PÃ… ØRET: Nye plater fra Beranek, Calle Hamre, Sonisk Blodbad, Telepath, Josefin Winther og MK’s Marvellous Medicine.
Først til bluesgitaristen Marie Kristin Dale og hennes Marvellous Medicine, som endelig er ute med oppfølgeren til den Spellemannpris-vinnende debutplaten fra 2016, og som sist produsert av Yngve Sætre (Duper Studio).
«Han er både en trollmann av en produsent som binder hele det musikalske budskapet sammen og en menneskekjenner som klarer å få det beste ut av musikerne» skriver Marie Kristin Dale begeistret til meg på Messenger, få timer etter at hun selv har fått den nye vinylplaten i hende.
Og ja, det er bare å gi seg over. Jeg har spilt denne platen intenst i de siste ukene; den ble på en måte lydsporet til høstferien, da jeg dagpendlet til og fra et feriested en times kjøretur fra Bergen. Det er en veldig sterk tilstedeværelse her, med selvutleverende tekster sunget med en sterk og uhøvlet stemme – som samtidig har noe mykt og sårt i seg – og understøttet av et band som makter å følge henne stødig og lojalt.
Albumet har selvsagt noen rå Hendrix-flater med gyngende vellyd fra gitaren (mest tydelig på Pale Yellow Skin, som åpner platen), men her er også mer dronende og progga ting – ikke minst på den usigelig såre Red Sky at Night, Sailor’s Delight – som hun skrev til faren etter at han døde.
Oppsummert er det den mest rocka popplaten her fra berget så langt i år, med gjennomgående gode låter satt inn i spenstige arrangementer.
Og en ting til: Til tross for alt mørket i tekstene, så blir jeg glad av å høre på denne platen. Det føles som om den er blitt til på rent overskudd (hør den fengende tittellåten, som også er ute på singel!), og jeg blir ikke overrasket om det skulle bli nok en Spellemannpris på det (fortsatt) unge stortalentet.
Fire innertiere
Dette var en overraskelse. Beranek har jeg knapt lyttet til siden den helelektroniske debutplaten Sound of Danger (1981) – som kom i kjølvannet av suksessen med singelen Dra te Hælvete. Den har faktisk holdt seg veldig bra.
Ja, jeg vet at han har gitt ut mange popplater siden (den siste kom i 2013), men for meg ble det litt som David Bowie etter Scary Monsters (and Super Creeps)-platen (1980): Han ville så gjerne være vågal og «ny», men øyeblikket var borte.
Men nå er han tilbake. Jeg antar at han har et mesterverk av et album klart i ermet til 60-årsdagen i 2020 – for dette er rett og slett fire innertiere. Slik EP-tittelen antyder er det snakk om to låter arrangert for oscillatorer (synthesizere) og to låter arrangert for orkester (Kringkastingsorkestret).
Først ut er electropop-låten Pardon, som ifølge presseskrivet er «en hilsen fra alle dem som lisensierer innholdet ditt mot at du betaler for det med din identitet».
Det høres ut som et møte mellom David Bowie (stemmen hans er veldig lik Bowies) og Erasure. En mørk elektronisk ballade som bare blir bedre for hver gang jeg hører den.
Så får vi to praktfulle Bowie-tolkninger, først Loving the Alien i et enkelt elektronika-arrangement som i mine ører langt overgår Bowies discofiserte original. Giorgio Moroder hadde ikke gjort det bedre. Platens frys på ryggen-øyeblikk er likevel Beraneks versjon av Life on Mars? – i et praktfullt arrangement for strykere og blåsere. Beranek synger bedre og mer følsomt enn jeg noensinne har hørt ham synge, og ja, så likt Bowie at det får hårene til å reise seg.
Til slutt kommer Whispering to Witches, som er et stykke Beranek skrev til NRKs radiodramatisering av Anna Dales bok av samme navn. Dette er en melankolsk og høststemt orkesterballade ikke langt fra senromantikkens kanskje aller største mesterverk: Schönbergs Verklärte Nacht.
Smell the Glove
Det har tatt lang tid, men nå er endelig Calle Hamre (Butterfly Garden) ute med soloplaten.
Dette er en slik plate som du bare blir mer og mer glad i, i hvert fall er det slik her i Bergensmagasinet, der singlene hans ofte har brutt kontorstillheten i intense jobbeperioder.
Den aldeles nydelige Why Do They Call It Dying – en låt både Mike Scott og Michael Stipe ville gitt vekk viktige kroppsdeler for å kunne sette navnet sitt på – kom på singel allerede i 2014, og har siden vært mye å høre i begravelser.
