theotherend
The Other End (foto: Eivind KÃ¥set)

Frostroser fra fullmånen

Del artikkelen i Sosial medier

PÃ… ØRET: Anmeldelser av ny musikk fra The Other End, Thea & the Wild, This Place, Jørgen Sandvik, Dobbeltgjenger, Splashgirl, Tom Roger Aadland, Supersofa og The Far Field, samt EPen Universal Love, der seks artister tolker kjente lÃ¥ter i omvendt kjønnsperspektiv – og en nyutgivelse av Lasse Myrvold-bandet Kong Klangs eneste album.

paaoeret4 TheOtherEnd
The Other End: EP (egenutgitt)

Men først til denne ukens største overraskelse, som er debut-EPen til bergensduoen The Other End. Jeg tipper at de to (Ida Knoph-Solholm og Alexander Breidvik) har hørt mye på en viss Christa Päffgen, også kjent under artistnavnet Nico.

Og med mye, da mener jeg daglig, over flere år. Uttrykket deres ligger faktisk så tett opp til Velvet Underground-vokalisten, inkludert den tyske aksenten, at det kunne passert som et ukjent arkivopptak med henne.

Tilfeldigvis er jeg en stor fan av livstrette chansons fra Nico og hennes mange forgjengere, som Hermine Demoriane, Agnes Bernelle, Lotte Lenya og Marlene Dietrich. Denne EPen føyer seg pent inn i rekken.

Ja, det er gjort så bra (nydelig sunget!) at Den Nationale Scene eller Hordaland Teater burde sjekket om de kunne laget en forestilling med dem.

Godkjent herfra til fullmånen, og en plate jeg uten å tvile tildeler seks hvite frostroser.

Helst til høsten – som er den årstiden som passer aller best til utvalgte tristesser, sunget langsomt og dvelende, og pakket inn i store triste trommer, døsige klavertoner og halvveis bortvendt surklegitar.

Og ja, produsent Iver Sandøy (Enslaved, Kraków) fortjener honnør for virkelig å ha fått frem hva som bor i denne duoen. Det er en stor og luftig produksjon som nærmest trygler om at du kun spiller den på vinyl.

Godkjent herfra til fullmånen, og en plate jeg uten å tvile tildeler, ikke seks stjerner, men seks hvite frostroser.

 

Climbing up that hill

paaoeret2 Thea
Thea & the Wild: Ikaros (Propeller Recordings)

Thea Glenton Raknes er en energibombe av en artist med en perlerad av syngende popperler.

Kun 15 (!) fikk med seg Thea & the Wild da de besøkte Hulen fredag 9. mars. Var du en av de heldige som fikk med deg den fantastiske konserten, kan jeg love deg at det nye albumet deres er vel så bra.

Jeg kan bare gjenta det jeg har gjentatt til flere venner etterpå: Thea Glenton Raknes er en energibombe av en artist som, hoppende, dansende og gledesstrålende høygravid, fylte hver nerve i kroppene våre med gyngende syngende popperler. Med låter både fra det nye albumet og det forrige imponerte hun hele den slunkne forsamlingen med himmelske melodiføringer og en stemme som minnet om Kate Bush.

Neste gang bør hun spille på USF Verftet (eller Bergenfest; hva sier du, Frank Nes?). Og ja, kjøp platen, gå hjem, og begynn med det helt nydelige tittelsporet. Du vil ikke angre.

 

Dans mot depresjon

paaoeret3 Thisplace
Thisplace: Thisplace (egenutgitt)

De siste årene har denne Oslo-baserte kvartetten, med vokalist Ida S. Hågensen fra Radøy i front, jobbet intenst for å finne sitt helt eget sound.

I fjor vår tok de låtskissene med i studio, og i dag kommer det selvtitulerte debutalbumet deres. «Mørkt og atmosfærisk» sier pressemeldingen, og ganske riktig; her er det nok hentet mye inspirasjon både fra britisk depperock (Joy Division, The Cure) og noen av 4 A.D.-labelens aller svarteste vinylperler.

Det låter flott (hør Disappear og Razorfield), men jeg får en følelse av at dette er en samling med bra B-sider. Det vil jeg ikke si om Hurrah Hurrah, som nærmest trygler om å bli inkludert på vårens spillelister.

