Året er 1988. Etter å ha øvd noen år i kjelleren på Os Rockklubb, saler Panikfabrik opp cowboyen, og rir ut for å overvinne Bergens rockepublikum.
Akkurat da er de Verdens Beste Band, med en uovervinnelig miks av melodiøs cowpønk, New York-attitude og tekster ladet både med Elvis Costello-inspirert arroganse og ironiske sideblikk på konsumentkultur, amerikanske presidenter og kullseilt drabantbykjærlighet.
Én EP, to låter på bergenske samleplater og fire år senere forsvinner de sporløst inn i solnedgangen. Hva skjedde egentlig? Vi hurtigspoler frem til i dag, idet alle de fire bandmedlemmene møtes for første gang på flere tiår.
[PostBlock id=35]
Kvartetten bestod av Tom Erik Brudvik (gitar), Bjørn Bugge (trommer) (de to startet senere animasjonsstudioet Bergen Animasjon), Kjersti Kambestad (bass) og Jon Martin Borcherding (sang, gitar).
Sistnevnte er fra Washington, og var på den tiden nyinnflyttet i Os kommune etter å ha funnet kjærligheten der. Med gitar og et knippe kassetter med egne låter i hånden ankom han med et intenst ønske om å finne noen å spille med.
«A LOT OF GOOD TIMES»
Dette var høsten 1982. Det beste stedet for unge rockere å finne likesinnede i Os den gangen, var i et lite bygg ved siden av brannstasjonen. Der hadde Os Rockeklubb nettopp flyttet inn, med øvingslokale og scene oppe og et lite kombinert studio og øvingslokale i kjelleren.
Det beste stedet for unge rockere å finne likesinnede i Os den gangen, var i et lite bygg ved siden av brannstasjonen. Der hadde Os Rockeklubb nettopp flyttet inn, med øvingslokale og scene oppe og et lite kombinert studio og øvingslokale i kjelleren.
– Vi brukte mange timer der, husker Jon Borcherding, som flyttet tilbake til USA for 20 år siden.
Han har ikke hatt kontakt med de tre andre siden bandet ble oppløst, og gleder seg stort over gjensynet. Anledningen er et kort besøk hos familie på Os, men han setter gjerne av en ettermiddag for å gjenforenes med gamlebandet.
Gjensynet virker også hjertelig; det utveksles klemmer og vittigheter, og dersom det var is som skulle brytes, så renner den bort i løpet av sekunder.
Jon snakker fortsatt et gebrokkent norsk, men kommuniserer best på morsmålet; et språk man trygt kan si at han har et eget grep på. Det var ikke for ingenting at han skrev de fleste Panikfabrik-låtene.
– We had a lot of good times, just hanging out and making noise together.
– Det var en fin tid, husker Jon.
– We had a lot of good times, just hanging out and making noise together.
– Det var en lærerik tid, sier Tom Erik Brudvik.
– Jeg glemmer aldri erkjennelsen jeg fikk av hvordan musikk er et enormt fellesskap; den følelsen av at vi, når vi var skikkelig gode og jobbet tett sammen, hadde en energi oss imellom. Det er en lærdom som jeg fortsatt er opptatt av.
– Ja, det med at summen er større enn hver enkelt, utdyper Bjørn Bugge.
PANIKK I FABRIKKEN
– Savner dere tiden med Panikfabrik?
– Ja, klart det. Det er derfor vi har fortsatt å spille i band; det er bare så utrolig gøy. Og neste gang Jon kommer til Norge, kommer vi til å spille sammen igjen.
Alle fire driver fortsatt med musikk i en eller annen form. Bjørn og Tom spiller i syvmannsbandet Ohm’s Love, i tillegg til at Tom har en duo sammen med Elling Ulvestad, Kjersti spiller fortsatt bass i et band sammen med to andre jenter, i tillegg til at hun lager minimalistisk musikk med elektroniske beats, bass og gitar som bakteppe til egne dikt, mens Jon spiller i country/folk-bandet The Far Field hjemme i USA.
– Hvordan oppstod Panikfabrik?
– Det var så enkelt at Jon kom til rockeklubben for å finne noen å spille med. Der traff han meg og Tom, forteller Bjørn.
I tillegg hadde de med Paal Andersen på synth (han ble senere med i Chocolate Overdose). Bassist var det verre med.
– Det var vanskelig å finne en som kunne mer enn å spille jazzbass, husker Bjørn.
