Da jernteppet fortsatt hang over Europa, var det en professor på Norges handelshøyskole som dro fulle forelesninger på lørdager der han fikk studenter til å engasjere seg i menneskerettigheter. I dag er navnet hans mest kjent for en viktig pris som hvert år deles ut i Bergen.
Mannens navn var Thorolf Rafto og i år deles Raftoprisen ut for 30. Gang. Prisen er like aktuell i dag som den var i 1987 da den ble delt ut for første gang.
– Vi deler ut en pris som helt reelt påvirker livene til folk som kjemper for menneskerettigheter.
Raftostiftelsen ble opprettet etter Thorolf Rafto sin død i 1986 for å videreføre hans arbeid og engasjement for menneskerettigheter, hans støtte til dissidenter, forfulgte og undertrykte.
– Rafto er en liten organisasjon med stor slagkraft. Vi deler ut en pris som helt reelt påvirker livene til folk som kjemper for menneskerettigheter rundt i verden, forteller Jostein Hole Kobbeltvedt.
KOMMER RETT TIL FESTEN
Kobbeltvedt er nokså fersk i jobben som leder for Raftostiftelsen. Han er hjemvendt bergenser som tidligere har jobbet for Kirkens Nødhjelp, både i Oslo og i det sørlige Afrika. Etter flere år med arbeid innen utviklingspolitikk i det sivile samfunn er han godt skodd for lederjobben i Rafto.
– Jeg synes det er veldig hyggelig at jeg får mulighet til å jobbe for Raftostiftelsen.
Vårt intervju foregår på Raftohuset, som har den meget passende adressen Menneskerettighetenes plass 1. Huset ble åpnet av Aung San Suu Kyi sin yngste sønn, Kim Aris, i 1999. Det er her kunngjøringene om prisen gjøres og også her prismottakerne møtes før selve prisutdelingen.
Sammen med prisutdelingen er det både konferanse der prisvinneren taler og festforestilling med flere kjente artister i Grieghallen. I år er det i tillegg 30 årsjubileum for prisen, noe som har resultert i fotoutstilling i Grieghallens foajé med bilder av alle prisvinnere, tatt av fotograf Hans Jørgen Bruun, samt bokutgivelse om stiftelsens arbeid.
– Man blir ydmyk av Rafto sin historie. Det er inspirerende å se hvordan en pris har hatt så stor betydning rundt i verden. Jeg begynte jo i denne jobben i januar i år, så nå kommer jeg rett til jubileum og fest, sier Kobbeltvedt og smiler.
PRISMOTTAKERE FINNER SAMMEN
I det lange løp er ikke 30 år lenge, men Rafto har siden 1987 klart å rette verdens oppmerksomhet på mange mennesker som jobber for menneskerettigheter. Til prisutdelingen i år, der Yanar Mohammed mottok prisen for sitt arbeid for kvinners rettigheter i Irak, kom 18 tidligere prisvinnere for å delta. 30 priser har gått til menneskerettighetsforkjempere fra 28 forskjellige land.
– Hva skiller denne prisen fra andre priser?
– Raftostiftelsen følger opp prismottakerne i ettertid. Hva de trenger er varierende. Det kan være praktisk støtte, at de trenger asyl eller at vi støtter deres saker. Vi setter oss ned sammen med prismottakeren og finner ut hvordan vi best kan følge opp det arbeidet de gjør, forteller Kobbeltvedt.
30 priser har gått til menneskerettighetsforkjempere fra 28 forskjellige land.
Et eksempel på Raftostiftelsens arbeid er kvinnenettverket «The Women’s Network» startet av tidligere prisvinnere Shirin Ebadi, Rebiya Kadeer, Malahat Nasibova, Maryam al-Khawaja og Souhayr Belhassen. Sammen vil de sette fokus på kvinners rettigheter og likestilling i Midtøsten, Nord-Afrika og Sørøst-Asia.
– Vi kobler ofte prisvinnere med ulike menneskerettighetsorganisasjoner og erfarne menneskerettighetsforkjempere for eksempel fra FN og gir dem en internasjonal plattform, fortsetter Kobbeltvedt.
Stiftelsen driver også med undervisning der menneskerettigheter står i fokus. I år er 5000 elever med i Raftostiftelsens undervisningsopplegg, hovedsakelig fra videregående skole. Over halvparten er innom Raftohuset for å diskutere og utfordre hverandre om hvordan man skaper et godt demokrati.
Raftostiftelsen er også samarbeidspart i et læringsprosjekt på Utøya der 9. og 10. klassinger får diskutere og lære om demokratisk medborgerskap, hatefulle ytringer og ekstremisme.
BERGENSK SPLEISELAG
I Raftostiftelsen jobber det mange engasjerte folk, både frivillige og ansatte. Flere av de som jobber der startet som frivillige i studentgruppen.
– Det har alltid vært et stort frivillig engasjement for denne prisen. Egentlig er det en kontinuerlig dugnad som pågår, et stort felles spleiselag i Bergen. Mange, både innenfor kulturlivet, akademia og i politikken, føler eierskap til Raftoprisen gjennom ulike bidrag, sier Kobbeltvedt.
Det at Rafto klarer å mobilisere folk lokalt med menneskerettighetsforkjempere globalt, gjør stiftelsen unik, mener han.
– Mister du troen når du ser alt det forferdelige som skjer rundt om i verden?
– Man kan bli motløs når man ser hvilken ondskap mange står opp mot, men når man ser hva prismottakerne får gjort, får man håp, sier Kobbeltvedt.
– Man trenger en pris som Raftoprisen.
Prismottakerne får alltid tid til å tenke gjennom om de kan og vil motta prisen og om den vil tjene deres sak. Mange jobber i land der menneskerettigheter er ikke-eksisterende og der en slik pris i verste fall kan skape farlige situasjoner for prisvinneren. Likevel tror Kobbeltvedt at Raftoprisen er med på å gi en økt beskyttelse ettersom disse menneskene som regel allerede befinner seg i en utsatt situasjon.
– Man trenger en pris som Raftoprisen. Vi ser fremgang på mange områder, men vi ser også at menneskerettighetene utfordres av mange land, avslutter lederen.
FAKTA
RAFTOSTIFTELSEN
- Raftostiftelsen ble opprettet i 1986 for å føre videre økonomiprofessor Thorolf Rafto sitt arbeide for menneskerettigheter.
- Raftoprisen ble første gang utdelt i 1987.
- Yanar Mohammed mottok Raftoprisen i 2016 for sitt arbeid for kvinner sine rettigheter i Irak.
- I år har stiftelsen 30-årsjubiluem, noe som ble feiret med stor festforestilling i Grieghallen, egen konferanse og fotoutstilling med bilder av alle prisvinnere, tatt av fotograf Hans Jørgen Bruun. Utstillingen henger i Grieghallens foajé også i desember.