Tar du noen langsomme dansebevegelser til denne, synger du snart med på refrenget. Hele verden blir rett og slett litt lysere når melodiøs melankoli får tilføre noen ekstra farger.

Etterfølgende Taxi slår fast at de har mer å fare med. Jeg får litt Cranberries-følelse her (RIP, Dolores O’Riordan), både musikalsk og vokalt, men da i balladehumør, og ikke himmelropende om all verdens urettferdighet.

 

Blues med elektrobeat

paaoeret5 joergen sandvik
Jørgen Sandvik: Permanent Vacation (Apollon Records)

At blues er en slitesterk sjanger er noe mange har fått med seg. Det er ikke måte på hvor mange måter man kan uttrykke seg på gjennom de grunnleggende 12 taktene.

Real Ones-vokalist/gitarist Jørgen Sandvik er svært klar over dette, og følger på en måte i Jack Whites fortspor når han nå er ute med en bluesplate, innpakket i et moderne lydbilde med mye elektronikk og pedaler.

Skip James fantastiske The Devil Got My Woman (brukt på fremtredende plass i filmen Ghost World) åpner showet, med gnistrende bluesgitar, passe tilbakelent vokal og mye snacks fra Jørgen Træens magiske kjøkken. Slik fortsetter platen, med en rekke blueslåter pakket inn i et moderne lydbilde, samtidig som det er gjort med stor respekt for sjangeren.

Jack White er nevnt, men egentlig minner dette mer om noe Beck kunne gjort, dersom han var en fremragende gitarist med blues mellom fingrene.

 

Paranoid prog

paaoeret6 Dobbeltgjenger
Dobbeltgjenger: Limbohead (Karisma Records)

Dobbeltgjengers låtmateriale når nok ikke helt opp til forbildene, men her er likevel noen blinkskudd som gjør at jeg kommer til å hente denne frem flere ganger.

Som sist består denne kvartetten av gitarist/vokalist Vegard Wikne (Ocean of Lotion), bassist Jakob Sønnesyn (9 Grader Nord), trommis Sondre Veland (Major Parkinson, Ossicles) og gitarist Knut-Martin Langeland Rasmussen (Sønderkunst), og låter fortsatt som et band med en stor og variert platesamling.

De nevner selv Queens of the Stone Age, Eagles of Death Metal, Talking Heads, King Crimson, Led Zeppelin, Joy Division, Jeff Buckley og ZZ Top som viktige inspirasjonskilder. Låtmaterialet deres når nok ikke helt opp til forbildene, men så har de jo også lagt listen høyt.

Her er likevel noen blinkskudd som gjør at jeg kommer til å hente denne frem mer enn tre ganger utover våren. Locking My Doors er en passe paranoid låt, båret frem på akustisk gitar og litt småtrist vokal, mens In Limbo er en spennende ekskursjon et sted mellom Kashmir (låten, ikke regionen) og King Crimsons kontrastfylte øylandskaper.

Og jeg sier aldri nei til en velspilt tromme/gitar-duett, slik vi får i avsluttende Mangrove.

 

Mørkt og sjangerløst

paaoeret7 Splashgirl
Splashgirl: Sixth Sense (Hubro)

En plate å sette på når huset er tomt og natten så vidt begynt.

Splashgirl er, utrolig nok, ute med sitt sjette album. Trioen, som består av Andreas Stensland Løwe (piano), Jo Berger Myhre (bass) og Andreas Lønmo Knudsrød (trommer), fortsetter her samarbeidet med den amerikanske produsenten Randall Dunn (Sunn O))), Earth).

De spiller en slags mørk og sjangerløs musikk et sted mellom Miles Davis aller mest outrerte eksperimenter (tenk Agharta, minus funken) og Esbjörn Svenssons Trio. Uttrykket deres veksler mellom avventende klaveranslag og store støyende maskinpartier.

Her er tunge anslag på bassen, innimellom symfoniske elektronikapartier og perkusjon/trommer som både hamres tungt, truende og innimellom tallerkenknusende og regndråper på grønne blader-forsiktig.

En plate å sette på når huset er tomt og natten så vidt begynt.

