– Noe av det vakreste i Norge er små forskjeller og sterke fellesskap. Nå lever vi i en tid der dette er truet, sier SV-leder Audun Lysbakken.
I økonomisk utsyn for 2017 slår Statistisk Sentralbyrå (SSB) fast at husholdningene med de høyeste inntektene drar i fra resten av befolkningen. Samtidig har inntektsveksten til husholdningene med de laveste inntektene i de siste årene vært noe mindre enn i resten av befolkningen, noe som også bidrar til større ulikhet.
For Audun Lysbakken kommer ikke dette overraskende; dette er tvert imot en utvikling han har advart mot gjennom en årrekke.
– Det er viktig at vi politikere spør oss selv om hvorfor vi holder på med dette; hva det er vi skal få til. Vi trenger en retning for det vi gjør.
– Noe av det som opptar og bekymrer meg mest, er den økende ulikheten i Norge, sier han.
– Samfunn med små forskjeller er bedre å leve i for alle. Det motsatte, der forskjellene er store, har mer av alt det vi ikke vil ha, som lav levealder, mer dårlig helse, mer kriminalitet og lavere økonomisk vekst.
Han viser til at vi mennesker har behov for å høre til i store felleskap. Når noen på toppen da drar veldig fra, mener han at det bidrar til å undergrave den tilliten og følelsen av fellesskap som er en viktig del av limet i et samfunn.
– Vi lever nå i en tid der dette er truet. Det er det viktig å stå opp for, sier han.
FORSKJELLSBYEN BERGEN
– Årets tv-aksjon går til Kirkens Bymisjons arbeid for å skape et varmere og mer inkluderende samfunn, der det også er rom og plass for samfunnets svakeste. Dette er vel musikk i dine ører?
– Helt klart. Jeg har veldig stor respekt for Bymisjonen, som gjør en fantastisk flott innsats for de menneskene som mer enn noen betaler prisen for forskjells-Norge. Den beste måten vi politikere kan hedre deres arbeid, er ved å gå løs på de grunnleggende årsakene til at det er slik. Forskjellene har økt dramatisk helt siden 80-tallet, og det er noe vi politikere må ta ansvar for og gjøre noe med.
– I tidligere intervjuer har du snakket om forskjellsbyen Bergen. Er ulikhetene større her enn i andre deler av Norge?
– Nei, det er ikke større ulikhet her enn i andre byer. Oslo er nok den byen der vi ser dette mest tydelig. Men jeg er stortingsrepresentant fra Bergen, og er derfor spesielt opptatt av min hjemby.
– Alle som jobber med fattigdom i byen, enten det er Bymisjonen eller Robin Hood-huset, vet at vi har et altfor stort fattigdomsproblem. Vi har alt for mange som sliter med rus, alt for mange barn som vokser opp i fattige familier, og det gjøres altfor lite både i Bergen og nasjonalt for å gi folk mulighet til å skaffe seg en egen bolig.
ETTERLYSER SOSIAL BOLIGPOLITIKK
En rapport fra Norges Bank (publisert 22. mars 2017) viser at mens byggekostnadene i perioden 1992–2016 er litt mer enn fordoblet, er boligprisene i byene tidoblet.
Egen bolig er dermed blitt en luksusvare. Bolig er ikke lenger et samfunnsansvar, men er overlatt til markedet og det private initiativ, som i 2016 stod for nesten 98 prosent av boligfinansieringen.
– Den sosiale boligpolitikken er nesten helt borte; bolig er blitt noe som markedet skal løse. Det fungerer ikke. Her er det utrolig viktig at vi får en politisk endring som kan løse disse tingene.
Lysbakken mener at egen bolig skal være en mulighet for alle. Et virkemiddel for å nærme seg et slikt mål kan være å øke satsene i barnetrygden, slik at alle familier får mer å leve av.
– Tenker du at barnetrygden skal behovsprøves?
– Nei, det vil være et dårlig system, siden du da vil miste støtten dersom du kommer ut i jobb. Velferdsstaten skal ikke være en fattigkasse, men derimot bidra til å utjevne forskjeller i hele samfunnet.
– Du er selv oppvokst på Nøstet, og gikk på Møhlenpris skole. Opplevde du noe av forskjells-Norge allerede den gangen?
– Absolutt. Møhlenpris er en gammel arbeiderbydel. Jeg begynte på skolen der på 80-tallet; før byfornyelsen. Oppveksten har nok bidratt til å forme meg politisk; jeg så tidlig at det var tydelige klasseskiller i Norge. I dag ser vi igjen en voksende folkelig uro rundt de økende forskjellene.
– Hvordan var samholdet i klassen?
– Vi hadde et godt skolemiljø, uten det store presset på merkeklær og slike ting. Det var en god tid som lærte meg mye, ikke minst at det er utrolig viktig at barn med ulik bakgrunn leker sammen og går på skole sammen, sier han.
