Mons Ivar Mjelde1
GODT Å VÆRE HJEMME: – Da muligheten til å trene Åsane dukket opp, og jeg kunne komme hjem igjen til Osterøy etter pendlertilværelse, føles det godt, sier Mons Ivar Mjelde.

TI ÅR SIDEN GULLET

Del artikkelen i Sosial medier

Det er ti år siden Brann tok seriegull. Nå er Mons Ivar Mjelde tilbake i byen og snakker om Det oransje toget.

– Det er frivillig å gå ombord. Men når dørene lukkes, får det en konsekvens, sier Åsane-trener Mons Ivar Mjelde, som er tilbake i Bergen etter mange år med pendlertilværelse. Nå er det den oransje drakten som gjelder, men Mjeldes engasjement og energi er akkurat som da gullet kom hem i 2007.

– Det hendte at jeg gikk av treningsfeltet med skallebank, men skal du bli god på noe, så må du trene mye på det.

For å forstå hva som formet Mjelde, må vi til hjembygden. Da han vokste opp på Haus på Osterøy, var det nettopp det – en øy. Å dra på bortekamp som ungdom var ofte en dagsreise. Det var heller ikke kjapt unnagjort å komme seg på en Brann-trening, da han pendlet frem og tilbake mellom Haus og stadion på Minde.

Men Mjelde ville ikke vært oppveksten i et lite bygdesamfunn foruten. Han er ikke i tvil om at det formet ham som fotballspiller og trener.

VOKSNE SOM BRYDDE SEG

– Jeg var tidlig interessert i idrett, fotball selvsagt, men ikke bare det; jeg drev med langrenn til jeg var 17-18 år, og var også med og løp Holmenkollstafetten for Osterøy. Jeg løp terrengløp, og på idrettsgymnaset spilte jeg også volleyball. Så jeg har en allsidig bakgrunn, og var veldig interessert i disse ulike idrettene. Jeg var glad i å trene rett og slett.

– Hvor kommer denne interessen fra?

– Jeg tror det har å gjøre med kulturen i en liten bygd, med trygge flinke voksne som brydde seg. Som på en måte var veldig interessert selv, og så går dette litt i arv, fordi når du har voksne forbilder, og en kultur for trening – for det var det jo, ikke bare i fotballen, men spesielt i skimiljøet på Osterøy, så var det en kultur for å trene mye – så lærer man å trene mye, og man lærer å like det. Det var en positiv egenskap å ta med seg inn i fotballen. I langrennssporet må du stole på deg sjøl, du gir alt og kjenner blodsmaken i kjeften. Det å ta med seg den ansvarligheten i fotballen tror jeg er en god egenskap; at du ikke gjemmer deg bak andre, men at du er vant til å ta ansvar, og vil ta ansvar, sier Mons Ivar Mjelde.

Han gikk gradene i Haus. Det var en annen tid, med grusbane så lenge han spilte i Hausvik. I den lille bygden var det vanlig at voksne og barn trente sammen. Noen ganger var det fotballkamp, andre ganger løp barna sammen med de voksne i fjellene på Osterøy.

–  Det ble på en måte en type mesterlæring; de unge så opp til de voksne. Det tror jeg var positivt, sier Mjelde.

Mons Ivar Mjelde2
GIR ALT: – I langrennssporet må du stole på deg sjøl, du gir alt og kjenner blodsmaken i kjeften. Det å ta med seg den ansvarligheten i fotballen tror jeg er en god egenskap; at du ikke gjemmer deg bak andre, sier Mons Ivar Mjelde.

HOFF SÅ EN SPISS

Han gikk og snek rundt treningene til A-laget til Hausvik. En gang manglet de en keeper, og Mons Ivar fikk stå mellom stengene. En annen gang manglet de en midtbanespiller, og han fikk prøve seg.
– Jeg var 14-15 år, og ventet på at jeg skulle fylle 16. Først da fikk jeg lov å spille kamp for A-laget.

Mjelde spilte på midtbanen til Hausvik, og senere ble det også på midtbanen han skulle starte sin karriere i Brann. Først i cupfinalen i 1993 fikk han muligheten av Ivar Hoff i Lillestrøm, til å spille spiss.
– Vi tapte 2-3 for Rosenborg. Jeg scoret begge målene for LSK. Siden har jeg spilt spiss.

– Vi husker deg spesielt for hodestyrken – trente du mye på det?

– Vanvittig mye, vet du. Jeg har aldri vært den raskeste spilleren, men ettersom jeg hadde spilt en del volleyball, var både spensten og timingen ganske bra. En del av hemmeligheten bak en god heading er at du må ta ballen på riktig tidspunkt.