Bandnavnet tok de fra Jons arbeidsplass, som var en lokal produsent av dører og vinduer. Han hadde bare jobbet der noen måneder, etter at han kom til Norge som nygift med en ung kvinne fra Os, men hadde allerede rukket å gi fabrikken et kallenavn.
– Det var en veldig spesiell og oppskrudd stemning der, så jeg kalte den bare for Panikken, forteller han.
ET STORT TAP FOR
NORSK ROCKEHISTORIE
På bandets aller første øving prøvde de seg på The Cures melankolske The Holy Hour. Med synthmelodien langt fremme, tung bass og kledelig deppevokal fra Jon ble dette en versjon som faktisk tangerte originalen. Etter hvert gjorde de flere coverlåter, blant annet en svært dramatisk versjon av Pink Floyds Comfortably Numb, der Jon levde seg teatralsk inn i rollen.
Etter hvert overtok Jons egne låter, nesten alle svært knappe og poengterte, helt i tråd med den tidens pønk/new wave-ethos: Klarer du ikke å si det på to minutter, kan du like gjerne la være å si det. «I sold my car and my favourite guitar to buy a little house on the edge of town» sang han i en av disse låtene, sannsynligvis med klar adresse til hans nye liv i Os kommune. Den het Grow Me a Lawn, og klokket inn på 1:41.
Den aller beste låten deres fra denne tidlige perioden het The Well, og ble aldri utgitt. For norsk rockehistorie må dette være et av de aller største tapene.
Selv har jeg en innspilling (med ok monolyd) fra en konsert på USF Verftet i 1988. Det er jeg glad for, men jeg skulle gjerne hørt igjen versjonen som ble spilt kveld etter kveld i rockeklubbens øvingslokale, der de tåredryppende synthtonene (fra Paal Andersen) la alen til den melankolske og svært intense rockeballaden.
– Tenk på alt forsvaret vi går rundt med, slik at ingen skal kunne skade oss fysisk, økonomisk eller emosjonelt. For meg handler kunsten om å komme inn under det forsvaret, og koble meg opp på det som er humant.
Teksten til denne sangen er som en liten krimnovelle. Familiefaren kysser familien farvel, sier han blir sen, siden han skal jobbe overtid. Litt senere kommer en nabo over, og forteller konen om en hendelse på nyhetene.
En morder har gÃ¥tt berserk pÃ¥ «7th avenue, just a block away». Morderen, som selvsagt er mannen hennes, blir skutt av politiet – og dør «before he had a chance to talk».
Den intense sangen underbygges av et enkelt gitartema som henger avventende i luften, sterkt understrekende trommer og bass og et refreng som legger seg som et mantra rundt den sørgmodige fortellingen: «go down to the well / and bring your cup / what difference makes / your salty teardrops / down in the well / stick your head under / till your lungs / bursting out».
SJELENS ENSOMHET
– Hvordan oppstod The Well?
– Det vet jeg ikke, den kom bare til meg. Jeg har nettopp skrevet en låt som handler om et ektepar som har vært sammen siden de var 16 år gamle. Jeg kjenner ingen som har vært det. Når jeg er i låtskriversonen, tuner jeg inn på en strøm der hva som helst kan dukke opp, forklarer Jon.
– Det er dét som driver meg som låtskriver; det at jeg føler meg forferdelig alene i verden. Men når jeg trenger inn i det sjiktet, og treffer mennesker i de sekundene den låten eller den dansen varer, da er du ikke lenger alene.
– Alle som jobber kreativt kjenner til den strømmen; luften føles renere og synet klarere; jeg skulle ønske at jeg var der hele tiden. Jung kaller det for «det kollektivt underbevisste».
Han blir stille en stund.
– Når du tenker på det; og det er en tanke som gjør at jeg blir veldig ydmyk; så kommer ikke dette fra mitt ego, men er en evne som ligger under alle de vanlige filtre og fordommer, filosoferer han.
– Når du får tak i noe der, og klarer å formidle det i en eller annen kunstform; det er da du kan trigge noe i andre mennesker, at du på en måte kan ta dem i hånden og føle at du ikke er alene i verden.
– Det er dét som driver meg som låtskriver; det at jeg føler meg forferdelig alene i verden. Men når jeg trenger inn i det sjiktet, og treffer mennesker i de sekundene den låten eller den dansen varer, da er du ikke lenger alene. Så for meg handler det om å komme forbi den ensomheten.
– Vi er alle alene?
