Larsen.
På videregående skoler har fag som folkehelse og livsmestring blitt stadig mer vanlig å se som en del av timeplanen. Dette er en positiv utvikling, på elevens premisser, mener Larsen.
– Presset på dagens ungdom fjernes jo ikke, men vi kan hjelpe dem med at det blir mindre, blant annet med å tilrettelegge for andre typer kompetanse enn bare den rent faglige. Alle kan ikke bli god på alt, men alle kan bli god på noe, konkluderer Larsen.