– Det er derfor vi trenger slike arenaer. Vi må ikke overlate en eneste bydel til forfall og fattigdom, men heller gjøre vårt til at alle boligområder blir attraktive. Skal vi få det til, trenger vi at retten til egen bolig blir et politisk spørsmål igjen.
Han viser her til tiden etter andre verdenskrig og frem til begynnelsen av 80-tallet. Boligbyggelagene og Husbanken spilte da en viktig rolle. Bolig ble sett på som et offentlig ansvar, med fradragsrett for gjeldsrenter og lav boligbeskatning.
Da Høyre inntok regjeringskontorene i 1981, snudde partiet opp ned på dette systemet. Boligmarkedet ble deregulert, subsidier via den statlige Husbanken ble fjernet, renten ble sluppet fri og private banker fikk anledning til å låne ut så mye penger som de ønsket. Boligprisene steg, og fjerningen av prisreguleringer bidro til å oppheve skillene mellom borettslagssystemet og selveierboliger.
TRENGER EN NASJONAL BOLIGPLAN
– Staten burde vedtatt en egen Nasjonal boligplan, slik som vi gjør i veiplanleggingen med Nasjonal transportplan, mener Lysbakken.
– Det burde vært et offentlig ansvar å bygge boliger som alle har råd til. Jeg har tro på modellen med «leie til eie», der du kan kjøpe deg gradvis inn i egen bolig.
– Nå er vi kommet dit at boligprisene er blitt så høye at selv de med normal inntekt ikke har råd til å kjøpe bolig. Dette er problemer vi trodde vi var ferdige med. Slik går det når markedet får spise seg inn i deler av samfunnet som skulle fungere for alle.
Audun Lysbakken er et tvers igjennom politisk menneske, med hjertet trygt plassert på venstresiden. Engasjementet hans er sterkt og levende, og får utløp både i flammende innlegg fra Stortingets talerstol og gjennom en rekke bøker og pamfletter. Den siste i rekken kom i fjor, med den korte tittelen Framtidsskolen, utgitt på Forlaget Manifest.
Sammen med medforfatter Tarjei Helland beskriver han her en skole der alle elevene skal lære, lykkes og trives. Dette tror han best kan oppnås i en heldagsskole, som kort oppsummeres slik: «Flere timer til praktisk læring og lekser på skolen, nysgjerrighet, kultur og kreativitet, sunn mat og fysisk aktivitet. Flere lærere, så skolen vår ikke gir opp et eneste barn. Tillit og helhet, ikke konkurranse og målstyring».
JA TIL HELDAGSSKOLE, NEI TIL LEKSER
– Framtidsskolen handler også om inkludering. Altfor mange barn føler seg utenfor på skolen i dag, utdyper han.
– Jeg tror at dette skyldes at dagens skole ikke møter alle barna med respekt for det de kan. Vi må gjenreise respekten for den praktiske læringen. Det er kjempeviktig å ha en skole der alle typer kunnskap verdsettes.
Dette betyr både en skole som gir mer tid til de praktiske fagene, mer tid til kultur og kreativitet, sørger for at alle elever får bevege seg mer, gir dem sunn mat på skolen, og bidrar til å utjevne sosiale skiller.
– Jeg mener også at vi må ta hjemmeleksene ut av hjemmet og inn i skolen. Det er bra for både barna og familien at elevene har fri når de er hjemme, og det er også urettferdig med tanke på hvor ulikt foreldre kan hjelpe barna med skolearbeidet. Forskning har vist at de som sliter mest lekser har negativt læringsutbytte. Når lekser gjøres på skolen, og med lærer tilstede, er det likt for alle.
– Men alt dette betyr også at barna får en lengre skoledag?
– Ja, men det betyr ikke at de skal bruke mer tid på skolen, men om å ta litt tid fra SFO og litt fra den tiden de gjør skolelekser i dag. Det handler om å organisere skoledagen på en litt smartere måte, og sørge for at elevene har fri når de går hjem.
– VIS LÆRERNE TILLIT!
– Hvordan var du selv som elev? Jeg har blitt fortalt at du var en flinkeste i klassen?
– Hehe, jeg vet ikke det. Jeg tror at jeg var en av gjengen.
– Gjorde du leksene?
– Ja, men jeg var ikke alltid motivert for det; det kunne være slitsomt. Jeg var skolelei til tider. Men det var fine år, og jeg var nok en elev som sa fra, og var engasjert i hvordan vi skulle ha det på skolen.
– Jeg har også fått vite du allerede den gangen var svært glad i å diskutere?
– Det stemmer nok. Jeg kunne være litt plagsom for lærerne. Heldigvis hadde vi en svært klok klasseforstander gjennom alle de ni årene. Hun var en slik som brant for å ha en god skole i en bydel med litt flere utfordringer enn andre steder.