Men her er mer. Han åpner med Restore My Heart, som kom på singel i fjor – en enkel gitarballade med et stort refreng – og der trommene spiller sammen med en langsomt tikkende rytmeboks – som en taktfast pacemaker. «Restore my heart» indeed.
Different Tale er nettopp sluppet på singel, og er en mer fremoverlent ballade, nydelig sunget – Calle Hamres stemme har denne medfølende gløden som Michael Stipe har bygget en hel karriere på, og som John Grant later som han ikke har.
Relationship Stranded er også en topplåt, med brennende sagbladgitar og en slik melodiføring som får meg til å lete i hukommelsen etter hvor jeg har hørt den før (svaret er selvsagt at jeg ikke har hørt den før), og med en tekst som mange tidligere elskende kan kjenne seg igjen i: «We were so bold / we had to surrender».
Lyden av dommedagÂ
Dette må være noe av det mest eksperimentelle plateselskapet i Nygårdsgaten har gitt ut.
Sonisk Blodbad ledes av Ole Christensen på diverse elektronikk, som denne gangen har fått med seg gjesteopptredener fra blant andre Ulf Knudsen (Betong Hysteria, Sister Rain) og Shirley Kent (The Ghost).
Bandet er sterkt inspirert av obskur elektronisk musikk både fra Sheffield, Berlin og Düsseldorf, og musikken på deres tredje album – skjult bak et sjeldent flott cover – er mer som lydbilder fra dommedag enn låter.
Kjøper du vinylutgaven får du dessverre ikke med det aller beste sporet, som er en platesidelang sval instrumental i slekt med gammel Pink Floyd – ledet av Bergens svar på David Gilmour (Sam Fossbakk) på gitar. Helt nydelig, og lett å drømme seg bort i. Resten av albumet er mørkere, med referanser som Coil, Chris & Cosey og Dead Can Dance.
Synth belongs in metal
Mørk instrumental progmetal fra Telepath, utgitt på Apollon.
Debutalbumet fra enmannsbandet Telepath (norsk-israelske Jacob Holm-Lupo, kjent fra White Willow og The Opium Cartel) er pakket inn i et nydelig cover tegnet av Richard Corben (kjent blant annet fra tegneserie-magasinet Heavy Metal) – med bakgrunn hentet fra en av E. L. Trouvelots (1827-1895) nordlys-tegninger.
Til sammen blir dette et fantasifullt bilde som får meg til å tenke på klassiske italienske progplater fra 70-tallet. Musikalsk er dette mye hardere, men det er nok gamle synther (og fløyter) her til å bekrefte assosiasjonen.
Selv beskriver han lydbildet som «a meeting of crunchy guitars and bangin’ drums with the synth sounds of Goblin, Fabio Frizzi and John Carpenter» – og slik sett skulle denne platen være perfekt som lydspor til årets halloween-feiring.
Musikken er hovedsakelig mørk og instrumental, med skjelvende stemmer, dryppende lydeffekter, knallharde gitarer og knusende trommer. Nei, stryk det. Skriv heller at lydbildet er stort og variert, og en ren nytelse i hodetelefoner – underbygget av slagordet «synth belongs in metal».
NB: Få også med deg singlene Chasing Demons og Little Black Angel, som ikke er med på albumet. Du finner dem på Bandcamp.
Lengselen etter alt som var
Høsten er her, og med den nok et mollstemt album fra Josefin Winther.
Etter å ha hørt den nye platen noen ganger, vet jeg nå at dette er en slik som vokser litt på deg for hver runde i (bil-)spilleren. Samtidig er det ikke et selvskrevet mesterverk, slik som med forrige album – som var så bra at det ble utgitt to ganger på et halvt år, og høstet seks øyne på terningen her i Bergensmagasinet.
Uttrykket denne gangen er mer dempet. Her er ingen tristvakker powerballade som Walls of Beijing, ei heller noen tøff Steely Dan-aktig rockelåt som Wild in the Nighttime, selv om tekstene fortsatt kretser rundt de samme kontrastfylte temaene som tidligere.
Det går på tap og fravær, på savn etter en å elske og savn etter å bli elsket, om ny og gammel kjærlighet, om mangel på selvtillit og den befriende troen på egne krefter, på lys og på mørke.
Tekstene er gode og gjennomtenkte, ikke ulikt slik Josefin fremstår selv. Dersom du kjenner henne – eller har intervjuet henne – vet du at hun aldri svarer kun ja eller nei på et spørsmål.
I en annen tid ville hun vært enten filosof eller hyllet poet – men i vår travle nåtid er det ikke så mye plass igjen til slike. Nettopp derfor er det bra at musikken finnes som et rom å uttrykke seg i – ikke minst for det mindretallet av artister som faktisk har noe på hjertet.
[PostBlock id=451]