– Slik får jeg svare på det som jeg har på hjertet, sier Hans Petter Gundersen, som har lagt den kommende selvbiografien opp som et intervju med seg selv, der «Hans» spør, og «Petter» svarer. I dag kl. 11.00 blir det slippefest for boken, med avduking av stein på Walk of Fame.
Den bergenske produsent- og musikklegenden bor i Endregårdsveien, høyt oppe i bylandskapet vårt, og jeg er ganske andpusten når jeg endelig ringer på hos ham, etter å ha gått opp den bratte Skivebakken.
– Kom inn, kom inn, sier Hans Petter Gundersen, samtidig som han kommenterer sitatet fra Waterboys-låten The Whole of the Moon på tskjorten min.
– Jeg har en teori om at tekstlinjen «too high, too far, too soon» handler om Syd Barrett, men i dag heller jeg mer til å tro at den handler om å gå opp Skivebakken, svarer jeg.
Dette glemmes fort når HP setter på kaffe, og legger frem den kommende selvbiografien – skrevet ut på en stor bunke A3-ark. Han tar opp et av arkene, og leser et tilfeldig avsnitt fra tidlig i boken – der han snakker om jåleri kontra estetikk:
«Om en synes dagens normalitet, med aviser som byr på 90 prosent dårlige nyheter, er helt greit, går en for det normale. Det normale har til ingen tider, hverken i kunst eller tanker, vært på et høyt sofistikert nivå. Noe som er fryktelig nedslående med tanken på at jorden ikke kan reddes med mindre befolkningens filosofiske bevissthetsnivå økes betraktelig. Det gjelder i aller høyeste grad meg selv. Jeg har også, som alle andre, alle de verste tilbøyelighetene i meg, og trenger å styres av solide overbevisninger med utspring i hva jeg selv har sett, følt og erfart».
– Jeg er opptatt av moralen i det å skrive en selvbiografi. Det er veldig mange moralske hensyn man må ta til andre mennesker, sier han.
– Så det er ingen ny Min kamp du har skrevet?
– Nei, jeg kunne aldri fått meg til å skrive noe slikt. Dersom jeg hadde skrevet den type bok, med alle de kjendisene som har vært i mitt liv, kunne det blitt en umoralsk sladderbestselger, sier han.
– Tankene mine bak denne boken er mer – jeg tenker at utrolig mange av erfaringene mine er veldig universelle. Folk som allerede har lest boken har sagt at de tror at det jeg forteller om kan ha stor betydning for andre. Du kan si det slik, at jeg er ikke like sikker som jeg er bastant i det jeg skriver. Hehe.
HP stopper litt i ordflommen; reflekterer litt over det han nettopp sa – slik at jeg flyktig kan opplyse leseren om at boken dekker årene fra oppveksten på Minde og Skjold, radikalisme i Tromsø, arbeid som elektriker og oppstart av Café Opera, til bandprosjekter som Nøkken, Stain Monsters, Tweeterfriendly Music, Animal Farm og The Last Hurrah!! og samarbeid med blant andre Lynni Trekreem, DumDum Boys, Helen Eriksen, deLillos, Sondre Lerche, Nathalie Nordnes og Madrugada.
[PostBlock id=149]
BEATLES BAKLENGS
– Jeg går en del i meg selv, og på en del ting skifter jeg mening i løpet av skriveprosessen. Det å gå gjennom et slikt enormt tidsperspektiv, med hele følelseslivet mitt påkoblet, gjorde at det hele endte i en kollaps. Jeg var sykmeldt i to år etterpå.
Han skrev det meste av boken i 2007, uten disposisjon, og mye av det på ren improvisasjon – noe som gjorde det vanskelig å ta pauser fra skrivingen, siden han måtte opprettholde den indre balansen i teksten.
– All den unge usikkerheten kom tilbake når jeg følte på gamle gleder og sorger. Jeg ble nesten nyforelsket i alle de gamle kjærestene, hehe. Man kjenner seg selv på hvordan man kjente det den gangen.