 

Kjærleik og kontroll

paaoeret1 aadland
Tom Roger Aadland: Songfugl (Embacle Records)

Haugesunds-artistens nye album er hans sjuande så langt, og er med og opprettheld den sjølvpålagde tradisjonen med å la platene veksle mellom å innehalde eigenkomponerte låtar og førebiletlege gjendiktingar av Dylan-songar.

Den nye plata tilhøyrer fyrstnemnde kategori, og det er berre å slå fast at den er vel så bra som Rapport frå eit grensehotell.

Songfugl er produsert av Lars Voldsdal, og innspelt med dei same musikarane som har vore med på Aadlands tre siste album: Kjetil Steensnæs (gitar, steelgitar), Tor Egil Kreken (bass), Erland Dahlen (slagverk, piano, sag og dulcimer) og tangenttrollmannen Sigbjørn Apeland (hammondorgel og harmonium); Bergens eige svar på Garth Hudson.

Legg også merke til Oslo Strings, som fargelegg fleire av låtane med varme strykarar – arrangert av Lise Voldsdal – Ingrid Andsnes, som spelar flygel på den uendeleg velklingande Det vakraste ordet, og ikkje minst Lars Håvard Haugen (Hellbillies), som takkar for sist (Aadland skreiv låten Søvnlaus for hallingdalsbandet) med hylande rock’n roll-gitar på den Maggie’s Farm-aktige Moskusen på Dovre.

Opningslåta må vera ein soleklar kandidat til nasjonalsong for oss vestlendingar, høyr berre: «Vestland, Vestland / Mitt mørke fastland / Mitt alt fell på plass-land / Kvar gong eg ser deg blir eg litt fornøyd». Det er ein flott singel som gjerne kan takast i bruk til både kvardags og fest her vest.

Nydeleg melodi igjen, og sunge slik med flo og fjøre, både tilbaketrekt og overstrøymande, slik kjærleiken kan vere, og slik den kjem med mange ansikt og i mange former, anten det er kjærleiken til mannen/kvinna, kunsten, guddommen, skaparverket, eller rett og slett til det å vera til. Dette er poesi like mykje som musikk.

Den nye singelen, Alle dei i ei, læt litt som Waterboys på norsk, også i teksten, som er oppfyllinga av ei slik liste enkelte set opp i jakta på idealpartnaren. Så står Aadland heller ikkje tilbake for den irske rockepoeten, verken når det gjeld lidenskap i framføringa, melodisk oppfinnarkraft eller tekstar som treff deg på stader du anten har vore før, eller er, akkurat no, i ditt eige kjærleiksliv.

Mike Scott ville heller ikkje vore flau over Skal eg tilgje deg, der eit nydeleg orgeltema og små vonde stikk frå gitaren er pakka inn i eit kompakt og tungt lydbilete. Sunge i tett duett med Anne Lise Frøkedal, slik at dei to nærast høyrest ut som ein person, er dette ein song både om tap, sakn og «knuste skår».

Då har eg ikkje nemnd Ein dag, ei heilt vedunderleg vakker ballade som går dei beste songane frå Aftenlandet ein høg gong. «Ein dag ser du du er venta / At nokon støtt har hatt deg kjær» syng han, med koring frå dei andre og ein bassist som dreg i strengane for full effekt. Så flyt den, svært passande, rett over i Det vakraste ordet, som altså er kjærleik.

Aadland uttalar det vakre ordet med rom for ettertanke, slik at du på ein måte høyrer det for fyrste gong. Nydeleg melodi igjen, og sunge slik med flo og fjøre, både tilbaketrekt og overstrøymande, slik kjærleiken kan vere, og slik den kjem med mange ansikt og i mange former, anten det er kjærleiken til mannen/kvinna, kunsten, guddommen, skaparverket, eller rett og slett til det å vera til. Dette er poesi like mykje som musikk.

Slik sett er både Eg rodde den djupe fjorden og Sommaren utan ende rein heimstadpoesi; hadde du oppveksten din i ei lita vestlandsbygd, er det ikkje vanskeleg å kjenna seg igjen her, ja, sistnemnde er nesten ein Neste sommer for folk frå landet.

Om du var ein songfugl er tittelsporet, og kjem litt i forlenginga av det eg allereie har skrive. Flott lyd er det også, med godt rom for å andast (høyr den tunge bassen – og strykarane!) – og ein tekst med slektskap til Stings If You Love Somebody, Set Them Free – som han skreiv i kjølvatnet etter den klaustrofobiske Every Breath You Take. Kjærleik og kontroll er to motsette omgrep som aldri kan møtast.

