janelle monae dirty computer
EN NY PRINCE?: «I used to cry for Tracy ‘cause I wanted to see him again» skrev jeg i Facebook-statusen min da Janelle Monáe endelig slapp sitt nye album. (Pressefoto)

Prince er død. Leve Prince!

Del artikkelen i Sosial medier

PÅ ØRET: Nye plater fra den japanske triphop-legenden DJ Krush og tidligere Norsk Tiger-bassist/synthvirtuos Inge Skjælaaen. Men først til mai måneds beste og mest etterlengtede eventyr av en langspiller: Janelle Monáes tredje album.

paaoeret2 janelle
Janelle Monáe: Dirty Computer (Wondaland / Bad Boy Records / Atlantic Records)

«I used to cry for Tracy ‘cause I wanted to see him again» skrev jeg i Facebook-statusen min da dette albumet endelig ble sluppet; mest fordi singelen Make Me Feel høres ut som en ny Prince-klassiker – like fra pausene og den enkle beaten til måten hun uttaler refrenget på og det Kiss-aktige gitarriffet. Så er det avdøde supertalentet også høyst til stede, faktisk over hele albumet.

«Prince was actually working on the album with me before he passed on to another frequency, and helped me come up with some sounds. (…) I do miss him, and his spirit will never leave me» fortalte Janelle til BBC Radio 1, etter at flere hadde kommentert likheten.

Janelle Monáe deler en annen likhet med Prince, i og med at hun ennå har til gode å bli oppdaget av et bredere og mer hitlisteorientert publikum.

Jeg regner med at det vil snu nå, med et album som virker breddfullt av singler. Tre av dem er allerede ute, med praktfulle, påkostede og, i tråd med forbildet, småfrekke videoer – i tillegg til en lengre futuristisk spillefilm (se under), der alle videoene er med.

Kanskje det også er noe av problemet; dagens publikum er mer opptatt av enkeltlåter enn av hele album. Da går man egentlig rett på desserten, uten å smake på hovedretten – avsluttet jeg anmeldelsen i vår papirutgave, som dessverre har en viktig begrensning: Plass. Det problemet finnes ikke på nett, så her fortsetter anmeldelsen.

En helt praktfull, kvinnefrigjørende, fingerknipsende og allsangvennlig oppdatering av Aerosmiths Pink, med det kanadiske elektropop-fenomenet Claire Elise «Grimes» Boucher med på koret (og sannsynligvis noen knotter).

For det er mye å glede seg over her, i tillegg til publikumsfrierier som de vittige vagina-buksene i videoen til Pynk – for øvrig en helt praktfull, kvinnefrigjørende, fingerknipsende og allsangvennlig oppdatering av Aerosmiths Pink, med det kanadiske elektropop-fenomenet Claire Elise «Grimes» Boucher med på koret (og sannsynligvis noen knotter).

I Like That er vel så fantastisk – med den dypeste bassen (den smeller i gulvet) denne våren siden bergenske Kjærleik og Rachels Dangerous.

Denne singelen har i tillegg en tekst der Monáe virkelig sier fra til alle dem som tror at verden drives av testosteron alene. «Inspired by wack ass fuckboys everywhere (from the traphouse to the White House) who make the lives of little brown girls so damn hard» forklarer hun selv på hjemmesiden, der hun kommenterer alle albumets låter).

SÃ¥ gjør hun den følsomme sakkarin-balladen Don’t Judge Me, der hun, akkompagnert av strykere, akustisk gitar, bølgeskvulp og en tung beat, synger om noe som nok har lagt henne pÃ¥ hjertet en stund (dette er klart hennes mest personlig utleverende album):

«If I’m gon’ sin, it’s with you / Tattoo your love on my heart, let the rumors be true» gÃ¥r teksten, ord som blir lettere Ã¥ forstÃ¥ etter at hun i et Rolling Stones-intervju fortalte at «being a queer black woman in America, someone who has been in relationships with both men and women – I consider myself to be a free-ass motherfucker».

PÃ¥ albumet gir hun deretter ordet til Stevie Wonder. «Don’t let your expressions, even of anger, be confused or misconstrued. Turn them into words of expression that can be understood by using words of love» rÃ¥der den aldrende soulkongen. PÃ¥ en mÃ¥te oppsummerer han hele albumet her.

Det passer Ã¥ avslutte denne anmeldelsen der platen slutter – med Americans. Denne er nok en Ã¥penbar Prince-inspirert partybanger, med Let’s Go Crazy / Little Red Corvette-beat – og nok en tekst med klar adresse: «Don’t try to take my country, I will defend my land» synger hun, før hun halvveis inn avløses av Sean McMillan; predikant i den John Coltrane-inspirerte Giant Steps-kirken i New York.

«Dette er ikke mitt Amerika» sier McMillan – og forklarer at det ikke kan bli det før «women can get equal pay for equal work, same-gender loving people can be who they are, black people can come home from a police stop without being shot in the head, poor whites can get a shot at being successful».

Mer tydelig enn det kan det knapt sies. For Janelle Monáe gjenstår det bare å be oss om å signere på den prikkete linjen.