– Hennes eksempel har vist meg hvor viktig det er å ha lærere som setter pris på barna. Vi politikere må bli flinkere til å vise lærerne tillit. Gjør vi ikke det, risikerer vi at yrket blir mindre attraktivt for de folkene vi trenger i skolen.
Lysbakkens vei inn i politikken begynte i 1994, under folkeavstemningen om Norges tilslutning til EU.
Han var da elev ved daværende Bergen Handelsgymnasium i Kalfarveien. Mange av elevene var engasjert i EU-spørsmålet, og nei- og ja-siden hadde fått hver sin side av foajeen til å henge opp plakater.
– Jeg ble med i Ungdom mot EU, og kom der inn i et miljø som gjorde at jeg ble dratt inn i politisk arbeid.
– Er du EU-motstander fortsatt?
– Jada. Jeg har ikke ombestemt meg. Dersom det skulle bli ny avstemning, vil SV fortsatt ha et nei-standpunkt.
INGEN KARRIEREPOLITIKER
– Hvorfor valgte du å gå inn i SV? Hadde du ikke kunnet utrette mer i Ap?
– Man kan ikke velge politisk parti etter karrieremuligheter. Jeg står alt for langt til venstre til å være med i Ap. De tingene jeg var mest enig i fant jeg i SV, som motstanden mot gasskraftverk og kampen mot den økende ulikheten. Ap opplevdes som altfor treigt og lite opptatt av forandring.
– Vi har alt for mange som sliter med rus, alt for mange barn som vokser opp i fattige familier, og det gjøres altfor lite både i Bergen og nasjonalt for å gi folk mulighet til å skaffe seg en egen bolig.
I Knut Arild Hareides nye debattbok «Det som betyr noe» omtaler KrF-lederen SV som «KrFs humanetiske fetter», og hevder at de to partiene er nokså like.
«Vi krangler om viktige verdispørsmål som den kristne kulturarven og familiepolitikken, men er nære allierte i andre verdispørsmål som fattigdoms- og miljøpolitikken» skriver han.
– Hva tenker du om et KrF som går mer i din retning?
– Vi får se. Jeg har valgt å ikke kommentere de valgene KrF gjør.
– Men du kan vel kommentere bokens tittel? Ligger det ikke en spennende oppfordring der?
– Tittelen på boken er fin. Politikkens verden blir altfor ofte dag til dag, der vi glemmer å se på de lange linjene; hvor vi vil som nasjon. Jeg opplever at det er det Hareide prøver å gjøre; å løfte blikket litt. Det er viktig at vi politikere spør oss selv om hvorfor vi holder på med dette; hva det er vi skal få til. Vi trenger en retning for det vi gjør.
POLITIKKEN BRUTALISERES
De siste årene har vi sett at grensene er blitt flyttet for hva man kan si innenfor det offentlige ordskiftet, med politikere som Donald Trump, Boris Johnson og Sylvi Listhaug. Lysbakken ser med bekymring på denne utviklingen, som han opplever som stadige forsøk på å splitte folket langs farlige skillelinjer.
– Man kan ikke velge politisk parti etter karrieremuligheter.
– Denne debattformen er en brutalisering av politikken, der vi lærer å frykte og mistro hverandre. Dessuten sparker den alltid nedover, sier han.
– Ofte handler det om virkelige problemer, men skylden legges alltid på flyktninger, fattige og innvandrere. Jeg vil heller sparke oppover mot de elitene i vårt samfunn som virkelig har mye makt og rikdom. Det er god grunn til å være sint på den retningen som samfunnet har tatt, men da må man stille de mektige til ansvar – og ikke folk som er avmektige.
Han sukker litt oppgitt.
– Dette er en gammel oppskrift. Akkurat nå er det muslimene som er skyteskive. Jeg tror at Norge på sitt beste ble bygget som et samfunn for de mange, og ikke de få. Det har gjort landet vårt til et bra samfunn å leve i.
– Bekymringen nå er at alt for mye av samfunnsutviklingen bestemmes av de få på toppen av den økonomiske eliten. Når de ber om skatteletter, så får de skatteletter, og når de ber om at arbeidslivet legges om, får de også det gjennom – med uthulinger av Arbeidsmiljøloven.
– Kan ikke skattelette være viktig for å sikre arbeidsplasser?
– Nei. Skatteletter til de rike fungerer til én ting, og det er å øke forskjellene. Det er ingenting som tyder på at skattelette bidrar til å skape positiv utvikling for folk flest. Da er det mye bedre å bruke de pengene til å investere i samfunnet, sier han.
– Skattelette er kontantstøtte til de rikeste. Det finnes ingen god grunn for å overføre milliarder av kroner til dem.