 

Vakre og urovekkende sanger

paaoeret8 Kong Klang
Kong Klang: Kong Klang (Apollon Records)

Kong Klang var Lasse Myrvolds (The Aller Værste!, Göbbels A-Go-Go, The Beste) aller siste band. Bandets eneste album, som nå nyutgis, ble produsert av Lasse Myrvold og Bjørn Ivar Tysse, og opprinnelig utgitt i 1999.

Lasse Myrvold døde 3. september 2006 av kreft. Dagen etter ble hyllestplaten Dans til musikken utgitt, der band og artister som Dum Dum Boys, Stavangerensemblet, Lars Lillo Stenberg, William Hut, Jan Eggum, The Owens, Kim Hiorthøy, Unge Frustrerte Menn, Tine Taule og Harald Eia (!) tolket låter opprinnelig innspilt av The Aller Værste!, Göbbels A-Go-Go, The Beste og Kong Klang. Denne platen inneholdt også Du og jeg i samme båt, som var Myrvolds siste innspilling med Kong Klang. Denne låten er med som den siste av totalt ti bonuslåter på nyutgivelsen.

Myrvold startet bandet i 1992, først som en trio sammen med Gunnar Olsen og Tor Harald Rødseth (Jem Jem Due, Butterfly Garden). Året etter ble også Calle Hamre (Jem Jem Due, Butterfly Garden) med, og etter en stund ble Tor Harald Rødseth og Gunnar Olsen erstattet av Bjørn Ivar Tysse (Chocolate Overdose) og Rodrigo Lopez (Butterfly Garden).

Albumet er sentrert rundt Myrvolds lett naivistiske morsomme/alvorlige tekster (Jeg var caddy under Golfkrigen heter en av de lystigste) og småfikse arrangementer. Arven fra TAV! er tydelig; godt oppsummert i minneordet de tidligere bandkollegaene hans skrev om ham i Ballade: «Lasse (…) lagde vakre og urovekkende sanger, og fant opp en trettentoners-skala, fordi han syntes tolv ble litt for lite».

Så var han også klassisk skolert, og tok KORK-dirigent Egil Monn-Iversen, som nylig hadde uttalt seg kritisk om TAV!s musikalske evner, fullstendig på sengen under Spellemannpris-utdelingen i 1981 med et svært komplisert arrangement for sangen Bare ikke nok.

Hør nydelige Madelen («hvorfor er du så pen» rimer han), akkompagnert av gitarklimpring, en buldrende kontrabass og små stikk fra Farfisa-orgelet, nesten-hitene Du skulle vært her (på høyde med TAV!s beste) og Dine øyne sier alt – den siste med et tungt riff i bunnen som Beatles-produsent George Martin ikke kunne gjort bedre.

«Sjalusi» er en glemt perle som Apollon Records allerede har sluppet på singel.

Originalalbumet slutter med den barnesang-lignende Lille Ødipus («lille Ødipus, hvor har du vært / jeg har vært hos mammaen min / jeg har vært hos psykolog / tenkte for mye på tunnel og tog»).

Logisk nok åpner avdelingen med bonusspor med Sjalusi, en glemt perle som Apollon Records allerede har sluppet på singel: «Det er ingen som forteller / at lyset i den andre enden av tunnelen / er et tog».

Du får også fuzzbrennende Besatt og den mørke Ingen garantier, begge hentet fra øverste skuffe i rockekommoden, før ballet avrundes med den nevnte Du og jeg i samme båt – sunget inn fra sykesengen på Haukeland – en vennlig og nedtonet sang om kjærlighet og samhold, og med en undertone av undergang. En verdig avslutning på en norsk rockeklassiker som fortjener å bli hørt av mange.

 

Norsklignende bergensk

paaoeret9 Supersofa
Supersofa: Bensin (egenutgitt)

Stavangerbandet Supersofa spilte tidligere utenlandske superhits (Coldplay, Suzanne Vega, The Waterboys, Tom Petty) oversatt til «norsklignende bergensk i en hard og offensiv innpakning»; forklart ved at vokalist og trommis Bård Nygaard Sandnes er bergenser god som noen.