 

Metamorfe bergarter

paaoeret1 skjaelaaen1
Inge Skjælaaen – IDA (Hemelaget Records)

Bassist/synthvirtuos Inge Skjælaaen (Norsk Tiger) er ute med sin første soloplate – utgitt på Hemelaget, som er bystyrerepresentant Sondre Båtstrands (MDG) nye bergenslabel, og mastret av Jørgen Træen (Duper Studio).

Platen åpner med lyden av et hjerte i hvilepuls, et tåredryppende klaver og en skjelvende elektronisk rytme.

Det låter som noe fra en film eller tvserie; øyeblikket der det går opp for den alkoholiserte superhelten at hun har levd på en løgn, at hun faktisk står helt alene oppi alt, og at hun ikke lenger tør å binde seg til noen, siden alle rundt henne enten blir skadet eller drept. Som det ble sagt i en av mine favorittfilmer en gang: «It’s a sad and beautiful world».

Skjælaaen beskriver selv musikken sin som «meditativ og lengselsfulle instrumentaler som egner seg til avslapning for noen og til konsentrasjon for andre». Det er det også, men ikke bare. Tre spor inn kommer en pumpende klubblåt med et repeterende synthtema (litt hakk i platen, faktisk, på en god måte) og kreativ bruk av perkusjon.

Jeg skulle bare ønske at de spisse lydene var løftet litt lenger frem i miksen, men det er sikkert bare noe jeg sier fordi jeg nettopp har spilt den nye videoen til kongolesiske Baloji på litt for høyt volum.

Det låter som noe fra en film eller tvserie; øyeblikket der det går opp for den alkoholiserte superhelten at hun har levd på en løgn, at hun faktisk står helt alene oppi alt, og at hun ikke lenger tør å binde seg til noen, siden alle rundt henne enten blir skadet eller drept.

Så blir jeg faktisk bønnhørt i spor fem (det er enklere å skrive spornummer; låttitlene er kryptiske forkortelser som IGD og VPG) – her er det rikelig med perkusjon lagt oppå en beat som høres ut som noe krautrockduoen Cluster kunne ha skrudd frem for 40 år siden (hør deres låt Avanti, og du er kanskje enig med meg).

Fun fact: Rytmesporet inneholder flere bruddstykker fra lyden av en ølboks som åpnes («en attraktiv lyd» kommenterer Bergensmagasinets grafiker).

Den korte lydreisen (hele albumet klokker inn på rundt 35 minutter) avsluttes med nok en klubbanger – også her med tydelig krautrock-inspirasjon. For er det ikke selveste Tangerine Dream jeg hører når det gjentagende synthtemaet kommer inn som lyden av bergarter som omstruktureres og omdannes langt inne i lavamørket, mens selve fjellet blir stående, uberørt, ubevegelig og taust?

 

Zenmesterens kosmiske hage

paaoeret3 DJ Krush
DJ Krush: Cosmic Yard (Es-U-Es Corporation)

Den japanske beatskongen/turntablisten (og tidligere yakuza-medlemmet) Hideaki «DJ Krush» Ishi har i løpet av de siste 25 årene sjonglert flere sjangre.

Vi har fått alt fra nydelige triphop-ballader (hør Final Home, sunget av kanadiske Jenny Bea Christina «Esthero» Englishman), hybelknusende beats og nyskapende lydkirurgi (hvilken som helst av platene han gav ut på etiketten Mo’Wax), til friere enn fri-jazz på albumet Ki-Oku (1996), der han hadde med trompetisten Toshinori Kondo.

Jeg så DJ Krush «live» på Agora i Bergen i 2001, og husker hvordan han stod som en japansk zen-mester, dypt konsentrert over to platespillere og en rekke effektbokser. Det låt øredøvende høyt og monotont, og dermed også ekstremt dansbart.

Alt dette føles nå som noe fra en annen tid og i et annet liv, slik det gjerne blir når tiden som går nådeløst lager støv av minnene våre, eller lar dem bryte sammen på gamle harddisker.

Jeg så DJ Krush «live» på Agora i Bergen i 2001, og husker hvordan han stod som en japansk zen-mester, dypt konsentrert over to platespillere og en rekke effektbokser. Det låt øredøvende høyt og monotont, og dermed også ekstremt dansbart.

Men altså, DJ Krush har holdt seg til det han kan, og dette er faktisk hans tredje album etter comebacket i 2015. 55-åringen er hakket mer laidback nå, beatsene mer langsomme (hør singelen Dust Trail) og lydbildet mer flytende og tja, eterisk (ref. albumet tittel).

På Divine Protection bidrar Atsumi Yukihiro med spanskklingende gitar, og den nederlandske beatskollegaen Frank «Binkbeats» Wienk gjester på den langsomme måneferden La Luna Rouge (fin klokkespill/theremin-melodi, og skikkelig store beats).

Vi får også et gjenhør med Toshinori Kondo, som er tilbake med litt mykere og mer jordnært trompetspill enn på Ki-Oku-albumet – aller mest på den avsluttende Sporadic Meteor, en nydelig blå jazzballade som hadde passet bra både i Taxi Driver og Blade Runner.

Del artikkelen i Sosial medier

Magne Fonn Hafskor
Journalist i Bergensmagasinet. Send meg en epost

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this