– Ja, men det finnes et sted der vi ikke er det. Kanskje hele meningen med tilværelsen ligger der.
– Det er store ord. Jeg har hørt mye på The Well, og røres hver gang av den medlidenheten du formidler. Du bryr deg om hvordan hun har det, hun som du synger om?
– Ja, det er det undersjiktet. Tenk på alt forsvaret vi går rundt med, slik at ingen skal kunne skade oss fysisk, økonomisk eller emosjonelt. For meg handler kunsten om å komme inn under det forsvaret, og koble meg opp på det som er humant.
– Du kan også ta en øl med en kompis?
– Hehe. Kanskje det er derfor vi ruser oss; for å klare å droppe det forsvaret, slik at vi lettere kan nå ut til andre mennesker. Dersom ikke alkoholen hadde fjernet det forsvaret, hadde det ikke vært noe poeng i å drikke.
«DET NYE ROCKEHÅPET»
– Hvordan ble dere et band? Hva var limet?
– Kjernen i bandet var Kjersti og Bjørn, både sosialt og musikalsk, sier han, og ser bort på de tre tidligere bandkollegaene.
– De to var «the foundation of our sound». Kjersti var utrolig stødig på bassen, og var hele tiden rett på Bjørns kicktromme. Tom var mer vanskelig å sette i bås. Han var en svært dyktig gitarist som kom på mye rart, og var utrolig oppsatt på å få den helt rette lyden ut av forsterkeren.
Jons første opphold i Os ble ikke langvarig. I 1983 tok han konen med og reiste tilbake til USA. Der ble de værende i tre år, før de kom tilbake. I mellomtiden hadde de tre andre fortsatt, med Kjersti Kambestad, som den gangen var kjæreste med Bjørn, på bass. Med Jon tilbake begynte bandet endelig å ta skikkelig av.
– Jeg husker godt da Jon viste meg basslinjene til Paradise og Get it Out (to av låtene som senere ble med på bandets debut-EP fra 1990, utgitt på deres eget Panfab Records, journ. komm.), sier Kjersti.
– Kjersti slapp aldri en basslinje når hun først fikk den, legger Tom Erik Brudvik til.
Øvingene foregikk nå hjemme hos Jon, som hadde installert et lite studio i garasjen. Etter å ha øvd en del sammen, fikk de spilt inn en demo med tre låter i Sigma Studio. Dette var i 1989. Kvartetten ble da lagt merke til av musikkmagasinet Beat, der Tom Skjeklesæther mente at Panikfabrik var det nye rockehåpet.
– Han skrev at det det hørtes ut som om jeg spilte to gitarer samtidig, husker Brudvik.
Panikfabrik ble også kåret til Månedens liveband av NRK-programmet Pandoras Jukebox (radioprogram på NRK P2, med Sigbjørn Nedland som programleder, journ. komm.).
Dette ledet til spillejobb på Lille Smuget i Oslo, der NRK gjorde opptak, og intervju på radioprogrammet Kveldsrock. Før de reiste til Oslo, hadde de et møte med et plateselskap på Neptun Hotell, som lovet å sende en for å se dem.
– Alle var henrykt for konserten, men han som skulle komme og se oss, fant vi kubbet i baren etterpÃ¥. Det ble ingen platekontrakt, husker Bjørn.Â
PANIKK I POLKATAKT
Også lokalt ble de lagt merke til, og ble blant annet invitert til å spille på en redningskonsert på Arkitekthøgskolen for den daværende Tanks videregående skole i Kong Oscarsgaten.
Da Hulen skulle feire 20-årsjubileum i 1989, var Panikfabrik selvskreven på jubileumsplaten Det Perfekte Menneske, sammen med andre lokale størrelser som Doomsville Boys (senere Pogo Pops), Monalisa Overdrive (senere Barbie Bones) og Pompel & the Pilts.
– Etter at vi hadde spilt tre låter, kom en svær kar frem til scenen. «Spiller dere ikkje nåke blues snart, så dreper eg dåke» sa han. Geir stod klar til å svinge bassen mot han, men vi valgte heller en fredelig løsning, og spilte resten av konserten i polkatakt.
Bandet gjorde også en rekke spillejobber, både i danske byer som Århus og Odense, og rundt omkring i Norge. Men da de kom til Husnes, holdt det på å gå galt.
De fikk tilbud om spillejobb der fordi et annet band hadde dobbelbooket. Betalingen bestod av middag og gratis overnatting.