– Senere fikk jeg trent mye på hodet, det begynte med Teitur Thordarson i Brann – husk at vi var semi-profesjonelle, og hadde fellestreninger klokken tre på ettermiddagen – men det var tilrettelagt for de som hadde muligheten til å komme på en økt på formiddagen, og jeg var der ofte.

– Så jeg trente vanvittig mye på å bli servet av treneren og avslutte på hodet, først med Teitur, og senere med Harald Aabrekk, og dessuten med Kjell Tennfjord i Bryne. Det hendte jeg gikk av treningsfeltet med skallebank, men skal du bli god på noe, så må du trene mye på det, og etterhvert så begynner du å automatisere bevegelsene, det er litt som når du setter deg inn i bilen første gang, så er du litt usikker på disse pedalene, men etterhvert så tenker du ikke over det, det går av seg selv.

– Morgenøktene jeg hadde med en trener, var helt avgjørende for at jeg skulle bli en spiller som kunne ha fotballen som levebrød. Vi har innført dette i Åsane. Spillerne kan komme to ganger i uken til oss trenere, og så jobber vi med disse detaljene som er så viktig for å finne godfølelsen og få selvtillit. Og få mange nok touch. Det er frivillig, folk er i arbeid eller de studerer, men i dag var vi seks stykker, noen ganger er vi ti. 

MÅL OG KONSEKVENSER

Mjelde har alltid trent mye. Også da han var proff i Wien.

– Jeg husker da jeg spilte i Lillestrøm og Austra Wien, så var det slik at da jeg var hjemme på ferie trente jeg som en gal. Ikke fotball, men jeg løp i fjellet eller gikk på ski, avhengig av årstid, og jeg visste at jeg måtte legge ned mye fysisk arbeid for å kunne spille på laget til enhver tid.

– Jeg føler at jeg har tatt konsekvensene av de målene jeg satte meg. Men jeg hadde ingen tanker om dette da jeg kom første gangen. Det var Teitur som hentet meg, jeg var spillende trener i Moster på Bømlo i 6. divisjon, og en trener jeg hadde hatt, maste på Teitur, og så fikk jeg komme og trene med Team Brann, som det het. Teitur likte det han så, og da pendlet jeg fra Bømlo til Brann Stadion, fire ganger i uken, åtte timer for dagen, i to måneder.

– Altså, du får muligheten, så tar du den, og så gjør du det som skal til, og så begynner snøballen å rulle, jeg var 22 år, og hadde egentlig ingen store ambisjoner utover det å spille for Brann.

– I dag er det jo sånn at hvis du ikke har gjort dette innen du er 16, så kan du bare legge opp, sier Åsane-treneren, som synes det er vel så spennende å følge en spiller som ikke er et typisk, som å følge det åpenbare talentet.

– Det er ikke så vanskelig å se hvem som er god når de er tolv år. Men det er heller ikke så vanskelig å være god når du er tolv år, for da har du fått mye fra fødselen av. Men det som er utfordrende, er å være god når du er voksen. Det å stå gjennom ungdomstiden, og ha motivasjon til å fortsette tross motgang, og likevel stå i det og ikke gi opp, det synes jeg er ekstra morsomt å se.

– Og dette kan du overføre til gruppen i Åsane?

– Du har din kunnskap, og den opparbeider du deg gjennom erfaring. Og dette blir etterhvert en del av dine verdier. Det er jo dette jeg brenner for. Treningskultur, det er grunnlaget for alt. Viljen og innstilingen; alt begynner med en holdning og en innstilling til det du driver med. Og så må du være villig til å legge ned det arbeidet som kreves. Det å sette seg mål, det medfører alltid noen konsekvenser, og da handler det om å gå fra ord til handling. Man må gjøre jobben.

TRENER ÅSANE: – Jeg ønsker at vi skal være ekstremt hardtarbeidende. Og så fins det jo talent her også, sier Mons Ivar Mjelde.

SERIEGULLET

Mjelde avsluttet som spiller 2001, og gikk inn i en trenerrolle i Brann. Han overtok Brann sitt juniorlag i 2002, og på høsten ble han en del av trenerteamet rundt A-laget sammen med Teitur Thordarson og Tor Thodesen. Rødtrøyene spilte kvalik mot Sandefjord og reddet plassen. I 2003 overtok han hovedansvaret for Brann, helt fersk som trener, og gikk i gang med trenerkursene som krevdes.

