Nordpool SPA
FEIGE ELLER MODIGE: – Mine foreldres generasjon visste mye om seg selv som de nødvendigvis ikke snakket om. De visste hvordan de hadde stilt seg under krigen. De visste innerst inne i hjertene sine om de hadde vært feige eller modige, sier Stig Holmås.

Det begynte med regnet

Det renner elver nedover gatene i Bergen den dagen vi skal møte Stig Holmås. Det pøsregner. Det høljer. Vi skal snakke om «Regn», forfatterens mest kritikerroste roman, som nå dramatiseres på Den Nationale Scene.

– Jeg ble født 14 dager for sent, og ble unnfanget nokså nøyaktig på frigjøringsdagen i 1945. Krigen var over, mørket lå bak og fremtiden var lys. Og dette smittet over på min generasjon. Jeg vokste opp i en god tid full av optimisme. Det tror jeg de aller fleste av min jevnaldrende er enig med meg i. Jeg vokste opp i Vikensgate på Løvstakksiden. Det var ikke spesielt mye økonomisk rikdom, men det var mye annen rikdom, ikke minst denne optimismen som preget etterkrigsårene, forteller Stig Holmås.

Optimisme og mørke

Han var enebarn til han var nesten ni år, men fikk etterhvert to søsken. Familien bodde i en ny treromsleilighet. Gaten bestod av noen helt nye blokker, og familien flyttet inn der da Stig var tre-fire år. Forfatteren beretter om en blanding av industriarbeidere, kontorister og noen lærere.

– Du og jeg og alle andre i denne byen har levd med dette regnet hele livet. Jeg ville finne musikken i regnet, melodien i nedbøren. Så det begynte med regnet.

– Selv om det var en optimisme på den tiden, var det også et mørke som hang over min foreldregenerasjon. De hadde nettopp opplevd fem år med okkupasjon av en fiende. Noen snakket mye om krigen, andre snakket mindre om den. Men det som ble fortalt gjorde inntrykk på oss som vokste opp på den tiden.

– Vi hørte mye om bombingen av Holen skole på Laksevåg, som jeg som barn syntes var en veldig sterk historie. Det var krigsseilere i mange familier, og de ble behandlet veldig dårlig da de kom hjem

Til tross for at Holmås regner seg som sosialist, har han aldri stemt Arbeiderpartiet.

– Det er mye ålreite folk i Arbeiderpartiet, og vi kan i stor grad takke den faglige og politiske arbeiderbevegelsen for at vi har et så bra samfunn som vi har her i landet. Etter krigen satte Gerhardsen-regjeringen i gang et fantastisk boligbyggeprosjekt og sørget for at vanlige mennesker kunne eie sin egen bolig.

– Men så var det behandlingen av krigsseilerne, den er en skamplett i Aps historie. Heltene som vendte hjem etter et helvete på havet, ble mottatt som femterangs borgere og fikk verken den mottakelsen eller pengene de hadde gjort seg fortjent til. De skulle vært hedret på samme måte som motstandsfolkene hjemme, men slik var det ikke; de fikk aldri den hederen de fortjente.  Men dette er lenge siden nå. I dag er det nok, ved siden av spørsmålet om rettferdig fordeling, klima- og utenrikspolitikk som avgjør hvem jeg gir stemmen min til.

– Mine foreldres generasjon visste mye om seg selv som de nødvendigvis ikke snakket om. De visste hvordan de hadde stilt seg under krigen. De visste innerst inne i hjertene sine om de hadde vært feige eller modige, om de hadde gjort noe mot okkupasjonsmakten, eller om de hadde gått stille i dørene og latet som ingenting. Dette har vi som kom senere aldri blitt prøvd på, sier 73-åringen.

De første fortellingene

Holmås gikk på Ny-Krohnborg skole, og er stolt av det.

– Det var en av de største skolene i byen, og vi hadde svømmebasseng, det hadde de ikke på de andre skolene. Og så var jeg så heldig å få vokse opp i et hjem der det var relativt mye bøker, mer enn i hjemmene til de fleste av mine kamerater. Jeg fikk tidlig kjennskap til mange av klassikerne i barnelitteraturen. Jeg ble lest for, og så snart jeg hadde lært meg å lese selv, så gjorde jeg det. Min far, som var lærer, introduserte meg for Jules Verne, Robert Louis Stevenson, Alexandre Dumas, Kaptein Marryats, James Fenimore Cooper og mange flere.

TRAMPER TAKTEN: – Når jeg har en roman-idé går jeg ofte og venter på den første setningen som skal åpne fortellingen, og den må ha den rette rytmen som angis av det temaet jeg skal skrive om. Og så tramper jeg bokstavelig talt takten gjennom hele prosessen.

Han kan fremdeles huske den dagen han fikk sitt eget kort på Årstad filial av Bergen offentlige bibliotek, som lå bak Forum kino, opp en lang trapp.