– Det er en svært detaljert bok du har skrevet. Har du tatt deg friheter og snarveier underveis, eller er alt skrevet etter hukommelsen?
– Folk står ikke lenger og svaier med hoftene på konsert; de hopper opp og ned og tar bilde av seg selv.
– Hehe. Den første som leste boken var en psykiater jeg gikk til. Han var ikke i tvil om at jeg hadde Aspergers syndrom, noe som jeg ikke anser som en lidelse; lidelsen er derimot utfordringen som ligger i det å ikke bli forstått.
Typisk nok handler mange av barndomsminnene hans om musikk. I oppveksten hørte han på alt fra Ella Fitzgerald og The Beatles til Gershwin, Sousa-marsjer og Malcolm Arnolds musikk til filmen Broen over Kwai (1957).
– Jeg visste ikke at noe musikk var hippere en annen; jeg likte all musikk, sier han, og forteller at Cole Porters True Love – fremført av Bing Crosby og Grace Kelly i filmmusikalen High Society (1956) – er blitt en del av hans DNA.
– Første gangen jeg hørte den var jeg tre år gammel. Jeg hører ting fra den i nesten alt jeg komponerer.
Et av de viktigste musikalske minnene hans er fra 1963, da The Beatles spilte show i Sverige og det ble vist på norsk TV. «I ettertid innser jeg at jeg ble truffet på et så dypt nivå at mye av skjebnen min ble lagt den kvelden» skriver han i boken, der han også presenterer en omvendt beretning om tidenes største popgruppe, der de debuterer med 1969-albumet Abbey Road, og avslutter karrieren med Please Please Me.
– The Beatles hadde øvd i to år før de laget Please Please Me. Dette var ikke en plate laget av tre solister og en rimelig bra trommis, men av en brennmanet av et band. Jeg synes det er den absolutt beste Beatles-platen.
Dette betyr ikke at han synes senere Beatles-plater er dårlige, tvert imot, og han er svært inspirert av George Martin, som han ikke bare regner som medlem av bandet, men også det Beatles-medlemmet du hører tydeligst på de senere platene deres.
NERVØSITET OG SJENANSE
– George Martin hadde en litt merkelig oppfatning av stereo, prøver jeg meg, og viser til den nylig remastrede Sgt. Pepper-utgaven – der endelig trommene og vokalen er plassert i front, og ikke ute på sidene.
– Når det gjelder produsert musikk, må jeg stille hodet mitt ti år tilbake. Jeg har mistet helt interessen for slikt; det jeg bryr meg om er en fantastisk fremførelse der to eller flere utøver kunst som blir skapt når det skjer; musikk der en dimensjon av risiko er blandet inn; og der det er mye sensitivt samspill mellom folk, svarer han.
Som mange kjenner til, drev han lenge Gjøa Studio sammen med Kato Ådland. Fra oppstarten i 1997 produserte de et stort antall utgivelser, inkludert en god del for deres eget plateselskap New Records.
– Jeg tror ikke folk helt forstår hvor mye av det med samspill og improvisasjon som handler om nervøsitet og sjenanse. Den høyeste form for høflighet må til for at det skal bli magisk; som musiker må du være både ydmyk og kunne levere, sier han, og setter blikket rett på meg.
– En del av skjønnheten er at det av og til går til helvete, samme hvor mye du mekker på det. En del av vår tids forhåndsproduserte konserter er litt slik. Folk står ikke lenger og svaier med hoftene på konsert; de hopper opp og ned og tar bilde av seg selv.
Han avbryter intervjuet noen minutter for å sette på mer kaffe, og sier at han gjerne vil snakke mer om Asperger etterpå.
– Selv om jeg aldri har fått diagnosen, så identifiserer jeg meg sterkt med slik den beskrives. Dessuten har jeg venner med diagnosen som jeg identifiserer meg med. Det kunne vært fint å være talerør for det som kalles Aspergers syndrom.
