Hjemmelaget fra hjemlandet1
HJEMME PÅ MØHLENPRIS: – I Mumbai, eller India generelt, er det alltid mennesker og lyder over alt. Det har tatt lang tid å venne seg til stillheten her i Bergen, sier Manish og Shruti, som kom til Bergen for et år siden. Nå har de startet eget firma og serverer bergenserne hjemmelaget indisk mat.

Fra Mumbai til Møhlenpris

Del artikkelen i Sosial medier

For et år siden tok Manish og Shruti Karkhanis mot til seg og flyttet fra India til Bergen. Med seg hadde de sønnen Tanmay (8). Nå ønsker de å servere bergenserne hjemmelaget indisk mat.

Tekst: Renate Haukås
Foto: Jannicke Mikkelsen Karlson

– I Mumbai er det vanlig at kvinnene må ofre drømmene sine for familiens del. Jeg har vært heldig og fått beholde mine.

Vi er på Møhlenpris, bydelen kjent for sitt mangfold. Bergens lille Grünerløkka.

Om Manish og Shruti Karkhanis er enig i denne beskrivelsen er heller tvilsomt. Mumbai med sine mer enn 12 millioner innbyggere stiller i en helt annen liga.

Manish beklager seg straks vi kommer inn døren; de har det travelt akkurat nå, det er ikke så mye tid til å prate. Konen, Shruti, har startet sin egen bedrift, og bergenserne har akkurat fått øynene opp for virksomheten hennes: Hjemmelaget fra hjemlandet. De holder på å gjøre klar dagens bestilling.

SJØMANN I 15 ÅR

Ikledd tunika og forkle lager Shruti hjemmelaget indisk mat til hjemlevering. Mer hjemmelaget blir det ikke. Manish har ansvaret for levering, og om litt må han ile av gårde til Nesttun med maten.

– Jeg tar Bybanen, den er utrolig effektiv.

– Jeg ønsker meg mitt eget team, sier Shruti med optimisme i stemmen.
– Egentlig trenger jeg mer hjelp.

– Hva brakte dere til Bergen?

– Jeg fikk et tilbud om en kontorjobb i rederiet jeg jobber for, forteller Manish.

Han har jobbet som sjømann i 15 år, de siste fem årene som kaptein.
– På grunn av jobben min har vi vært mye borte fra hverandre. Så da jeg fikk tilbud om denne stillingen ønsket vi å ta sjansen. Det ville bli bedre for oss som familie.

I Mumbai følte Shruti seg ofte som en aleneforelder.
– Manish gikk glipp av mye, forteller hun.

Paret synes det er bemerkelsesverdig at i Norge er begge parter i jobb, og ingen arbeidsgivere forventer at man skal jobbe overtid hver dag. De liker at alt er så tilrettelagt for familielivet.

– Slik er det ikke i Mumbai. Mennene drar på jobb klokken 06:30, og er ofte ikke hjemme før 23. Kvinnene er stort sett hjemme med familien. Slik er samfunnet organisert, forklarer Shruti.

Hjemmelaget fra hjemlandet2
SAMARBEID: Manish og Shruti samarbeider om driften, men firmaet er Shrutis prosjekt.

TIDLIG INTERESSERT I MAT

– Hvordan kom du på idéen om å starte denne bedriften?

– Jeg ble tidlig interessert i matlaging. Interessen har jeg fra min mor som alltid har vært lidenskapelig opptatt av mat. Det samme gjelder også min far.

– I Mumbai er vi vant til at mange har hushjelp, men her gjør alle alt selv. Og alle behandles likt. Sjefen står i samme kø i kantinen som de andre ansatte. Det er en ny opplevelse.

Foreldrene ønsket at hun skulle bli selvstendig i en tidlig alder, for å slippe vanskelighetene som har møtt dem. Shrutis mor ble bortskjemt som liten jente. Da hun giftet seg som 20-åring var hun ikke forberedt på forpliktelsene i voksenlivet, og måtte gjennom mange utfordringer. De ville ikke at datteren skulle oppleve det samme.

– Jeg begynte å lage mat på egenhånd da jeg var åtte.

Det er egentlig mat hun alltid har drømt om å jobbe med. Fra før av har hun en mastergrad i mikrobiologi.

– Kan du ikke bruke utdanningen din her i Bergen?

– Jeg undersøkte, men det var ikke så lett. Jeg har vært for lenge borte fra faget på grunn av familieforpliktelsene.

Hun bestemte seg for at det var på tide å følge drømmen og satse på matlagingen. Også på Manish sin side av familien er interessen for mat stor.

– Svigerfar finner også glede i å lage mat. Han hjelper svigermor med oppkutting av grønnsaker og slikt, men trekker seg unna når retten skal tilberedes i sin helhet. Jeg tror han har en slags frykt for kjøkkenet. Han lar svigermor gjøre ferdig måltidet. I India er kjøkkenet kvinnenes område.

UTSOLGT PÅ NOEN TIMER

Shruti har vært med på Mat i Parken noen ganger, et ukentlig arrangement i Nygårdsparken. Det var her hun oppdaget hvor godt bergenserne liker maten hennes.

– Alt ble solgt på bare et par timer! forteller hun begeistret.

Hjemmelaget fra hjemlandet3
COCONUT LADOO: En søt liten snacks som smelter i munnen.

Nå ønsker hun å gjøre bergenserne kjent med mat fra hele India, ikke bare Nord-India. Det var på jobbreisene med mannen hun først fikk erfaring med å tilberede mat til store grupper.

– De siste årene seilte vi med kinesisk mannskap. Behovet for indisk mat meldte seg, forteller ektemannen.

– Vi ønsket å vise sønnen vår en annen måte å leve på. I Mumbai ville han ha blitt bortskjemt.