– Jeg var åtte år, og da jeg fikk det grønne kortet i hånden følte jeg en jubel i hjertet over at jeg kunne gå på biblioteket og låne bøker uten at foreldrene mine måtte være med. For meg var det en merkedag, sier Holmås.

– Den første romanen, som fylte to-tre kladdebøker, skrev jeg i fjerde klasse.

Allerede som guttunge begynte han å dikte og skrive selv. Holmås og kameratene gikk på skole om lørdagen, og i kosetimen på slutten av skoledagen leste han opp et nytt kapittel i en av hans mange fortellinger.

– Den første romanen, som fylte to-tre kladdebøker, skrev jeg i fjerde klasse og leste opp for de andre elevene. Den het Dragens øye. Så jeg har egentlig skrevet fortellinger hele livet.

Litt forenklet kan man si at Holmås ga ut diktsamlinger på 70-tallet og barne- og ungdomsbøker på 80-tallet. Hans første roman var «O.K. Corall» i 1991.  Etterhvert kom «Flukten fra kemneren», «Kondoren», «Lampeskjermer», «Trommeslageren fra Tourigo» og «Regn». Den siste kom i 2008.

Regn på teateret

Denne høsten er han aktuell med diktsamlingen «Innom», den første diktsamlingen siden «Her» i 1985. Men Holmås er aktuell på flere arenaer. Nå kommer dramatiseringen av «Regn», forfatterens varme oppvekstskildring fra 50-tallets Bergen, og en av hans mest kritikerroste romaner.

– Jeg hadde skrevet om regn tidligere i forfatterskapet mitt, men også en bok sammen med Gunnar Staalesen og fotografene Oddleiv Apneseth og Helge Sunde som het «Regnbyen». Gunnar skrev om byen og solen og jeg skrev om regnet og bergenserne. Jeg hadde lyst å gå litt dypere i regnet. Du og jeg og alle andre i denne byen har levd med dette regnet hele livet. Jeg ville finne musikken i regnet, melodien i nedbøren.

– Så det begynte med regnet. Etter hvert kom alt dette andre. En lykkelig familie med mor, far og to brødre som opplever en trygg barndom, men så skjer det en ulykke og familien blir innhentet av farens fortid som disse to guttene ikke visste noe om, og det blir en roman om den hårfine grensen mellom det trygge og det utrygge, det blir en roman om valg og svik. Jeg er en av de som tror at livet består av en lang rekke tilfeldigheter, men med noen valg på tilfeldighetenes vei, og små valg kan få store konsekvenser. Og så er det ikke minst en roman om søskenkjærlighet.

Hva gjør en familie når ulykken rammer, og idyllen slår sprekker? Brødrenes reaksjon på alt som skjer står sentralt i handlingen.

AKTUELL: Holmås er for tiden aktuell både med en ny diktsamling som heter «Innom», og som forfatteren bak romanen «Regn» som nå blir teater på Den Nationale Scene. (Foto: Eivind Senneset)

– Hvordan løses dette med to gutter i stykket på DNS?

– I Anne-Karen Hyttens regi vektlegges forholdet mellom guttene veldig sterkt. Nå skal ikke jeg snakke for mye om teaterstykket, men det er et team på scenen, og det Hytten har gjort er veldig spennende. Jeg hadde aldri tenkt på at denne romanen kunne bli et teaterstykke.  Det var ikke i mine tanker. Film derimot har jeg alltid tenkt at denne fortellingen kunne bli. Sammen med Matias Armand Jordal har jeg skrevet et filmmanus, og vi fikk veldig gode tilbakemeldinger fra manusavdelingen i Norsk filminstitutt. Men da det ble søkt om støtte fra produksjonsavdelingen ble det tommelen ned.

– Hvor involvert har du vært i teateroppsetningen?

– Jeg ble oppringt av Agnete Haaland, som fortalte at de ville lage teater av boken min. Jeg fikk manuset og likte det jeg leste. Det jeg og min kone har gjort er å oversette alle replikkene til bergensdialekt, ettersom romanen og også replikkene er på bokmål. Og så har jeg skrevet et par sanger eller regler som skal være med.

Tramper takten

– Vet du slutten på historien når du begynner å skrive?

– Det varierer. «Flukten fra kemneren» var gjennomdisponert før jeg begynte å skrive. «Kondoren» ble egentlig til da jeg satt og jobbet med et helt annet romanprosjekt og plutselig sto fast. Jeg gikk i ukesvis og stanget og var irritert på alt og alle. «Sett deg ned og skriv» sa min kone. «Jeg får det ikke til, jeg står fast» sa jeg. «Ja, men så skriv noe annet da, for svingende» sa hun.