Etter fem minutter er han tilbake, med nylaget kaffe og flere anekdoter fra det han foretrekker å kalle «et liv i etableringsfasen» (som altså er tittelen på selvbiografien hans).
VENNSKAP, SAMSPILL OG STRATEGI
– Nitti prosent av mitt liv handler om hvem jeg velger å samarbeide med. Det har gitt meg noen utrolige gaver; det føles som om jeg er omgitt av luksus, sier han.
– For å kunne tilhøre de såkalt gjennomsnittlige, må man være i besittelse av noe som de kaller sosial intelligens – som handler om å snakke om ingenting i en overdrevet munter tone med nærmest hvemsomhelst.
– Helsemessig har jeg gjort alt feil – jeg drikker kaffe i stedet for vann, jogger aldri, og har et lite gjennomtenkt kosthold – men jeg har ikke grått hår, selv om jeg er 65, har hatt fantastisk helse, og kan ikke huske noensinne å ha hatt influensa. Jeg tror det skyldes at jeg ikke trenger å omgås folk som jeg ikke respekterer og beundrer. Tenk på hvor mye vann du må drikke og frukt og grønt du må spise for å kompensere for en dårlig dag på jobben. Alle kilometerne du må jogge. Jeg har ikke det i livet mitt.
– Men det var det med Asperger. Jeg har aldri vært flink til noe, og jeg trodde aldri at jeg hadde i meg det å bli musiker. Det begynte i 18-19-årsalderen, da jeg var aktiv i AKP, og skrev noen politiske sanger. Etter noen år ble jeg en ganske flink musiker, og da jeg var rundt 25, skjønte jeg at det å komponere var noe jeg hadde talent for, forteller han.
– Siden har det duret på med uinnspilt musikk inne i hodet mitt. Det foregår 24 timer i døgnet, og gjør at jeg grubler mye over det jeg hører. Det eneste som får meg ut fra det er enten å høre på innspilt musikk eller å se på boksekamp. Da blir det stille oppi der, sier han, og peker på hodet.
– Boksing fascinerer meg på utrolig mange plan; det er både vennskap, samspill og strategi; det å se de virtuose bevegelsene; for meg er det parballett på aller høyeste nivå. De må alltid tenke på at ingenting er mer farlig enn å slå.
– Klart det er en farlig sport – det verste er de som tåler mange slag på hodet før de går ned – men det finnes mange farlige sportsgrener. Det å dra på fisketur kan også være farlig. Jeg liker best de kjedelige kampene, der begge har gode defensive «skills», og den ene vinner knepent.
ET LIV UTEN SIKKERHETSNETT
Han stopper seg selv, og ser på meg.
– Er vi ferdig med Asperger eller? spør han, og forteller at alle dem han regner som sine nærmeste venner er folk som er «temmelig langt fra normalen».
– Hele samfunnet vårt er tilrettelagt for det som et stort flertall har til felles. Så finnes det noen mennesker som ikke er skapt for den typen tilretteleggelse, filosoferer han.
– Tenk på hvor mye vann du må drikke og frukt og grønt du må spise for å kompensere for en dårlig dag på jobben. Alle kilometerne du må jogge. Jeg har ikke det i livet mitt.
– Alle mennesker trenger tilretteleggelse. Et nakent menneske klarer seg knapt et døgn på egenhånd i skogen. Vi må ha klær, redskaper og alt mulig for å klare oss. Mye av rusproblematikken i dagens samfunn kommer fra de som faller utenfor, fra alle samfunnslag. Når nerder får være sammen med andre nerder så fungerer derimot det sosiale helt utmerket.
– For å kunne tilhøre de såkalt gjennomsnittlige, må man være i besittelse av noe som de kaller sosial intelligens – som handler om å snakke om ingenting i en overdrevet munter tone med nærmest hvemsomhelst.