Det er visst flere som har behov for indisk mat.
– Mine kollegaer kommer ofte på besøk for å spise. Og noen ganger skynder jeg meg hjem i arbeidstiden for å hente lunsj til dem. Jeg låner en sånn Bysykkel, slik at jeg rekker tilbake i tide.

Når vi spør Shruti hva hun savner mest av maten fra hjemlandet, er hun ikke i tvil.

– Det er bare å gå ut, og du finner mat over alt. Streetfood. Det er veldig populært. Mange foretrekker den fordi den har mye bevegelse, man kan nyte den i farten. Her finner jeg ikke noe gatemat.

Hjemmelaget fra hjemlandet4
BERGEN CITY MARATHION: Tre fornøyde deltagere under årets Bergen City Marathon. Mens Manish løp sammen med kollegaer, deltok Shruti sammen med sønnen i barneløpet. (Foto: Privat)

­– Jeg er en foodie, forklarer hun.
– En matelsker.

– Disse smelter faktisk i munnen! Du spiser deg mett, og etterpå har du bare lyst til å sove.

Det forstår vi at kapteinen hennes også er.

– Dette er søtsaker! utbryter han plutselig.
Stolt viser han frem en dessert fra bestillingen.

– Disse smelter faktisk i munnen! Du spiser deg mett, og etterpå har du bare lyst til å sove.

– Hvordan klarer dere å passe vekten med all denne maten?´

– Vi løper Bergen City Marathon, sier Manish og ler.

KVINNERS MULIGHETER

Mens kapteinen går for å levere maten, fortsetter Shruti med sin historie. Hun forteller om faren sin, som har et litt konservativt syn på kvinners muligheter til å gjøre suksess i arbeidslivet. Han mener at uansett hvor god en kvinne er til å lage mat, så kan hun ikke lykkes fordi det er mennene som styrer.

– Han trodde ikke jeg ville like det. I tillegg var han veldig bekymret for sikkerheten min. Mumbai er dessverre ikke en trygg by om kveldene.

Derfor valgte hun å ta en annen utdannelse. I India tar man hensyn til familiens råd og ønsker.

– I Mumbai er det ikke mange kvinner som har mulighet til å ha en karriere. Det er vanlig at kvinnene må ofre drømmene sine for familiens del. Jeg har vært heldig og fått beholde mine. Jeg er veldig takknemlig overfor svigerfamilien min.

Hjemmelaget fra hjemlandet5
SMAKFULLT: Garlic naan (hvitløksbrød) laget uten tandoori, men likevel smakfullt.

Hun ser tankefull ut, mens hun ruller en ball vegetable chops mellom fingrene. Vante fingre jobber bestemt men forsiktig med den porøse deigen. Snart er det vår tur til å smake. Det er også en annen grunn til at hun gjør dette. Den yngre søsteren hennes døde av kreft, og det var en tung tid for familien.

03

– Det gav meg en viktig leksjon i livet. Du må ikke vente for lenge med å gjøre det du har lyst til! Det er best å bruke enhver sjanse som kommer til deg, og ikke vente på at situasjonen skal være perfekt før du handler.

– Da jeg fortalte min far at jeg hadde startet med dette, ble han veldig glad.

EN KLASSEREISE

Manish er tilbake. Maten er levert, og han blir med igjen i samtalen.

– Man må ha to inntekter for å få økonomien til å gå rundt her, sier han og sukker oppgitt.

Det koster mye å leve i Norge sammenlignet med India. Manish forteller om svimlende prisforskjeller på enkle dagligvarer.

– I Mumbai er vi vant til at mange har hushjelp, men her gjør alle alt selv. Og alle behandles likt. Sjefen står i samme kø i kantinen som de andre ansatte. Det er en ny opplevelse. Vi ønsket å vise sønnen vår en annen måte å leve på. I Mumbai ville han ha blitt bortskjemt.

– På skolen lærer barna matlaging, og de må til fjellet når de skal på fjelltur. Det er ikke vi vant til. Vi tar rickshaw eller taxi når vi skal noe. Barna får lære å være selvstendige her. Det er fint.

Endelig er det vår tur til å smake. Shruti forteller om rettene hun har laget, deres historie og opprinnelse. Vi deler våre erfaringer fra indiske restauranter. Hjemmelaget mat er noe helt annet, men det trenger vi ikke å fortelle henne. Tilfredsstillelse på cellenivå, hva mer er det å si?

– Indisk mat er veldig sunt. Det er på grunn av alle krydderne, forklarer hun.

Vi brenner inne med et siste spørsmål, og vil vite hva som er den største forskjellen på Mumbai og Bergen.

– Trafikken. Jeg har aldri sett trafikk i Bergen, sier Shruti.

– Og stillheten. I Mumbai, eller India generelt, er det alltid mennesker og lyder over alt. Det har tatt lang tid å venne seg til stillheten, sier Manish. De er glad for å ha naboer rundt seg. Noen å snakke med, lyder fra andre mennesker.

– Du får aldri være i fred i Mumbai. Det er alltid noen som vil slå av en prat. Her må du være den første som tar initiativ til en samtale. Men jeg merker at det ikke er helt vanlig?

Shruti ser spørrende på oss. Vi bekrefter.

Hun insisterer på at vi skal ha med oss en dessert på veien. Food on the go. Den smaker søtt og salt, og ser ut som noe vi aldri før har sett. Spagetti i en terte?

– Kheer, forklarer hun.

Hjemmelaget fra hjemlandet6
SMAKFULL NORD-INDISK KEBAB: Hara bhara-kebab består av grønne erter, potet, spinat, grønn paprika – og en anelse chili.

Del artikkelen i Sosial medier

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this