– Kjersti var gravid, så Geir Luedy hadde steppet inn på bass. Etter at vi hadde spilt tre låter, kom en svær kar frem til scenen, forteller Bjørn.
– «Spiller dere ikkje nåke blues snart, så dreper eg dåke» sa han. Geir stod klar til å svinge bassen mot han, men vi valgte heller en fredelig løsning, og spilte resten av konserten i polkatakt.
De andre humrer litt, men blir ikke helt enige om dette var i 1989 eller 1990.
– Jeg tror det var i 1990, mener Tom.
– Vi hadde nettopp gitt ut EPen vår, med Geir Luedy som produsent.
– Finansierte dere utgivelsen selv?
– Ja. Jeg tror vi betalte 10.000 kroner for trykkingen. Platene ble presset i Polen, og vi hentet de da vi var i Oslo.
GA SEG PÃ… TOPP
Bandets platekarriere sluttet med utgivelsen av en av deres beste lÃ¥ter. Den heter Crude, handler om Gulfkrigen i 1990-1991, og ble utgitt pÃ¥ samleplaten Markeveien 4 (1991) – der en rekke bergensartister (blant andre Jan Eggum, Barbie Bones og Butterfly Garden) donerte lÃ¥ter til inntekt for husokkupanter pÃ¥ adressen i platens tittel.
Tom spiller en forrykende gitarsolo (inkludert slide-bombenedslag ala Hendrix) på den korte låten, der teksten handler om hvordan råolje er blitt mer verdt enn menneskeliv. «All they wanna do is make 200 grand a year / I hope they got a little some left when all the refugees get here» synger Jon, nesten profetisk inn i vår egen tid, og legger ironisk til: «Better not waste a bloody drop of that precious crude oil».
– Crude er en av de beste låtene våre. Det mener jeg fortsatt, sier Jon.
– Hvordan tok det slutt? Kranglet dere?
– Nei, ikke som jeg kan huske. Jeg tror vi bare ble opptatt med andre ting, sier Tom.
– Dere ble veldig opptatt med kunsten, og jeg ble utålmodig på å spille mer, husker Jon, som på den tiden også var nyskilt.
– Etter skilsmissen gikk jeg langt ned i flasken. Det var «outsourcing all over the place». Vi ble enige om at det var på tide for bandet å ta en kort pause. Den pausen ble veldig lang. Jeg var nok ikke så lett å jobbe sammen med på den tiden.
– Men bandet var vel egentlig på rett vei?
– Absolutt. Men jeg var så utålmodig, jeg ville at noe skulle skje. I was completely riddled with ADHD. Jeg tror ikke det var noen offisiell slutt på bandet, det var mer slik at jeg bodde i byen, Tom på Hop og Kjersti og Bjørn på Os. Så det ble mye reising frem og tilbake. Samtidig begynte jeg å spille med det som ble Barn Dance Company.
LÃ…VEDANS OG STORMVINDUER
Dette var nok et cowpønk-band som gikk enda lenger i retning av å rendyrke countrydelen enn det Panikfabrik hadde gjort.
Bandet bestod av Elisabeth Friis (bass), Ole Ekroll (trommer), Leif Gunnar «Bue» Wedahl (gitar), Renette Marshall (sang), Øystein Fosshagen (fiolin), Sissel Morvik (vokal i begynnelsen) og Jon, og gjorde blant annet en opptreden på Petter Nomes underholdningsprogram Rondo like før jul i 1993. Jon skrev alle låtene, og de rakk å turnere mye i løpet av de to-tre årene de eksisterte.
– Vi reiste opp og ned Norskekysten i en Ford Transit, og spilte også mye i Danmark, husker Jon.
– Vi tjente ikke noe på det, men hadde til bensin, mat og overnattinger. Det var det hele. Samtidig er norske artisthonorarer bra sammenlignet med USA; noen steder der må man faktisk betale for å få spille.
Da også dette bandet gikk i oppløsning, skrev Jon tekster for det kortlevde HP Gundersen-prosjektet Animal Farm (1994) og René Andersens album Break of Dawn (1995), før han startet duoen Stormwindows sammen med Renette Marshall fra Barn Dance Company, som han var blitt kjæreste med. De to rakk å gi ut albumet No Offence (1996), innspilt i Eirik «Pytten» Hundvins daværende Grieghallen Studio.