På debutplaten deres, som kom like før påske, har de tatt konseptet et skritt videre ved å lage superhitsene selv.

Det siste er nok en liten overdrivelse, musikalsk er dette kanskje på Norsktoppen-materiale, med enkelte åpenbare frierier til P1-lytterne. Albumet er en fin oppsummering av platekarrieren så langt, der kun debutsingelen Du sier du sier (2015) er utelatt.

Albumet åpner med deres nye singel Eventyr, som er en ganske direkte duett mellom Bård (han har noe Jørn Hoel-aktig i stemmen) og den albumaktuelle stavangerartisten Hanne Vasshus. Fint gitarspill her, fordelt på begge stereokanalene.

«Djevel no» får frem at både lys og mørke kan bygges inn i en og samme låt.

Jeg liker egentlig bandet best når de ikke prøver å være så «rocka». Hør hvordan Hon vil slåss bygger seg langsomt opp, og hvordan En god mann pakker en Jan Eggum-aktig ballade inn i en vegg av gitarer.

Jeg liker også den dramatiske Detektiv, som hadde passet som hånd i hanske i en av påskens krimserier, i hvert fall hver gang det nervøst repeterende partiet dukker opp.

Min favoritt er likevel Djevel no, både fordi den skiller seg ut med et mer gjennomarbeidet arrangement og fordi den får frem at både lys og mørke kan bygges inn i en og samme låt.

Til slutt får vi melankolske Sørgedans, en opp med zippoen-låt (ref. coverbildet) om savnet etter en avdød venn eller bror.

 

Klar for verden

paaoeret10 far field
The Far Field: Little Poems EP (egenutgitt)

Coveret på Washington-kvartetten The Far Fields nye EP ser ut som gammel sprukken gulvmosaikk fra Pompeii, men er egentlig bare et foto vokalist/låtskriver Jon Borcherding (se eget intervju) tok av en vase svigermoren hadde kjøpt på et garasjesalg.

Det er på en måte en bra oppsummering av hva du får her; på den ene siden er det som en mosaikk der du blir sittende og lytte etter hvor han har funnet de enkelte bitene.

Her er litt Steve Earle, litt Bob Dylan, litt Gram Parsons/Emmylou Harris, og mye Neil Young (covermotivet er muligens en referanse til 60-tallsbandet The Mynah Birds, der Neil Young var med) – men mest av alt låter som høres ut som de kommer fra en dyp gammel kilde.

Neil Young, ja, de gjør faktisk vågesykket å prøve seg på hans umåtelig vakre Helpless – og kommer fra det med helsen i behold. Rachael Love-Saylors lyse gospelstemme synger hovedvokalen, mens Jons mørkere, mer melankolske, stemme kommer inn på det hjerteskjærende refrenget.

Skulle grønsjens gudfar få lyst til å gjengjelde komplimentet, kunne han gjort langt dårligere valg enn å covre The Far Fields blå ballade Sixteen Again, med smygende fiolin, tung bass og et klaver som legger seg litt bak beaten. Nydelig, nydelig, og en tekst du kan gjemme deg i uten å bli nostalgisk. Inni oss er vi alle fortsatt 16, og klar for verden.

 

Kjærlighet er kjærlighet

paaoeret11 Universal Love
Diverse artister: Universal Love – Wedding Songs Reimagined (EP) (Sony Legacy Recordings)

Denne er foreløpig bare sluppet digitalt, men fortjener å slippes på regnbuefarget vinyl.

Kort fortalt er det snakk om seks «nye» versjoner av klassiske standardlåter, der det «nye» er at kjønnsperspektivet i originalsangene er byttet om.

Bob Dylan synger dermed om at «I got a man crazy for me», Kele Okereke (Bloc Party) gjør den gamle Temptations-klassikeren My Girl om til My Guy, mens Ben Gibbard (Death Cab For Cutie) gir et moderne LHBT-løft til Beatles-singelen And I Love Her, og forteller oss at «if you saw my love, you would love him too».

Min foreløpige favoritt er Kesha, som gjør Janis Joplins I Need A Man to Love vel så intenst, vellystig og desperat som originalen – bort sett fra at det ikke er en mann hun savner.

 

Del artikkelen i Sosial medier

Magne Fonn Hafskor
Journalist i Bergensmagasinet. Send meg en epost

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this