– En dypere form for sosial intelligens må starte med en grundig selvinnsikt på godt og vondt; det å være intelligent nok til å manøvrere deg inn i en verden der du passer inn; og å kunne verne om alt du måtte ha fått av talent; verne om det som en fantastisk gave. Det er en utrolig sosial gave å ha guts nok til å tørre å stå utenfor det normale, og søke seg inn i en verden der du passer inn i med alt det du har av egenskaper, talent og lidenskap.
Han smiler fornøyd.
– Dette kunne gått rett inn i boken min, sier han, og forteller om hvordan det føles som om han har levd et helt liv uten sikkerhetsnett.
RESPEKT OG KJÆRLIGHET
– For meg har det vært den aller største utfordringen. Jeg var ekstremt forskjellig fra mine foreldre og søsken, som alle har vært flinke folk innenfor samfunnets normer. De er veldig praktiske og flinke folk.
– Selv var jeg rent praktisk komplett ubrukelig. Jeg ville så gjerne hjelpe til, men fikk vite at den beste hjelpen jeg kunne bidra med var å ikke gå i veien. Jeg var også jævlig nysgjerrig, og gjorde alt feil. Jeg begynte tidlig å røyke, og skapte mye bekymring hos mine foreldre. Det er klart at det slår tilbake, slik at du blir bekymret selv. Jeg kan ikke huske at jeg noensinne ikke har vært bekymret.
Et drag av tristhet går over ansiktet hans, av tap og savn, eller kanskje det er noe jeg innbiller meg. HP er svært til stede, utrolig verbal og gjennomtenkt, selv om det er en utfordring å følge ham i alle tankesprangene. Nok en gang ser han rett på meg, med dette blikket som føles som om det rommer et helt univers.
– Hva med kjærlighet? Følte du deg elsket i oppveksten?
– I min begrepsverden så betyr respekt og beundring det samme som kjærlighet. Man kan ikke elske noen man ikke respekterer, svarer han.
– I den tiden jeg bodde hjemme var det ingenting ved meg som inviterte til respekt. Jeg var dårligst i familien til absolutt alt. Iblant har jeg følt et snev av omsorg, men det er for meg en annen historie. Ofte er det da sin egen dårlige samvittighet man pleier. Jeg har aldri kunnet tenke på familien som et potensielt støtteapparat i livet mitt – like lite som de har kunnet tenke på meg som et potensielt støtteapparat, sier han, og ler hjertelig.
– Når du har det som kalles Asperger, kan en hovedinteresse romme hele universet. Dersom jeg ikke drives av entusiasme, blir jeg helt handlingslammet. Ingen vil ha meg som ansatt; jeg er helt ubrukelig – så jeg er nødt til å lage et liv for meg selv.
– Dersom flertallet hadde hatt Asperger, så ville det vært fantastisk. Slik er det dessverre ikke. Supereksentriske genier faller som oftest utenfor og blir tapere. De er sosiale som alle andre, men taper helt til de kommer inn i et miljø med likesinnede. Der har jeg har vært heldig.
STARTET MED BLANKE ARK
– Men jeg har hatt enormt stor glede av å være produsent; det var en drømmejobb, der jeg bare produserte ting jeg var skikkelig begeistret for, legger han til.
– Da jeg begynte med dette, var det en ganske ny ting å kunne livnære seg godt av poprelatert musikk i Norge. Jeg startet med blanke ark; jeg visste utrolig lite om hva det var jeg kastet meg ut i – men så er det heller ingen sannheter i musikk.
– Resultatene du oppnår henger nøye sammen med det sosiale ansvaret; for å få det beste ut av folk, må du være en gledesspreder og en inspirasjon. Jeg kjente plutselig at det var på tide å gi seg med flagget til topps.
Noe av det siste han gjorde var låten Lift Me med Madrugada, der Sivert Høyem synger duett med Ane Brun. Like etter gikk det opp for ham at dette ikke lenger var noe han kunne fortsette med.