– Og så satte jeg meg ned og lot fingrene løpe over tastaturet, og inn på skjermen kom en mann på flukt, en person jeg aldri hadde tenkt på. Jeg skrev tre sider uten stans, leste dem og lurte på hvem denne mannen kunne være. Det var jakten på hans identitet som drev meg til å begynne med. Jeg hadde liggende en uferdig novelle om en mishandlet gutt, og på et tidspunkt tenkte jeg at kanskje mannen på skjermen kunne være denne gutten, at han blant annet flyktet fra sin fortid. Og slik ble det, forteller Holmås. 

– Slutten hadde jeg ganske tidlig, og den vek jeg aldri fra. Og den har jeg bedt DNS om å ikke kødde for mye med.

– Jeg skriver langsomt, jeg veier ordene, og jeg skriver lite hver dag. Jeg kan sitte i seks-syv timer, ofte om natten, og når jeg er ferdig så ligger det kanskje en side der. Eller to. Eller en halv. Eller kanskje det bare er fire linjer.

– Og så er jeg så heldig at jeg har min kjære kone, Tove, hun er min hjemmekonsulent. Hun yter motstand, og det er den kritikken jeg er mest interessert i.

– Det er en rytme i språket ditt, man kunne satt musikk til ordene – hvor bevisst er dette?

– Når jeg har en roman-idé går jeg ofte og venter på den første setningen som skal åpne fortellingen, og den må ha den rette rytmen som angis av det temaet jeg skal skrive om. Og så tramper jeg bokstavelig talt takten gjennom hele prosessen. Så musikken i språket er viktig for meg. I prosaen min bruker jeg ofte virkemidler som vi kjenner fra diktet, poesien.

– Ulykken i romanen «Regn» – er dette noe du har opplevd i virkeligheten?

– Nei. Dette er ikke virkelighetslitteratur, alle personene er oppdiktet. Og det er en av de største gledene ved det å være forfatter, at jeg kan dikte opp mennesker som ikke fins utenfor romanen. Men så har jeg plassert de i et miljø som jeg kjenner veldig godt. For eksempel i skipsverftet i området der jeg selv vokste opp, på Løvstakksiden. Jeg har til og med plassert personene i en leilighet som er helt make til den leiligheten som jeg selv vokste opp i, men det kommer av ren latskap; da slipper jeg å gjøre research.

– Men kjærligheten som du som forfatter har for brødrene i «Regn» er ekte?

– Tidligere kunne jeg lage femårsplaner, det kan jeg ikke lenger. Nå legger jeg ettårsplaner.

– Ja, og brødrene blir veldig virkelig for meg. Jeg prøver å skape hele mennesker. Og jeg blir glad i dem. Kanskje spesielt disse to fine guttene som blir rammet av ulykker, og tryggheten i hverdagen sprekker for dem når dette med faren kommer opp mot slutten. Da synes jeg synd på dem.

– Slutten hadde jeg ganske tidlig, og den vek jeg aldri fra. Og den har jeg bedt DNS om å ikke kødde for mye med. 

Ikke nok tid

– Er det noen av romanene dine du er mer glad i enn andre, eller blir det som å velge ett av sine barn?

– Ja, det er vanskelig. Men noen ganger, når jeg har satt det siste punktum, hender det at jeg tenker: «Nå har du faen fått det til, Stig.». Den følelsen hadde jeg etter «Regn».

– Kommer det flere romaner?

– Nå skal jeg gjøre ferdig en roman som jeg begynte på i 2004, altså før jeg begynte på «Regn». Jeg jobber alltid på flere prosjekter samtidig.

– Hvor mange flere bøker har du i deg?

– Hver gang noen spør meg nå om jeg kan være med på et prosjekt sier jeg nei, fordi jeg ikke har tid nok igjen å leve. Jeg må bruke resten av livet mitt på prosjekter som jeg har inni meg, og da må jeg prioritere. Jeg har i hvert fall ti store prosjekter inni hodet mitt, og det rekker jeg sannsynligvis ikke. Nå skal jeg gjøre ferdig romanen som jeg begynte på i 2004, og det er en historie som jeg har så lyst til å fullføre, fordi jeg synes den er viktig.

– Og så er jeg for lengst i gang med et annet prosjekt. Innimellom skriver jeg dikt. Tidligere kunne jeg lage femårsplaner, det kan jeg ikke lenger. Nå legger jeg ettårsplaner, sier Holmås i det vi forlater Wesselstuen og utenfor har det sluttet å regne.

«Regn» har premiere på DNS 4. september, basert på Stig Holmås’ roman fra 2008. Samtidig er forfatteren aktuell med diktsamlingen «Innom», som lanseres under Bokslipp på Underlig 30. august med gjester som Helge Jordal, Frode Grytten, Endre Olsen og Harald Dahlstrøm.

Ove Landro
Redaktør Bergensmagasinet AS | Helgesensgate 17 | 5038 Bergen | Norge
ANNONSE:
Livsstilsmessen bunnbanner

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this