– Vi møtte Chris og Carla fra The Walkabouts, og de hjalp oss med å få platen utgitt på Glitterhouse Records. Vi måtte dekke innspillingen selv, men Pytten var veldig grei med oss. Han produserte platen, og spilte bass på noen av låtene.
– Dere fikk også et spor med på en samle-CD som fulgte med musikkmagasinet Beat?
– Ja. Tom Skjeklesæther var interessert da også, selv om han nok var mer opptatt av Somebody’s Darling på den tiden. Men vi fikk ut platen.
EN GITAR VENDER HJEM
Så tok forholdet hans med Renette Marshall slutt, og Jon gikk inn i en ny periode der han drakk mye. Det endte med at han pakket en koffert med klær, tok med en utslitt akustisk gitar og 200 dollar i kontanter, og reiste tilbake til USA.
Dette var i 1998. Nå, 20 år senere, er han tilbake, denne gangen med litt mer enn 200 dollar i lommen, men med den samme gitaren, av merke Takamine, under armen.
– Jeg kjøpte den fra Bjørn for 1000 kroner, og har hatt den siden, forteller han.
– Vi var begge på kjøret, men jeg hadde pengene.
Han smiler.
– Nå skal du få den tilbake, sier han, og ser på Bjørn.
Bjørn blir helt stille, og en anelse blank i øynene.
– Er det sant? Tusen takk, sier han, og gir en varm bamseklem til den tidligere bandkollegaen.
– Hadde det vært mulig å håpe på en gjenforeningskonsert? spør jeg.
– Å, det hadde vært fint, sier Kjersti.
– Det hadde vært kjempegøy, dersom noen ønsker å betale for å se oss. Men det er ikke akkurat et folkekrav at et obskurt 90-tallsband skal gjenforenes, sier Bjørn.
– Dersom vi skal få det til, må vi skynde oss, før publikummet vårt kommer på aldershjem, sier Jon.
– Har dere savnet å spille sammen?
– Klart det. Det er derfor vi alle har fortsatt med musikk, hver for oss, sier Jon.
– Jeg skulle bli kunstner, men fuck it, det må være musikk, sier Tom.
De ser på hverandre, før Bjørn setter ord på det alle fire tenker:
– Neste gang Jon kommer, lager vi konsert.
Fakta
Panikfabrik – og tiden etter
- Bandet ble startet på Os høsten 1982, og bestod fra begynnelsen av Jon Martin Borcherding (sang, gitar), Tom Erik Brudvik (gitar, bass), Bjørn Bugge (trommer) og Paal Andersen (synth).
- Panikfabrik hadde en pause i perioden 1983-1986, da Jon var tilbake i hjemlandet USA, men tok opp igjen tråden da han vendte tilbake til Os.
- Bandet bestod nÃ¥ av Jon, Tom, Bjørn – og Kjersti Kambestad pÃ¥ bass.
- Da Panikfabrik ble oppløst i 1992, kunne de se tilbake på en rekke spillejobber både i Bergen (Garage, USF Verftet, Oslo (Lille Smuget) og rundt omkring i Norge og Danmark.
- Av innspillinger rakk de å gi ut en demotape med tre låter, en vinyl-EP med seks låter, samt en låt på hver av de bergenske samleplatene Det Perfekte Menneske (1989) og Markeveien 4 (1991).
- Jon startet to lokale bandprosjekt til etter Panikfabrik; først Barn Dance Company, deretter Stormwindows, som rakk å gi ut albumet No Offence (1996), før han returnerte til USA i 1998. Der jobbet han i flere år som eiendomsmegler, og var lenge borte fra musikken.
- I 2014 startet han countryfolk-bandet The Far Field, som kom med et selvtitulert album i januar 2017, og nå er aktuell med den nye EPen Little Poems (les Bergensmagasinets anmeldelse her).
- Bjørn og Tom spiller fortsatt sammen i syvmannsbandet Ohm’s Love (sammen med Evy Sørensen, Maia Urstad, Kiki Nijs, Marianne Bruvik Stene og Lars Ove Toft).
- Tom har også spilt i 90-tallsbandet Sub Club (sammen med Terje Brattlid).
- Sammen med Elling Ulvestad spiller Tom nÃ¥ i bandet Molo, som kommer med album i løpet av 2018. Debutsingelen «Ramble with the Wind» er allerede ute – pÃ¥ Apollon Records.
- Kjersti er også i gang med et bandprosjekt, i tillegg til at hun lager elektronisk laptop-musikk koblet med egne dikt/tekster.