– Jeg merket at jeg gruet meg enormt til å produsere mer. Jeg sendte derfor en mail til alle norske musikkjournalister om at jeg gir meg som produsent. Siden har jeg bare produsert ting som jeg har vært personlig involvert i. Det opplever jeg med de amerikanske vennene mine, og det er derfor jeg er så ivrig på å få dem hit til Bergen.
De siste årene har HP Gundersen tilbrakt mye tid i Los Angeles, der han blant annet samarbeider med artistene Kyle McNeill, Miranda Lee Richards, Maesa Pullman (datter av skuespilleren Bill Pullman) og hennes kusine Rosa Pullman.
Sammen med sistnevnte, samt Real Ones-medlemmene Jørgen Sandvik, Øystein Skjælaaen og Kåre Opheim, har han laget en bluesplate som forhåpentligvis finner veien til vinyl snart.
– I min verden er det en helt hypnotisk plate. Vi laget den i løpet av syv timer, inklusiv øving, forteller han, og gir meg og fotografen en smaksprøve – der Rosa Pullman (sang og piano) tolker Robert Johnson-låten Malted Milk (låttittelen er en subtil referanse til å drikke alkohol i forbudstidens USA).
– Hva synes du? spør HP etterpå.
– Se på armene mine, svarer jeg.
NÅR MUSIKKEN KOMMER AV SEG SELV
– Det ligger en dyp filosofi bak denne innspillingen, betror han oss.
– Ingenting kan gå mer galt enn en bluesinnspilling, ingenting er mer sensitivt. Denne låten spilte jeg inn første gangen vi øvde. Vi øvde ikke på den en gang, det er «first take». Det handler om atmosfære. Er forholdene lagt riktig til rette, så kommer musikken av seg selv. Rosa er en syngende musiker, det er alltid de beste sangerne. Dette er organisk. Hun er helt utrolig.
For tiden lager han også musikk sammen med Nora Yuyue Zheng, som trakterer det tradisjonelle kinesiske strengeinstrumentet guzheng. HP Gundersen har både en duo og et band sammen med henne; det siste heter Chinatown Bluesband, der han også har fått med Maria Due, Øyvind Storli Hoel (Bigbang, Superfamily), Alex Grieg og Åse Britt Reme Jakobsen.
– Sammen har vi utviklet en vestlig musikk med enormt mye østlig estetikk, sier han.
– Nora er en sterkt improviserende musiker som blant annet har spilt med Nils Petter Molvær.
Planen er å lage en instrumentalplate sammen med henne. Den første smakebiten kommer nå i høst på en vinylsingel som følger med plateselskapet Rune Grammofons jubileumsbok.
– Vil dere høre den også? spør han, uten å vente på svar.
Krystallklare toner fra det kinesiske strengeinstrumentet fyller rommet. Piano og bass henger seg på – og så løftes det hele av guddommelig koring. Det er et helt praktfullt stykke musikk som bare kunne fortsatt og fortsatt – men det hele er over på 4-5 minutter.
– Jeg synes det minner litt om Ry Cooder, kommenterer jeg, og peker spesielt på filmmusikken fra Paris, Texas – og albumet Jazz fra 1978 – der den virtuose gitaristen tolker Bix Beiderbecke og Jelly Roll Morton.
Han takker for komplimentet, og kommer med en påstand som du trenger å høre musikkstykket selv for å ta helt inn:
– Dersom hele mitt liv ledet frem til denne musikken, så hadde det vært et godt liv.
- Slippefest for HP Gundersens selvbiografi på Nøsteboden i dag, torsdag 27. september fra kl. 11, med avduking av stein på Walk of Fame. Gratiskonsert utover kvelden med The Last Hurrah!!.
- HP Gundersen er en av forfatterne som leser fra egen bok under «Nye stemmer – årets debutanter» på Norli bokhandel, fredag 28. september kl. 20 – som er et arrangement under paraplyen Forfattersleppet 2018.
- HP Gundersens gamle band Animal Farm spiller gjenforeningskonsert på Madam Felle 3. november.