– Jeg er ikke sikker på at det hadde blitt det samme om vi hadde vunnet en gang til. Husk at fotball-Bergen hadde ventet i 44 år. Den generasjonen var sulteforet. Da vi først fikk det til, var det helt vilt.

– Klubben lå sist til sommeren med åtte poeng på 11 kamper, og det var nok mange som følte presset. Sportssjef Per Ove Ludvigsen var på feltet hver dag, og så at det var kvalitet og godt humør på trening, og trodde at det ville snu. Så fikk vi inn Raymond Kvisvik, samtidig som Cato Guntveit kom tilbake fra skade, og vi snudde det, var nestbeste lag den høsten og ble til slutt nummer seks.

Året etter tar Brann cupgull etter å ha nedsablet Lyn i finalen. Det blir bronse i serien samme år. Sølv i 2006. Gull i 2007.

– Jeg vet at mange mener at det var penger som var avgjørende, men jeg er ikke enig i det. Vi staket ut en kurs i 2003. Styret sa at gull var målet, og hele organisasjonen var enig. Nå skal gullet hjem til Brann. Hvor lang tid det skulle ta fikk så være. Men målet måtte få en konsekvens med hensyn til trening, hvordan vi bygget mannskap, teamet rundt laget, og når man samles om et mål og får alle til å dra i samme retning, er det enorme krefter i sving.

– Dette var en veldig samlende prosess for hele klubben. Etter 2007 skled det ut, vi klarte ikke å ta nye steg, Rosenborg hadde vært i den situasjonen mange ganger, men for oss var det nytt, og vi taklet det ikke på en god måte.

ÅSANE-KOLLEKTIVET

– Hva ser du i Åsane?

– Jeg ser at her er mye ungt, mye talent og mye vilje. Jeg ser et Åsane-kollektiv hvor man har mye respekt for hverandre. Kjemien og miljøet har imponert meg. Disse spillerne har skole eller jobb ved siden av treningen, og dette er nytt for meg som trener.

– Jeg synes vi har hatt en fin progresjon, og blitt bedre for hver kamp. Før oppgjøret mot Brann hadde vi fem kamper uten tap, og vi fortsatte uten tap på La Manga.

– Åsanes rammebetingelser kan ikke måle seg med betingelsene til mange av konkurrentene – trigger det?

– Absolutt. Det er veldig stor forskjell på oss og lag som Start, Bodø-Glimt og Fredrikstad i budsjett. Du kan bruke det som en hemsko, men vi bruker det som en motivasjonsfaktor. Det er en inspirasjon å se at vi kan være med og slåss mot andre som har betydelige bedre rammebetingelser enn oss.

– Det er mange som har sagt at hardt arbeid slår talent helt til talentet begynner å jobbe hardt. Det er noe i det. men jeg ønsker at vi skal være ekstremt hardtarbeidende. Og så fins det jo talent her også.

– Det er vel naturlig å fokusere på defensiv trygghet?

– Jeg håper at spillerne tør å se oppover. Laget lå an til kvalik til sommeren i fjor, og så fikk de det i fleisen til høsten. Hvorfor har man ikke stått løpet ut? Det er så jevnt i dette gamet, så kan du plutselig være med å spille om noe gjevt, sier Mjelde.

– Det har gått ti år siden seriegullet, Mons Ivar?

– Ja, tiden flyr. Det jeg var med og opplevde både med cupgullet i 2004 og seriegullet 2007; jeg er ikke sikker på at det hadde blitt det samme om vi hadde vunnet en gang til. Husk at fotball-Bergen hadde ventet i 44 år. Den generasjonen var sulteforet. Da vi først fikk det til, var det helt vilt. Det var selvsagt veldig spesielt å være med på. Og så henger det ekstra høyt; Brann hadde fått stempel på seg for å ikke vinne noe. Når vi da vinner både cup og serie i løpet av noen år, skal vi være stolte av det, og det er selvsagt mange som skal ha æren av det.

– Og hvor langt kan Det oransje toget kjøre?

– Jeg tror vi kan overraske. Men nå lukkes dørene, og da kødder man ikke; nå må vi få fart på toget.

Åsane serieåpner borte mot Tromsdalen 2. april, og allerede 9. april tar Åsane imot gamletreneren Kjetil Knutsen på nytt kunstdekke på Myrdal, når Bodø-Glimt kommer på besøk.

Del artikkelen i Sosial medier

Ove Landro
Redaktør Bergensmagasinet AS | Helgesensgate 17 | 5038 Bergen | Norge

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this